I rapporten Barnehagelærerrollen i et profesjonsperspektiv fra 2018 ble betydningen av partnerskap mellom UH-sektoren og praksisfeltet løftet frem (Ekspertgruppen om barnehagelærerrollen, 2018). Partnerskapet ble ytterligere presisert i rapporten Partnerskap og kvalitet i lærerutdanningen fra 2020 (Faglig råd for lærerutdanning, 2020) og igjen poengtert i den ferske nasjonale strategiplanen Barnehagen for en ny tid (Kunnskapsdepartementet, 2023). Partnerskap mellom UH-sektoren og praksisfeltet er sentralt i de nasjonale samarbeidsprosjektene mellom UH-institusjoner og barnehager i tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling i barnehage (REKOM(P)) og i Universitetsbarnehageprosjektet.

Dersom UH lykkes med å danne partnerskap med studentene vil det på sikt også styrke partnerskapsrelasjonen mellom praksisfeltet og UH. Den samme antagelsen kan også gjelde det motsatte forhold; at dersom UH ikke klarer å skape en partnerskapsrelasjon under utdanningen, vil det kreve ekstra mye arbeid å utvikle den i ettertid. 

For oss som utdanner nye barnehagelærere og også samarbeider med barnehager i REKOM(P)-ordningen vil det være viktig å gjøre det vi kan for å legge til rette for et godt samarbeid og partnerskap med praksisfeltet. På bakgrunn av dette ønsker vi å løfte frem hvordan arbeidet med studentmedvirkning og måten vi møter studenter på, kan ha en positiv innvirkning på samarbeidet og relasjonen mellom UH-sektoren og praksisfeltet. 
 

Partnerskap mellom barnehagelærerutdanningen og praksisfeltet

Et partnerskap er en samarbeidsrelasjon der ulike parter på tross av ulikt kunnskapsgrunnlag, kompetanse og rolle i samarbeidet, anses å være likeverdige parter (Venninen & Purola, 2013; Ward, 2018; Børhaug & Bøe 2022; Ingebrigtsen & Samuelsson, 2022). En partnerskapsrelasjon mellom barnehagelærerutdanningen og praksisfeltet innebærer dermed at disse ses på som likeverdige parter med sammenfallende interesser. For eksempel har begge sektorene ansvar for å utdanne barnehagelærere. UH-institusjonene har et overordet ansvar for utdanningen, mens den obligatoriske praksisopplæringen i stor grad er delegert til praksisfeltet (Høihilder & Lund-Kristensen, 2017). Begge har også et ansvar og felles interesse for å konstruere ny kunnskap relevant for barnehagelærerprofesjonen, noe som er ekstra tydelig når man ser på de nasjonale satsningene i REKOM(P) og Universitetsbarnehageprosjektet. For å få samarbeidet til å ta form som et partnerskap må begge partene ha en oppfatning om at den andre har noe unikt å bidra med i samarbeidet, i kontrast til en skepsis til den andres kunnskap og kompetanse (Ingebrigtsen & Samuelsson, 2022). Dette sammenfaller med hvordan Utdanningsdirektoratet (2023) beskriver det ønskelige samarbeidet mellom UH-sektoren og barnehagens praksisfelt: de skal være likeverdig parter med gjensidige forpliktelser til samarbeidet og et felles mål om kompetanseutvikling. 
Vi ser her en mulig kobling til det arbeidet vi gjør med våre barnehagelærerstudenter og studentmedvirkning. Dersom vi som UH-institusjon klarer å danne en partnerskapsrelasjon med våre studenter gjennom utdanningen, kan det tenkes at denne relasjonen vil vedvare etter at de går ut i arbeid. Dersom UH lykkes med å danne partnerskap med studentene vil det på sikt også styrke partnerskapsrelasjonen mellom praksisfeltet og UH. Den samme antagelsen kan også gjelde det motsatte forhold; at dersom UH ikke klarer å skape en partnerskapsrelasjon under utdanningen, vil det kreve ekstra mye arbeid å utvikle den i ettertid. 
 

Deliberativ tilnærming til studentmedvirkning

Fremgangsmåten vi har brukt i arbeidet med studentmedvirkning tar utgangspunkt i den deliberative forståelsen av demokrati (Ingebrigtsen & Samuelsson, 2022). Denne forståelsen stammer fra teoretikere som Amy Gutmann og Dennis Thompson (1996) og Jürgen Habermas (1998). Essensen i denne demokratiske forståelsen er at når beslutninger som berører offentligheten skal tas, bør borgere og deres representanter få muligheten til å diskutere saker så grundig som mulig, slik at de sammen kan finne ut hvordan de ønsker å handle og hvorfor. Desto bedre og mer grundig noe er diskutert, og desto bedre en beslutning er begrunnet, desto større er sannsynligheten for at folket kan akseptere beslutningene. I en deliberativ forståelse er det en tydelig rollefordeling mellom folket og representantene. Folkets primære oppgave er å generere opinioner, meninger og argumenter i det offentlige rom som representantene deretter skal ta høyde for når de tar beslutninger (Gutmann & Thompson, 1996; Habermas, 1998). 

UH-ansatte skal dels invitere studentene inn i det deliberative samarbeidet gjennom å be dem om å komme med innspill, men studentene forventes også å bringe frem sine synpunkter uoppfordret.

Denne relasjonen fungerer som grunnlag for det videre samarbeidet vi skal ha med dem som ferdigutdannede barnehagelærere.

Dette er utgangspunktet for vår tilnærming til studentmedvirkning. Men, i stedet for at det er borgere og representanter som skal diskutere seg frem til hvordan deres felles samfunn skal være, så er det studenter og universitets- og høyskoleansatte som skal stå for diskusjonen. Hvordan skal den utdanningen og den (studie)hverdagen de har felles, være? Tanken er at studentene skal få komme med innspill og forslag om deres undervisningshverdag og utdanning. UH-ansatte skal dels invitere studentene inn i det deliberative samarbeidet gjennom å be dem om å komme med innspill, men studentene forventes også å bringe frem sine synpunkter uoppfordret. Vi som UH-ansatte skal lytte til dem og deres innspill, ta disse til seriøs vurdering, og forklare for studentene hvorfor vi velger å gjøre slik vi gjør, og samtidig være tydelige på at det er vi som må ta beslutningene. Det overordnede ansvaret for samarbeidet, og for innholdet i utdanningen, ligger hos oss. Den deliberative tilnærmingen til studentmedvirking er dermed bygget opp etter en asymmetrisk hierarkisk struktur der studentene fremfor alt gis muligheter til medvirkning gjennom å komme med innspill og forslag til alternative måter å gjøre ting på (jamfør medbestemmelse). Studenter og ansatte har med andre ord ulike roller og ansvarsoppgaver i samarbeidet, men begge parters stemmer, meninger, innspill og synspunkter skal bli lyttet til. Gjennom felles diskusjoner og utprøvning av ulike forslag finner partene ut hvordan de vil ha det. Å legge opp studentmedvirkning etter denne fremgangsmåten kan gjøre at studentene ser på faglærere som personer som lytter til dem og tar dem seriøst, i stedet for personer de må kjempe mot for å få sine rettigheter som studenter oppfylt. Det kan også gjøre at de blir mindre frustrert om de ikke får det som de ønsker (Ingebrigtsen & Samuelsson, 2022). 
Et eksempel på konkret tiltak for å legge til rette for medvirkning og hvor begge parters stemmer blir hørt, er ved å gjennomføre gjensidige forventningsavklaringer med studenter og faglærere. Forventningsavklaringer er gjennomført etter modell forankret i Heimly, Eide og Traavik (2020, s. 59). Dette er en relativt omfattende prosess, men den gir av erfaring et godt grunnlag for et videre samarbeid. Begge parter, både studenter og faglærere, får uttrykke hva de forventer av hverandre og sammen definere hvordan samarbeidet skal se ut. Studentene selv sier de føler de har reell medvirkning når de føler seg sett og hørt enten ved at faglærere forholder seg til det som er avtalt, forandrer noe på bakgrunn av deres innspill, eller at vi i interaksjon med dem tydelig viser at vi tar dem til etterretning. 
Dersom vi gir studentene slike erfaringer under deres utdanning, vil sannsynligheten øke for at de sitter igjen med en opplevelse av å ha en partnerskapsrelasjon med både UH-institusjonen og faglærer, sammenlignet med om de ikke opplever å bli lyttet til eller har reelle muligheter for medvirkning; da blir det vanskeligere å se for seg at de sitter igjen med opplevelsen av et partnerskap. 
 

Studentmedvirkning og partnerskap

Tanken bak denne tilnærmingen til studentmedvirkning og måte å møte studenter på, er todelt. For det første handler det om å danne en partnerskapsrelasjon til våre studenter gjennom å invitere dem inn i utformingen av studiehverdagen og å møte dem på en åpen og genuin måte i undervisningssituasjoner. Denne relasjonen fungerer som grunnlag for det videre samarbeidet vi skal ha med dem som ferdigutdannede barnehagelærere. Vi kommer til å møte de igjen i vårt arbeid i REKOM(P) og Universitetsbarnehagene, der vi skal konstruere barnehagefaglig kunnskap sammen, og vi kommer til å møte dem igjen som praksislærere for neste generasjons barnehagelærerstudenter der vi skal samarbeide om disse studentenes praksisopplæring. Oppfatningen de har av oss som barnehagelærerutdanningsinstitusjon er dermed viktig på flere plan. For det andre handler det om å utvikle en generell innstilling hos studentene til samarbeid i retning av partnerskap. Om vi som profesjonsutdannere klarer å modellere hvordan man er som samarbeidspartner i et partnerskap, og gir studentene mulighet til å være en del av en partnerskapsrelasjon, så kan denne praksisen sette seg som kunnskap, ferdigheter og verdier hos studentene. Dette kan vise seg ved at de evner å lytte til andre og se saker fra deres perspektiv, er villige til å forandre mening dersom gode argumenter blir presentert og klarer å finne løsninger sammen med andre (Ingebrigtsen & Samuelsson, 2022). 
Arbeidet mot en sterk partnerskapsrelasjon mellom UH-sektoren og barnehagens praksisfelt starter allerede under studentenes utdanning, med studentmedvirkning. Om vi under utdanningen legger til rette for medvirkning og samskaping, behandler studentene som samarbeidspartnere og modellerer hvordan et partnerskap kan se ut, vil det kunne bidra til å styrke samarbeidet mellom UH-sektoren og praksisfeltet – her og nå, og i fremtiden.
 
 

 

Referanser:
Børhaug, K. & Bøe, M. (2022). Barnehagelærerprofesjonen. Universitetsforlaget.
Ekspertgruppen om barnehagelærerrollen (2018). Barnehagelærerrollen i et profesjonsperspektiv – et kunnskapsgrunnlag. Kunnskapsdepartementet.
Faglig råd for lærerutdanning (2020). Partnerskap og kvalitet i lærerutdanningen.
Kunnskapsdepartementet. 
Gutmann, A. & Thompson, D. (1996). Democracy and disagreement. Belknap Press.
Habermas, J. (1998). Between facts and norms: A contribution to a discourse theory of law and democracy. The MIT Press.
Heimly, G., Eide, E., & Traavik, N. V. (2020). Psykologisk kontrakt med studenter i høyere utdanning. I Y. Nordkvelle, L. Nyhus, A. Røisehage, & R. H. Røthe (Red.), Praksisnær undervisning – i praksis og teori (s. 53–66). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.  
Høihilder, E. K. & Lund-Kristensen, H. (2017). Praksisbarnehagen. En arena for læring.
Gyldendal.  
Ingebrigtsen, T. & Samuelsson, M. (2022). Dialogisk foreldresamarbeid – medvirkning og partnerskap. Cappelen Damm.
Kunnskapsdepartementet (2023). Barnehagen for en ny tid. Nasjonal barnehagestrategi mot 2030. Kunnskapsdepartementet.
Utdanningsdirektoratet (2023). Arbeid med kvalitet og kompetanse. Kunnskapsdepartementet.
https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse 
Venninen, T. & Purola, K. (2013). Educators’ views on parents’ participation on three different identified levels. Journal of Early Childhood Education Research, 2(1), 48–62.
Ward, U. (2018). How do early childhood practitioners define professionalism in their interactions with parents? European Early Childhood Education Research Journal, 26(2), 274–284.