MELLOM GLANSBILDE OG ELENDIGHET

PRAKSISGLIMT

«Vi glemte å si fra, det er siste dag i dag, nå er det sommerferie!» roper foreldrene idet de pakker med seg sakene og går mot porten. Med dette klippes en tre år lang relasjon av. Sånn er det av og til; travle småbarnsforeldre i juni husker ikke alltid å si fra om tidlig ferie. Det er en helt vanlig onsdag. En sånn travel onsdag. Vi er tre ansatte på 20 unger, det har vært pedagogmøte og en foreldresamtale, bading i sprederen og klamt varm utetid. Man får aldri en ny sjanse til å gjøre et førsteinntrykk, men man får da virkelig heller ingen mulighet til å gjøre om på sisteinntrykket. Jeg roper ut til gutten, som er på vei bort til porten: «Hei! Kom tilbake litt da, du!» Jeg tar tak i skuldrene hans og sier noe sånt som «Du, se litt på meg. Det her var visst siste dagen du og jeg er sammen her i barnehagen. Og du. Jeg kommer til å savne deg fordi jeg er glad i deg.» De store, brune øynene hans blir dypere – jeg kan se at han tenker. Haka går litt ned. «Du, vi sees jo! På vei til skolen der du skal, der sykler jeg forbi. Skal vi gjøre en deal? At vi skal rope hei! Og vinke til hverandre?» Jeg har egentlig blitt vant til å sende det eldste kullet videre til skolen. Jeg griner ikke hver gang lenger, men denne situasjonen gjorde ikke godt. Var det dette som skulle bli den siste dagen din? En dag der jeg var fraværende store deler, og de to andre løp galopp fordi det gjør man når det er to som skal ivareta behovene til tjue barn. Hvor mange av dagene var sånn, og hvor mange var sånn jeg vil at de skulle vært for deg? Hvor mange dager hadde vi god tid til å være der for deg? Tid til å se og støtte deg, akkurat slik du trenger det?

Mangelfull bemanningsnorm

Vi som jobber i barnehagen, ser tydelig konsekvensene av at vi jobber innenfor en minstenorm når det gjelder bemanning. Det er en minstenorm som er til forveksling lik slik det nesten alltid har vært, men som nå gjelder i en tid der støttepersonellet har blitt fjernet, lederne og barnehagelærerne har fått økt arbeidsmengde og flere oppgaver, samtidig som samfunnets og foreldrenes krav bare blir mer omfattende. Konsekvensen er at barna får færre og færre ansatte som er tilgjengelige for dem.

Sånn er det, og det virker ikke som om noen beslutningstakere er villig til å gjøre det skapte grann for å løse det. Barnehagelærerne har til en viss grad sluttet å rosemale hva barnehagehverdagen er. Til en viss grad – mange opprettholder dette glansbildet på sosiale medier. Konkurransen driver frem dette behovet: Det har mye med profilering og lite med pedagogikk å gjøre. I den andre enden finner vi «elendighetsbeskrivelsene», som er nødvendige, men som heller ikke eier sannheten om barnehagen alene. Et sted midt imellom glansbildet og dystopien finnes «sannheten» om barnehagen. I all sin gnistrende energi, sitt ville kaos, emosjonelle opp- og nedturer og en evigvarende søken etter system, mening og fremdrift.

Å brøle mot systemet

Fagpersonen i meg – profesjonsbæreren og den ansvarlige pedagogen – har tatt, og tar, ansvaret for den dissonansen som oppstår i møte mellom høye krav og lave ressurser. Dette er ikke en bærekraftig måte å skjøtte ansvaret på, men heller en sikker måte å svi av alt kruttet på og ende opp utenfor – om ikke arbeidslivet, så i hvert fall utenfor denne sektoren. Det dokumenterte sykefraværet i barnehagen er enormt, og det finnes rapporter som viser at denne dissonansen er noe av problemet, spesielt for barnehagelærerne. Andre arbeidsforhold, som at det er en fysisk krevende jobb, mye høy lyd og store emosjonelle krav, kommer i tillegg.

Hvordan kan vi lære den oppvoksende generasjonen med barnehagelærere å brøle mot et system som spiser dem som drops? Hvordan skal vi bevare ansvarligheten i oss selv og samtidig klare å få øye på hvor det profesjonelle ansvaret stopper, og systemansvaret starter? Kanskje handler det om å rigge et barnehagesystem som ikke er bygget på konkurranse – slik at den kollektive profesjonen får gode vilkår. Det viktigste arbeidet er nok den langsomme jobben med å bygge opp en tydelig profesjonsstemme. Vi trenger sterke, modige barnehagelærere som forvalter ansvaret på flere nivåer og lærer hverandre å sette grenser. Det er like viktig å være bevisst på hvor ansvaret stopper, som hva det skal romme.

Alvorlig utvikling

Hva gjør det med barna våre å være omgitt av tynnslitte og sinte mennesker, som opplever seg overkjørt, oversett og overveldet? Løsningen er ikke å be dem om å smile litt mer. Det har oppstått et lite omkved i kommentarfeltene som omhandler barnehagetematikk i sosiale medier: De hører oss ikke, de tar oss ikke på alvor, det skjer ingenting. Dette er alvorlig. Søkertallene til barnehagelærerutdanningen går ned, og «turnoveren» blant personalet er høy. Kompetansen og erfaringen forsvinner ut og kommer andre arbeidsplasser til gode. Barnehagelærere som søker masterutdanning, gjør det gjerne fordi det er en vei ut, ikke fordi de har planer om å bli i barnehagelærerstillingen sin slik at fagkunnskapen kan brukes i direkte arbeid med barna. Det er ikke så veldig rart når masterutdanning sjelden gir verken ekstra lønn, endrede arbeidsoppgaver eller større fleksibilitet. Jeg tør å påstå at ingen investerer tid og penger i en master ut av det gode i sitt hjerte.

Kanskje står den litt klamme moralen som henger ved yrket vårt, i veien for at vi får gjennomslag for våre høyst berettigede krav? Vi har, og vi skal ha, barnet i fokus i vårt daglige virke, men det kan ikke stoppe oss fra å snakke høyt om hvordan våre arbeidsforhold påvirker vår evne til å ivareta de samme barna. Henger dette sammen med at barnehagelærerjobben er en omsorgsjobb? Ligner den på morsrollen? Vi vet noe om hvilke mekanismer som slår til når en «mor» forteller om de negative sidene ved morsoppgaven. De siste årene har det blitt en større aksept for å snakke om akkurat det, men noe lurer i kulissene. Hvorfor fikk du barn, da, hvis det er så ille? Slike kommentarer ligner til forveksling på Hvorfor jobber du i barnehage, da, hvis det er så ille? Her må vi profesjonelle inn og pirke!

Vi må være solidariske med hverandre og aldri som gruppe løpe fra de som ikke løper fort nok. Vi må ha med laget, løfte i flokk og heve kravene våre sammen uten å arrestere hverandre på det vi ikke makter. Det er mulig å være bevisst på sitt profesjonelle ansvar, men samtidig ta systemet hardt i kragen og filleriste det til det gir oss de ressursene vi må ha for å løse de oppgavene vi er satt til å løse. Vi må gjøre det vi kan, og kreve mer på vegne av samfunnsmandatet vi er forpliktet til å utføre – uten å slite oss totalt ut. Barna fortjener det. n