BF4/2021 - Artikkel

Når faglig skjønn møter rammeplan

Verdier, politikk og pedagogisk praksis både påvirker og påvirkes av rammeplanen, men styringsambisjonene står ikke nødvendigvis i veien for barnehagelærernes faglige handlingsrom.

avatar
Kristin Severinsen Spieler

er førstelektor ved Universitetet i Agder.

avatar
Dag Øystein Nome

er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder.


  • Desember, 2021
  • min lesing

Rammeplanen er et politisk dokument preget av flere stemmer og kompromisser. Den skal være en manifestasjon av samfunnets ønsker og krav, og fortelle noe om hvilket innhold barna skal møte i barnehagen og hvilke mål som skal settes. Likevel er det fortsatt opp til personalet i barnehagen å tolke og iverksette rammeplanen. Politiske trender og pedagogisk praksis får konsekvenser for hvordan rammeplanen blir seende ut, men rammeplanen påvirker også tilbake. For å få øye på hvordan denne gjensidige påvirkningen foregår, kan det være nyttig å organisere rammeplanen i tre ulike hovedfunksjoner. For det første vil enhver ny rammeplan avspeile det samfunnet den er en del av. En rammeplan vil også på ulike måter fremme en ønsket samfunnsutvikling, ved å styre barnehagene i en bestemt retning. Samtidig synliggjøres og legitimeres den praksisen som allerede utøves i barnehagene. Men andre ord skal rammeplanen både legitimere, avspeile og styre. Disse tre funksjonene er overlappende og er derfor ikke alltid så lett å skille fra hverandre når vi leser den. Det er ikke lett å sette en klar grense mellom når rammeplanen legitimerer eksisterende praksis, og når den avspeiler samfunnet. Det er heller ikke enkelt å skille mellom når den avspeiler samfunnet, og når den fremmer en bestemt samfunnsutvikling. De tre funksjonene har betydning i barnehagenes didaktiske arbeid. Her oppstår det spennende møter mellom rammeplan og barnehagelærerens faglige og yrkesetiske skjønn.

Legitimering

En av rammeplanens oppgaver er å legitimere eksisterende praksis ved å sette ord på det som allerede skjer i barnehagene. I faglitteratur og i barnehagedebatter leser vi ofte uttrykk som «den norske barnehagetradisjonen », men det er ikke alltid så enkelt å vite hva denne tradisjonen faktisk er. Er det én bestemt tradisjon, eller er det flere? Å lese rammeplanen kan være én måte å besvare disse spørsmålene på. Der er gode, velprøvde tradisjoner og arbeidsformer beskrevet. Den første rammeplanen for barnehagen (1996) var naturlig nok preget av dette. Det gode arbeidet barnehagene hadde utført i flere tiår, ble for første gang satt på papiret i en strukturert og formalisert form. Innholdet i den første rammeplanen var derfor ikke veldig kontroversielt, og skapte lite debatt. Rammeplanen var på mange måter en legitimering av eksisterende praksis.

Også dagens rammeplan bidrar til å legitimere det som allerede foregår. Kapittel 3, om barnehagens innhold, beskriver omsorg, lek, læring og danning. Der står det for eksempel at: «Leken skal ha en sentral plass i barnehagen, og lekens egenverdi skal anerkjennes» (Kunnskapsdepartementet (heretter KD), 2017, s. 20)1. Lekens plass og betydning er sannsynligvis noe de fleste barnehagelærere vil framheve hvis de blir spurt om hva som kjennetegner en norsk barnehagetradisjon. I kapittel 9 om fagområdene står det dessuten at: «Barnas lek danner et viktig grunnlag for arbeidet med fagområdene» (KD, 2017, s. 47). Det som skjer av faglig arbeid i barnehagen har sitt utgangspunkt i barnas lek, og det igjen gir barna stor grad av medvirkning til hvordan innholdet i barnehagen blir, i motsetning til hva elevene i skolen har mulighet til (Broström, 2014). Disse kjennetegnene på barnehagens arbeid kan vi anta at ikke har blitt sånn fordi det står i rammeplanen, men heller at rammeplanen har blitt sånn fordi barnehagene arbeider på denne måten. Dermed kan rammeplanen bidra til å legitimere og fastholde barnehagens tradisjonelle arbeidsformer.

Avspeiling

Rammeplanen skal også avspeile eksisterende trekk ved kulturen og samfunnet omkring barnehagene. Det handler ikke minst om å avspeile lovverk som har betydning for barn og oppvekst, som FNs barnekonvensjon, barneloven, barnehageloven og barnevernloven. Vi vil ta medvirkning som eksempel. Beskrivelsene i rammeplanen av barns rett til å medvirke er, som nevnt, preget av legitimering. Eksempelvis har barns frie lek vært førende for hvordan en hverdag i barnehagen har utspilt seg, lenge før den første rammeplanen ble vedtatt. Men barns rett til medvirkning har også sin forankring i FNs internasjonale konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen), ratifisert av Norge i 1991. Det vil si at norske myndigheter forpliktet seg til å innrette alt sitt lovverk slik at det er i tråd med bestemmelsene i barnekonvensjonen. I Norge ble barns rett til medvirkning først forankret i barnehageloven (2005), og deretter i rammeplanen (KD, 2006).

Barnekonvensjonens artikkel 12, 13 og 14 gir barn rett til å påvirke og til å ytre seg i alle forhold omkring sin livssituasjon, samt tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (FN, 1989). Derfor står det i rammeplanen at barnehagen skal «ivareta barnas rett til medvirkning ved å legge til rette for og oppmuntre til at barna kan få gitt uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet». Dessuten skal barna «jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planleggingen og vurderingen av barnehagens virksomhet» (KD, 2017, s. 27). Dette er mer enn bare å legitimere allerede godt innarbeidede tradisjoner. Dette skjerper kravene til barnehagens arbeid utover det som var vanlig tidligere, og er en avspeiling av rettslige forhold i samfunnet ellers.

Det samme kan sies om det som står i rammeplanen om bærekraft, demokrati, likestilling og mangfold. Her avspeiler rammeplanen også hvordan lovverket, og dermed samfunnet som helhet, ser på betydningen av disse verdiene. Men rammeplanen avspeiler også trekk ved samfunnsutviklingen som ikke nødvendigvis er politisk styrt. Den nye rammeplanen har for eksempel en tydeligere avspeiling av kulturelt mangfold enn den første rammeplanen hadde, og gjenspeiler at graden av kulturelt mangfold i samfunnet har økt. Det samme gjelder tros- og verdimangfoldet. Et annet eksempel er barns økte tilgang til digitale hjelpemidler og tjenester. Også dette har blitt mer og mer synlig i rammeplanene fra versjon til versjon. Rammeplanen går med andre ord ut på dato med jevne mellomrom, og må derfor fornyes.

Styring

Rammeplanen har også som oppgave å styre barnehagens virksomhet i bestemte retninger, gjerne ut fra ulike utdanningspolitiske ambisjoner. Interessen for å bruke rammeplanen som politisk styringsmekanisme har vokst i takt med omfanget av den norske barnehagedekningen. Barnehagene omfatter over 90 % av alle barn fra ettårsalderen og er nå en del av masseutdanningen i landet. Det medfører at styringssignalene rammeplanen gir vil ha betydning for så å si alle barn i Norge. Derfor er det mange politiske interesser knyttet til utviklingen av nye rammeplaner. Det er blitt påpekt at de siste ti årenes rammeplanutvikling har vært preget av å ville gjøre barnehagen mer målrettet og skoleforberedende (Bae, 2018). Dette har blant annet vært gjort ved å nærme seg skolens faginndelinger i stadig flere såkalte fagområder, samt gjennom å utvide disse fagområdene og legge større vekt på å angi mål for arbeidet med dem. Regjeringen hadde i 2016 som ambisjon at den siste rammeplanen skulle inneholde et tydelig krav til hva barna skal ha med seg av språklig og sosialt utbytte fra barnehagen (Meld. St. 19 (2015–2016)). Dette forsvant riktignok på veien fra politisk ambisjon til ferdig vedtatt rammeplan, ikke minst etter motstand fra barnehagelærerne selv, som mente at et slikt krav var i strid med barnehagens tradisjoner.

Den siste rammeplanen har likevel flere eksempler på styringsambisjoner som ikke var like tydelige i de tidligere versjonene. Mange av disse må vi regne som prisverdige og helt nødvendige styringssignaler. I rammeplanen tydeliggjøres et krav om å arbeide for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn. Barnehagen er også tydeligere pålagt å arbeide for å hindre mobbing, krenkelser og utenforskap, enn de var før. Et tredje eksempel er at kravene til barnehagens arbeid med overganger er betydelig skjerpet. Det gjelder både overganger fra barnehage til skole, men også fra hjem til barnehagen og overganger innad i barnehagen, for eksempel fra småbarns- til storbarnsavdeling.

Det er ikke så lett å vite i hvor stor grad barnehager lar seg styre av føringer i rammeplanen, og det er tegn som tyder på at andre styringsfaktorer også vil ha betydning for hva barnehager velger å prioritere (Homme m.fl., 2021; Østrem m.fl., 2009). Det er et stort marked for pedagogiske program og konsepter som markedsføres mot barnehagene og lover effekt på ulike områder av barns utvikling og læring. Barnehager som velger å kjøpe inn slike tjenester kan få konkurrerende styringssignaler til rammeplanen (Pettersvold & Østrem, 2019). Omfattende kartlegging av enkeltbarn kan heller ikke så lett forstås som en konsekvens av rammeplanens føringer.

Barnehagesektoren er svært mangfoldig, og derfor krevende å styre på en forutsigbar måte gjennom en rammeplan. Noen barnehager eies av private konsern med økonomisk interesse av å tiltrekke seg kunder. Det vil kunne ha konsekvenser for hvilke styringssignaler barnehagelærere må lytte til (Dahle, 2020). Andre barnehager drives av ideelle organisasjoner eller stiftelser med helt bestemte formål for virksomheten. Dette kan være ulike menighetsbarnehager, eller pedagogiske alternativ som Steiner- og Montessori-barnehager. Disse vil også ha egne og til dels konkurrerende styringsdokumenter ved siden av rammeplanen.

Didaktikken påvirkes

Gjennom legitimering, avspeiling og styring uttrykker rammeplanen barnehagenes samfunnsmandat, altså hvordan barnehagene blir styrt politisk. Hva skjer i møtet mellom barnehagene og dette samfunnsmandatet?

Rammeplanen skal avspeile eksisterende trekk ved kulturen og samfunnet omkring barnehagene

Det er i fastsettelsen av mål for virksomheten at samfunnsmandatet først og fremst kommer til uttrykk i det daglige didaktiske arbeidet. Mye av det som føres opp som overordnede mål for barnehagen eller som enkeltmål for en aktivitet, henger direkte sammen med hvordan utdanningsmyndighetene gjennom rammeplanen ønsker å styre barnehagen. Enkelte har hevdet at fagområdenes status har økt de siste tiårene, og de har blitt ansett som en måte å styre barnehagen i retningen av skolens faginndelte arbeidsformer på (Bae, 2018). Prosessmål knyttet til fagområdene kan for eksempel brukes ordrett som målformuleringer i de didaktiske planene.

Allerede i arbeidet med rammeplanen i 2006 ble barnehagen som læringsarena sterkere vektlagt, spesielt med tanke på språkstimulering. Brenna-utvalget (NOU 2010: 8) foreslo blant annet at det måtte være flere formelle læringssituasjoner i barnehagen. De foreslo også at rammeplanen måtte bli tydeligere i kravet om progresjon i barns læring og utvikling. I alt dette ligger det også en politisk begrunnelse, nemlig å redusere sosial ulikhet samt å legge grunnlaget for livslang læring.

Disse tendensene har blitt kritisert for å instrumentalisere barnehagens virksomhet; med andre ord at den reduseres til å bli en funksjon i et større samfunnsmaskineri. Er en formidlingspedagogisk tankemåte på frammarsj i styringen av barnehagesektoren? Formidlingspedagogikk er et pedagogisk grunnsyn som tar utgangspunkt i at noen på forhånd har definert hva barn skal lære av kunnskaper og ferdigheter, hvordan de mest effektivt skal arbeide med det, og hvordan det skal kunne måles at læringen er oppnådd. Forsterkes denne politiske styringen av virksomheten dersom barnehagelærere bare fastsetter mål med en klar fagspesifikk innretning, for eksempel innen språk eller tall og telling?

Vi vil påpeke at målene ikke trenger å være forankret i fagområdene. De kan være forankret i verdigrunnlaget eller i målene for omsorg, lek og danning. Målene kan også hentes fra barnehagens årsplan, som den enkelte personalgruppen har vært med å utarbeide, og de kan formuleres helt fritt ut fra den enkelte barnegruppens ståsted her og nå.

For å gi rom til barns medvirkning, må intensjonen være å lytte til barnas stemmer og la innhold og arbeidsmåter være bevegelige

Med tanke på hvor sterk den politiske styringen er, blir kanskje tidspunktet for oppføring av mål det viktigste i prosessen. Den didaktiske relasjonsmodellen, som de fleste barnehagelærere kjenner godt, beskriver didaktisk arbeid som et samvirke mellom mål, innhold, arbeidsmåter, menneskelige forutsetninger, rammebetingelser og vurdering. Modellen tar utgangspunkt i at alle faktorene er likeverdige, og målet skal ikke være statisk og styrende for alle de andre faktorene. Målet skal kunne endres og justeres etter hva for eksempel de menneskelige faktorene eller de praktiske rammebetingelsene gir rom for. Alderen på barna og hva de har med seg av tidligere erfaringer, vil ha betydning for hvilke mål det er naturlig å sette for en aktivitet, det samme gjelder tidsprioriteringer og tilgang på praktisk utstyr. Det er med andre ord ofte naturlig å vente med å sette mål til andre faktorer er kartlagt.

Faglig og etisk skjønn

For barnehagelæreren er samfunnsmandatet bindende. Det betyr at i en del sammenhenger må en forholde seg til mål som er gitt gjennom de politiske føringene. Som vi skrev, er kravet om å forebygge vold og overgrep mot barn skjerpet i den siste rammeplanen. Det samme gjelder kravet om å arbeide mot mobbing og ekskludering (KD, 2017). Andre sentrale politiske føringer som også var tydelige i tidligere rammeplaner, er arbeid for likestilling, mangfold, inkludering og demokrati. Det er åpenbart at slike mål må forplikte alle som arbeider i barnehager. Utfordringen oppstår imidlertid i de tilfeller hvor styringssignalene er på kollisjonskurs med barnehagelæreres faglige kunnskap eller den enkeltes profesjonsetiske skjønn. I rammeplanen står det at barna skal oppleve at digitale verktøy kan være en kilde til lek, kommunikasjon og innhenting av kunnskap (KD, 2017). Hva skjer da, om barnehagelæreren mener at det digitale ikke bør ha en plass i barnehagen? Selv om rammeplanen gir en slik klar føring, er det allikevel et tolkningsrom for hva som regnes som digitale verktøy. Noen vil begrense seg til bruk av digitalt kamera, mens andre vil inkludere nettbrett. Noen vil ta digitale verktøy fram ved spesielle anledninger, mens andre vil ha de i bruk daglig. Kan begge deler være innenfor barnehagelærerens faglige handlingsrom?

Læreplanarbeid og didaktikk er en del av profesjonsetikken. I Utdanningsforbundets profesjonsetiske plattform for alle lærere og barnehagelærere, står det: «Vi har ansvaret for tillitsfull samhandling med dem vi jobber for og med. Vår lojalitet ligger hos barnehagebarn og elever for å fremme deres beste. Sannferdig formidling av kunnskap og faglig god tilrettelegging er avgjørende » (Utdanningsforbundet, u.å.). Profesjonsetikk innebærer – i tillegg til omsorg og respekt for barna – også å arbeide godt faglig, og tilrettelegge slik at hvert enkelt barns behov for læring og utvikling blir ivaretatt på best mulig måte. Hver gang vi velger et innhold, setter et mål og plukker ut en bestemt arbeidsmåte, er det etiske vurderinger av barns beste som ligger bak. Etiske vurderinger må være preget av en intensjon om å lytte til barna. Hva barna er interessert i, hvilke ressurser barna har og hva som gjør hverdagen meningsfull for dem, er viktige spørsmål og hører inn under barnehagelæreres ansvarsområde.

Rammeplanen går ut på dato med jevne mellomrom, og må derfor fornyes

Barnehagelærere skal framstå som eksperter på barn og tale barnas sak. I et samfunn som ofte overkjører barns behov i stadige effektiviseringer og instrumentalisering av barndommen, må barnehagelærere ta sitt ansvar på alvor, bruke sin profesjonsetikk og fagkunnskap, og aktivt lete etter handlingsrom for å lage innhold og legge til rette for arbeidsmåter som ivaretar barns beste. Samtidig er det også yrkesetisk riktig å være lojal mot rammeplanen. Dette er ingen motsetning.

Rammeplanen skal ha en legitimerende funksjon av barnehagens eksisterende praksis. For å gi rom til barns medvirkning, må intensjonen være å lytte til barnas stemmer og la innhold og arbeidsmåter være bevegelige. Dette er noe av det vi regner som mest verdifullt ved den norske barnehagetradisjonen. Rammeplanen gir med andre ord barnehagelærere et handlingsrom for utøvelse av sitt faglige og profesjonsetiske skjønn. Dette handlingsrommet bør benyttes.

. . .
Card image cap

Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)

Abonner på Barnehagefolk