Midt i et travelt barnehageår i småbarnsavdelingen sto de der i bokhyllen og så lovende ut: Ti små vennebøker av den svenske barnehagelæreren Linda Palm og illustratøren Lisa Sollenberg (2011). Jo visst hadde toåringene i avdelingen behov for å lære å si unnskyld og stopp og roe seg ned når de var overtrøtte! Jeg tok en av bøkene ned fra hyllen og leste den sammen med barna. Da jeg var ferdig, satte jeg den tilbake. Der ble den stående til jeg sluttet i jobben. Pedagogen i meg kjente på et ubehag, men jeg kunne ikke sette fingeren på hvor det kom fra.
Artikkel
SMILENDE KANINER OG VENNLIG MAKTUTØVELSE
Når bildeboken blir til programverktøy
Det er ikke rart at bildebøker brukes i utvikling av pedagogiske
programmer, men spørsmålet er om bruken av dem samsvarer
med rammeplanens intensjoner.
Programbildeboken – en sjanger?
Når jeg kategoriserer Ti små vennebøker som program eller konsept og bildebøkene som et tilhørende verktøy, er det fordi Palm selv bruker disse betegnelsene (Palm i Öhnell, 2015). Samtidig mener jeg også at programmets mer universelle tilnærming til adferdsregulering og utviklingen av sosial kompetanse minner om flere pedagogiske programmer med det samme formålet.Palm er ikke den første som har tenkt på bildeboken som et pedagogisk verktøy i et program. Mer kjente programmer som «Være sammen» og «Grønne tanker – glade barn» byr også på bildebøker som en del av materialet. Hvordan denne typen oppdrag løses, kommer nok i stor grad an på forfatterne og hvilke instruksjoner eller retningslinjer de har fått fra oppdragsgiveren. I min analyse av Roe seg ned støtte jeg likevel på noen trekk som jeg antar også kan gjøre seg gjeldende i andre bøker som er skrevet for å bli brukt som pedagogisk verktøy.
Når den fiktive barnefiguren blir en velvillig deltaker i alt det den fiktive voksne bestemmer, er det ikke bare snakk om en uoppnåelig idyll, men også om en form for skjult maktutøvelse
Hvor er spenningen?
Ifølge rammeplanen skal barnehagebarn «oppleve spenning og glede ved høytlesning» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 48). Det kan selvsagt en dyktig pedagog bidra til, men opplevelsen påvirkes også av de litterære grepene i boken.Det er tydelig at Palm og illustratøren Sollenberg kjenner målgruppen sin: Hovedpersonene er i barnehagealder, persongalleriet er ikke altfor stort, og hverdagssituasjonene er relaterbare. Dette er ofte kjennetegn på god småbarnslitteratur (Bjorvand, 2012, s. 156–157). Samtidig er min oppfatning at forfatteren – i forsøket på å fremme en pedagogisk agenda – har valgt å gjøre noen andre litterære grep som går på bekostning av spenningen i boken. For det første bærer bildeboken preg av et såkalt voksenkontaminert barneperspektiv (Rhedin, 2013, s. 62). Selv om fortellerperspektivet skifter fra den fiktive voksnes til det fiktive barnets på en tilsynelatende nøytral måte, er ikke perspektivene til det fiktive barnet genuine. De bidrar kun til å forsterke voksenfigurens agenda. Boken bevarer en direkte nøytral tone i verbalteksten, noe som også understøttes av at tilnærmet alle bilder er i et normalperspektiv. For det andre opplever jeg at boken mangler tomrom i både verbal- og bildeteksten (Iser, 1974). Tomrom er tomme steder i teksten som man kan fylle inn ut fra sitt eget ståsted. Hvis teksten byr på for mange tomrom, blir den for abstrakt. Samtidig kan for få tomrom gjøre en bok kjedelig fordi leseren passiviseres, noe jeg mener er tilfellet i Ti små vennebøker-serien.
For det tredje bidrar ikke plottet til å skape noen spenning. I ønsket om å presentere et helt spekter av mestringsstrategier (gjelder flere av bøkene i Ti små vennebøker-serien) blir problemet i boken løst svært raskt. Boken tilbyr altså verken tomrom eller et plott som skaper spenning og engasjement. Det er ikke dermed sagt at ingen vil like bøkene. Leseopplevelsen vil alltid være subjektiv. Men jeg mener at noen av de nevnte grepene, som sannsynligvis er gjort for å fremme det pedagogiske formålet, potensielt innsnevrer det frirommet en bildebok ellers kan by på.
Vennlig maktutøvelse
Karakterene i Ti små venner-universet smiler nesten hele tiden. Dette er spesielt påfallende i en bok som skal handle om å «roe seg ned». Den lykksalige fremstillingsformen skyldes nok til dels ideen om det apollinske (alltid lykkelige) barnet og en tabuisering av sinne og aggresjon (Grindheim, 2017, s. 228–233). Men kombinert med det tidligere nevnte voksenkontaminerte barneperspektivet bidrar lykksaligheten også med noe annet. Når den fiktive barnefiguren blir en velvillig deltaker i alt det den fiktive voksne bestemmer, er det ikke bare snakk om en uoppnåelig idyll, men også om en form for skjult maktutøvelse (Bartholdsson, 2009). Mange av de nyere sosialiseringsverktøyene virker milde fordi de handler mye om følelser, men samtidig er de svært beordrende (Bartholdsson, 2009). Makt er ikke nødvendigvis noe negativt; det vil alltid være der. Men når det er såpass skjult, kan det styrke asymmetrien i relasjonen enda mer og bli vanskelig å stille spørsmål ved. Makten til de voksne opprettholdes, men skjules ved i større grad å ansvarliggjøre barn og unge selv.Jeg mener at denne formen for ansvarliggjøring og den store oppmerksomheten på følelsesregulering er noen av skyggesidene ved vår tids terapeutiske kultur. Når stresshjerter, massasje og en regle for å telle til ti for å roe seg ned introduseres i en barnebok som verktøy i en helt alminnelig hverdagssituasjon, både introduseres og legitimeres følelser som stress, samtidig som barna selv gjøres ansvarlig for å håndtere vanskelige følelser som sinne (Madsen, 2020, s. 112). Palm (2019) foreslår i sitt veiledningshefte at alle barna i barnehageavdelingen kan lage sine egne stresshjerter som de kan bruke ved behov. Selv om denne aktiviteten kan høres ut som et fint pusterom, ser jeg for meg at den kan medføre en praksis som minner ganske mye om den foreslåtte «tenkepausestolen» («timeoutstolen ») i programmet «De utrolige årene». Denne stolen beskrives som en standardisert negativ konsekvens og en potensiell institusjonalisert krenkelse (Seland, 2020, s. 159). For uansett om det er en myk stol eller et mykt hjerte, ser begge tiltakene ut til å sikte mot å sanksjonere et sint barn ved å fjerne barnet fra fellesskapet. Og kan man egentlig forvente at barnehagebarn kan benytte disse roe-seg-nedstrategiene når de trenger det? Grindheim (2017, s. 220) stiller seg i hvert fall kritisk til at barnehagebarn vil kunne bruke strategier de lærer i en samlingsstund, i en reell konfliktsituasjon. Ifølge henne er det en støttende voksenperson som trengs.
Karakterene i Ti små vennebøker-universet smiler nesten hele tiden. Dette er spesielt påfallende i en bok som skal handle om å ‘roe seg ned
Den passive, selvregulerte barneleseren
Paradokset som min analyse av Roe seg ned peker på, er at boken på den ene siden ikke stiller spesielt høye krav til barnehagebarnet som leser, siden mange av grepene gjør leseren mer passiv. På den andre siden stiller den svært store krav til og ansvarliggjør barnet for en form for følelsesregulering – krav det bør diskuteres om man kan stille til et barnehagebarn. Boken blir en form for vennlig maktutøvelse, som grunnet de litterære grepene heller ikke legger vekt på «glede» og «spenning» i henhold til den norske rammeplanen. Lesing vil alltid være et subjektivt anliggende, og jeg er klar over at Ti små vennebøker-serien er populær i mange barnehager. Likevel vil jeg oppfordre barnehageansatte til å gi seg i kast med å lese bøkene grundig med et kritisk blikk før de hentes frem igjen. Kanin og Pinnsvin er søte og snille – men siden en voksen har tenkt ut og skrevet bøkene, vil det alltid ligge noe bak
Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)
Kjøp enkeltnummer
