det viktige profesjonsspråket

I et profesjonsperspektiv

Profesjoner har monopol på bestemte stillinger og oppgaver på bakgrunn av sin utdanning (Molander & Terum, 2008). I rammeplanen står det at barnehagelærere er den profesjonen som er utdannet spesielt for å kunne ivareta barnehagens oppgaver og at de har ansvar for å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet i tråd med godt faglig skjønn (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 15-16). Dette innebærer både rettigheter og plikter. Samarbeidspartnere må ha tillit til at barnehagelærere er etisk bevisste og har tilstrekkelige kunnskaper til å ivareta det store ansvaret oppgavene innebærer. Samtidig kan ikke barnehagelærernes kunnskaper anvendes for å lage faste standarder eller prosedyrer for arbeidet. Grimen og Molander (2008) vektlegger at profesjonsutøvelse innebærer beslutningssituasjoner med en grad av ubestemthet som ikke kan løses av generell kunnskap og generelle handlingsregler alene, og dermed krever utøvelse av skjønn. Ingen barn eller situasjoner er like. Profesjonelt skjønn bygger på den enkelte profesjonsutøvers kunnskaper, erfaringer og verdier og er derfor en sårbar praksis. I barnehagen kan feilvurderinger oppstå fordi barnehagelæreren mangler nødvendig kompetanse og erfaring eller ikke har nok innblikk i situasjonen. Skjønnsbaserte vurderinger, for eksempel om hvordan barn kan bli inkludert i lek og fellesskapet i barnegruppen, må derfor settes ord på og drøftes med kollegaer, slik at videre tiltak kan bygge på flere personers vurderinger og bli en del av en felles praksis. Barnehagelærere må derfor være i stand til å beskrive, begrunne og diskutere sine skjønnsmessige vurderinger med samarbeidsparter og resten av personalet. Dette er viktig både for å skape tillit utad og for å etablere et forpliktende og lærende faglig fellesskap i barnehagen. Profesjonsrollen innebærer å kunne ta ansvar for de handlingene og valgene som preger det pedagogiske arbeidet. Dette krever kritiske undersøkelser med faglige og etiske vurderinger som kan utvikle arbeidet videre.

Profesjonsspråk er sentralt for å utvikle barnehagelæreres kollektive profesjonsidentitet fordi det tydeliggjør de kunnskapene, holdningene og verdiene de står sammen om. Det har i tillegg betydning for profesjonens status og omdømme i samfunnet. De danske profesjonsforskerne Hansbøl og Krejsler tydeliggjør hva som kan stå på spill hvis kunnskapen ikke språkliggjøres: Mangler en profesjon et felles språk og begreper som kan uttrykke hva de i særlig grad er dyktige til, kommer de lett til å fremtre som mindre kompetente enn de egentlig er i den offentlige diskurs (Hansbøl & Krejsler, 2004, s. 53).

Det er imidlertid krevende å beskrive og begrunne pedagogisk arbeid. Alt kan ikke settes ord på. Grimen har undersøkt profesjoners bruk av kunnskaper og hevder at all kunnskap kan bli artikulert på en eller annen måte. Samtidig kan ikke all kunnskap bli artikulert verbalt – noe uttrykkes bare i handlinger, fordi grunnlaget kan være ubevisst eller noe vi tar for gitt. Et viktig poeng er da at all kunnskap må tåle å bli kritisk gransket, for å kunne regnes som kunnskap og for å kunne deles og utvikles videre (Grimen, 2008). Observasjoner, praksisfortellinger og veiledning kan være viktige tiltak for å få tak i og granske dette kunnskapsgrunnlaget.

I et sosiokulturelt perspektiv

I sosiokulturell læringsteori er språk det viktigste kulturelle redskapet i kollektive læringsprosesser. Säljö (2001) presenter en tredelt inndeling av språkets funksjoner som kan vise hvordan et profesjonsspråk har betydning for å utøve, undersøke og utvikle en profesjonell praksis. Han viser til språkets utpekende, semiotiske og retoriske funksjoner. Den utpekende funksjonen handler om at profesjonsspråk kan brukes for å skille ut det som er særlig viktig og dermed hjelpe oss å prioritere i travle hverdager. Språket muliggjør kommunikasjon som er uavhengig av situasjonen vi befinner oss i. Dette kan skape distanse og dermed hjelpe oss til å undersøke og forstå situasjoner på nye måter. Også i møte med styringsdokumentenes mange krav er det sentralt å kunne prioritere. Viktige begreper i barnehagens formålsparagraf er omsorg, lek, læring og danning. Et profesjonsspråk som kan beskrive, eksemplifisere og drøfte det pedagogiske arbeidet ut fra disse begrepene, vil ha en utpekende funksjon. Dette har stor betydning når barnehagelærere sammen med personalet skal planlegge, gjennomføre og evaluere arbeidet sitt.

Den andre området er språkets semiotiske funksjon, som viser til at det er et fleksibelt forhold mellom språklige uttrykk og det fenomenet uttrykket viser til. Språklige uttrykk viser ikke bare til et fenomen, de betegner og signaliserer også hvilken betydning og plass fenomenet gis. Hvordan barnehagepersonalet betegner ulike fenomener og, ikke minst, ulike barn og ansatte, gjenspeiler holdninger, verdier og kunnskaper og bør undersøkes og drøftes kritisk. Betegnelsen «et aktivt barn» kan for eksempel forstås på ulike måter, både som noe positivt og noe krevende. «En nyutdannet barnehagelærer» kan av noen forstås som en ressursperson med nye kunnskaper, og av andre som en lite kompetent og hjelpetrengende person på grunn av manglende erfaring.

Språk er både et kollektivt, interaktivt og individuelt kulturelt redskap, skriver Säljö (2001). Det kan derfor fungere som et bindeledd mellom kulturen på arbeidsplassen og individet og bidra til gjensidige læringsprosesser. Det er derfor viktig å undersøke hva begreper betyr for ulike individer og hva de betyr for kollektivet. Ofte kan det være spenningsforhold mellom disse forståelsene, og dette bør utfordres. Personalet i barnehagen kan legge ulike betydninger i sentrale begreper i rammeplanen som «pedagogisk virksomhet», «dokumentasjon » og «barns medvirkning». Dette krever avklaringer og kritiske diskusjoner i arbeidet med å utvikle felles forståelser.

Den siste av de tre funksjonene et profesjonsspråk kan ha, er den retoriske funksjonen. En profesjonsutøver må kunne beskrive, begrunne og argumentere for sin profesjonelle praksis. Det er sentralt for å kunne handle på en kompetent og bevisst måte. En barnehagelærer må for eksempel kunne beskrive teorier om barns språkutvikling på en forståelig måte og ha faglig begrunnede meninger om hvordan personalet kan arbeide for å skape et stimulerende språkmiljø for ulike barn. Dette er viktig i ledelse og samarbeid med ansatte uten pedagogisk utdanning. Den retoriske funksjonen har stor betydning i læringsprosesser. Å kunne uttrykke noe, i form av å beherske begrepsmessige systemer og kunnskaper, er å kunne gjøre noe. Språk er ikke bare en fleksibel måte å referere til omverdenen på, det er også et redskap som kan motivere mennesker til handling og påvirke deres oppfatning av omverdenen, hevder Säljö (2001). Mennesker former seg selv og andre, sin virkelighetsoppfatning og etikk i og gjennom kommunikasjon. Slik er profesjonsspråk et levende redskap for å skape mening og læring mellom mennesker i en organisasjon. Å utvikle språk som kan støtte personalets kompetansebygging er en viktig lederoppgave. Kunnskaper om og ferdigheter i språkets ulike funksjoner er derfor en stor del av barnehagelæreres profesjonelle kompetanse og skaper forutsetninger for utøvelse, undersøkelse og videre utvikling av en felles pedagogisk praksis.

Utvikling av barnehagepedagogikken

Et profesjonsperspektiv på språk viser særlig til språkets betydning for å tydeliggjøre og diskutere kunnskapsgrunnlaget for arbeidet, for å bygge en kollektiv profesjonsidentitet og for profesjonens status utad. Et sosiokulturelt perspektiv på språk gjør oss ekstra oppmerksomme på språkets funksjoner i læringsprosesser på arbeidsplassen. Profesjonsspråket har mange funksjoner og har en avgjørende betydning når pedagogisk arbeid i barnehagen skal utøves, undersøkes og utvikles videre. Dette gjelder både i den enkelte barnehage og på samfunnsnivå. Ekspertgruppen om barnehagelærerrollen konkluderer i sin rapport med at det er behov for en begrepsmessig avklaring av kjernen i barnehagelæreres profesjonelle praksis, og for å styrke arbeidet med å utvikle felles teoretiske perspektiver både i alle deler av utdanningen, og i samarbeidet mellom utdanningen og praksisfeltet (Kunnskapsdepartementet, 2018, s. 274). Barnehagen står, som alle organisasjoner, i spenningsfelt mellom ulike aktører og føringer. Barnehagelærerne må finne balansepunkter mellom krav og forventinger fra departement, eier og samarbeidspartnere på den ene siden og de krav og forventninger de selv, øvrig personale, foreldre og barna har til det pedagogiske arbeidet (Eik, Steinnes & Ødegård, 2020). Dette understreker ytterligere behovet for et profesjonsspråk som kan tydeliggjøre og formidle verdien av kjernen i barnehagepedagogikken, det vil si de prinsipper, kunnskaper og verdier som ikke kan prioriteres bort dersom barnehagens samfunnsmandat skal utføres. Barnehagepedagogikk må diskuteres og høres, ikke bare gjøres!

Kilder: