BARNDOMMENS GRAVALVOR

Simone de Beauvoir er kanskje mest kjent som en av de viktigste tenkerne i moderne feministisk teori, men hun var også en betydningsfull forfatter innenfor den filosofiske retningen som kalles eksistensialismen. I en av tekstene hennes, Tvetydighetens etikk, hvor hun diskuterer forholdet mellom frihet og ansvar, påstår hun at det er en stor ulykke for mennesker at vi starter livet som barn.

For å forklare hva de Beauvoir mener med denne provoserende påstanden, må vi først forstå et annet begrep hun introduserer: gravalvor. En av grunntesene i eksistensialismen er at moral og identitet har sitt utspring i mennesket. Konsepter som «godt» og «ondt» eller identiteter som «norsk», «kelner» eller «lesehest» er ikke noe vi kan gå ut og lete etter i verden. De er som de er fordi vi mennesker velger å oppføre oss på bestemte måter. Sjøl konsepter som kan virke mer naturlige, som identiteter som «mann» og «kvinne», er egentlig bare beskrivelser av den situasjonen vi befinner oss i. Det er opp til oss å bestemme hvilken verdi vi vil tillegge dem, og hva vi vil at de skal bety.

En del av det å være et menneske er å ta ansvar for hva vi ønsker å tillegge verdi, og å handle deretter. Dette gir oss på den ene sida en stor grad av frihet: Ingenting er satt i stein bare fordi noen andre har sagt at det skal være sånn. Men på den andre sida er det et tungt ansvar: Vi kan ikke si at vi gjør som vi gjør bare fordi alle andre gjør det. Du står likevel ansvarlig for det du gjør og den du er.

Barn, derimot, lever ifølge de Beauvoir i det hun kaller «gravalvorets verden». Det betyr ikke at de går rundt og er alvorlige hele tida, men at verden er alvorlig. Verdiene oppfattes som å være absolutte ting. Moralske konsepter og menneskers identitet er like absolutte som steiner og trær. I en gravalvorlig verden er det å finne ut hva som er de rette verdiene, bare et spørsmål om å oppdage verdier som allerede finnes «der ute». Å finne ut hvem man er, er for eksempel bare en øvelse i å oppdage hvilke former for identiteter som finnes, og se hvilke av dem som passer på meg.

De Beauvoirs argument er filosofisk, og hun er ikke opptatt av når eller hvordan barn forstår at de voksne ikke har tilgang på absolutte verdier som de sjøl bare må lære. Hennes poeng er dette: Fordi vi lærer om verdier før vi får ansvaret for å være med og utforme dem, skjønner vi ikke umiddelbart at de nettopp er utforma av mennesker som oss sjøl.

Gravalvoret kan til og med være ganske behagelig. Vi har vel alle innimellom stått overfor verdivurderinger vi skulle ønske at noen andre kunne ta for oss. Det er en grunn til at så mange filmer og bøker inneholder karakterer som har en absolutt identitet; når protagonisten er et sympatisk og godt menneske, og antagonisten er stygg, sur og ondskapsfull, kan det være en deilig flukt fra en virkelighet som er langt mer innvikla.

Derfor er barn som ennå ikke har ansvaret for verdiene, på en måte «metafysisk privilegert», ifølge de Beauvoir. De har en mer begrensa frihet, siden de ennå ikke kan være med på å endre verdiene i verden. Samtidig står de fritt til å sette seg mål og utføre prosjekter uten å bli tynget ned av ansvaret for verden.

Som sagt er ikke dette noe de Beauvoir har kommet fram til gjennom observasjoner. Når eller hvordan vår forståelse av verdier utvikler seg, er vanskelig å svare på. Sannsynligvis vil det også være forskjellig for hvert menneske. For de som arbeider med barn, kan det likevel være verdt å reflektere over. Evnen til å reflektere kritisk over verdier er en viktig del av det å vokse opp. Som voksne har vi ansvar for våre egne valg og vurderinger. Vi kan ikke «sette bort» vurderingene og si at vi bare gjør sånn vi får beskjed om. Likevel er dette et ubehagelig ansvar. Når vi først har skjønt at andre mennesker heller ikke har en dypere innsikt i rett og galt, slipper vi aldri unna. Vi kan aldri lenger lene oss tilbake og stole på at andre sitter på de de enkle svarene. Verden er komplisert, og det å vite dét er ikke alltid en god følelse.

Kan vi ta med oss noe fra de Beauvoirs provoserende påstand om menneskets ulykke ved å være barn inn i våre pedagogiske diskusjoner? Sjøl om vi kanskje ikke er enig i hennes dystre framstilling av barndommens plass i menneskelivet, kan beskrivelsen av en gravalvorlig verden likevel være nyttig for oss. På et tidspunkt må vi alle få ansvar for våre egne verdivurderinger. At «alle andre» gjør det eller at en autoritet mener det, kan ikke stå som vårt eneste forsvar for hvorfor vi handler som vi gjør. Samtidig er ikke dette et ansvar vi bare kan lempe i fanget på noen – alt på én gang. Når man akkurat har begynt å oppdage at det finnes verdier, har man knapt forutsetning for å gjøre en sjølstendig vurdering av hvilke verdier en kan stå inne for som riktige. Det er dessuten viktig å huske hvor ubehagelig dette ansvaret kan være.

Å rasere gravalvoret er like dramatisk som det er nødvendig. På et tidspunkt må barn lære at det ikke finnes noen absolutte verdier, men at de som mennesker kan være med på å endre hvordan de sjøl og andre ser på verden. Samtidig er ansvaret som følger med denne friheten, noe som må porsjoneres ut med sensitivitet. For de som arbeider med barn, kan det være lurt å være bevisst på dette.