NULLTOLERANSE MOT MOBBING

Personalet i barnehagen kan møte på ulike dilemmaer og utfordringer når de skal tolke barnehagelovens nulltoleranse mot krenkelser. Hvor går grensen for når barns sosiale utforskning går over til sosiale prosesser på avveier i en barnegruppe? Og hva vil det si at personalet skal gripe inn når barn utsettes for krenkelser som utestengelse og mobbing?

Beskrivelser av verdier og føringer i barnehageloven, rammeplan og Lærerprofesjonens etiske plattform må fortolkes av personalet i møte med ulike etiske dilemmaer i praksis. I plattformen blir det framhevet at barnehagelærere «griper inn og verner barnehagebarn og elever mot krenkelser uavhengig av hvem som utfører dem» (Utdanningsforbundet, 2012).

I rammeplanen framheves det at barnehagen skal være et trygt, men også utfordrende sted, der barn kan prøve ut ulike sider ved samspill, fellesskap og vennskap.

Slik utforskning ser vi utspiller seg i denne observasjonen:

Tre jenter på fire år, Elin, Kari og Line, sitter rundt et bord og perler sammen med lærlingen Ane. Etter hvert kommer pedagogisk leder Ina inn i rommet, men hun har ikke fått med seg forløpet i samtalen.

Plutselig utbryter Line: «Lille Kari!» Kari fortsetter å perle og protesterer: «Nei, store Kari!» Elin, som er eldst, sier til de to: «Ikke krangle no!» Etter en stund sier Kari: «Beige er ikke farge!» Elin mener at det er det, mens Line er enig med Kari. Elin foreslår: «Vi sier at det ikke er en farge!» Kari forteller at hun har sagt det til mammaen sin, som vet hva som er en farge. Line ser bort på Kari og sier: «Nei, det vet du ikke!» Kari snur seg mot Line og gjentar: «Jeg vet det, gjør jeg. Du forstår det!» Line gir seg ikke, men svarer: «Jeg vet det vel, men ikke du, Kari». Elin snur seg til Kari og ber henne slutte å mase som en løve. Lærling Ane, som sitter ved bordet sammen med jentene, spør da Kari: «Maser du?» Kari ser opp på Ane og svarer: «De sa at eg gjorde det». Elin avbryter samtalen mellom Ane og Kari og spør: «Kari, Kari, Kari klarer du å perle?»

Jentene perler videre. Etter en stund forteller Kari at hun har mange rosa perler. Elin sier at hun bare har oransje. Kari innvender at Elin bare har lilla. «Hva, lille venn?» spør Elin. Line henger seg på og sier: «Kari, lille venn!» Kari forsvarer seg: «Jeg er ikke liten». Elin sier da: «Du sa det selv!». Line hevder bestemt: «Eg er store venn!» Kari følger opp, og sier at også hun er en stor venn. Line innvender: «Du er liten venn, vi er store!» Kari henvender seg da til Ane og sier: «De sier eg er liten venn.» Ane svarer at det ikke er noe galt i å være liten venn. Dermed får Line en bekreftelse på eget utsagn, og hun gjentar til Kari: «Ja, du er lille venn!» Kari innvender: «Eg er stor venn, Ane!» Da kommer det fra Line: «Eg sitter på rumpen min!» Kari henvender seg fortsatt til Ane og forteller: «Line har sagt at eg ikkje er søt.» Line benekter at hun har sagt det. Elin gjentar da: «Lille Kari, Lille Kari!» I det samme kommer Ina (pedagogisk leder) inn døren. Hun hører noe av samtalen og spør Elin: «Synes du Kari er liten?» Ja, svarer Elin, ler, og sier til Kari: «Kari, er du så liten at du ikke forstår noen ting!» Kari svarer da: «Jeg er ikke så liten!» «Nei, men du er ikke så stor som mammaen og pappaen min», responderer Line. Så klatrer de opp på stolene de har sittet på, og viser hvor høye de er.

Kari forsvarer seg gjennom hele samtalen, men ser rolig ut. Dialogen går mellom alle jentene. Hvem som kan bestemme hva noe er, er en rød tråd, som alle tre viderefører. Elin er den observatøren oppfatter som «leder» for de to andre, litt yngre, jentene. Ifølge personalet leker Elin og Kari gjerne og ofte sammen. Når vi prøver å forstå barns sosiale utforskning, ser vi på det som skjer mellom barna i den sosiale og kulturelle konteksten utforskningen skjer i. I denne observasjonen er konteksten: samspill mellom tre barn i en barnehage, der en i personalgruppen er i nærheten.

Språklig og sosial utprøving

Vi tolker og forstår barns sosiale utforskning i barnehagen i lys av barndomssosiologiske begreper. I William A. Corsaros studier av jevnaldringskulturer i barnegrupper vektlegger han begrepet barnets agens (Corsaro, 2011). Det betyr at barn har makt til å påvirke og forandre situasjonen sin. I vår observasjon har ikke alle tre barna like store muligheter til å påvirke det som skjer. Hvem kan bestemme hva noen eller noe er? Selv om Kari er yngst av de tre, er det gjerne hun og Elin som leker sammen. Elin er den eldste og «lederen» i leken. Line er nest eldst, men likevel ofte «det tredje hjulet på vogna».

Sekundær tilpasning betyr, ifølge Corsaro, at barn later som de tilpasser seg, men egentlig er det en kollektiv form for motstand rettet mot de voksnes kulturelle normer og verdier. I observasjonen snakker barna seg imellom på en rolig og lavmælt måte. Det høres ut som en koselig samtale rundt en bordaktivitet, men innholdet i samtalen kan likevel tolkes som utprøving av makt og posisjonering.

I januar 2021 vedtok Stortinget endringer i barnehageloven der barnehagen er forpliktet til å ha nulltoleranse mot ulike former for krenkelser. I kapittel VIII kommer nulltoleranse til uttrykk slik:

«§ 41. Nulltoleranse og forebyggende arbeid. Barnehagen skal ikke godta krenkelser som for eksempel utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Alle som arbeider i barnehagen, skal gripe inn når et barn i barnehagen utsettes for slike krenkelser.»

Jentene er opptatt av fargene på perlene og hvem som vet hva de ulike fargene heter. De bruker også språket til å måle hverandre. Kari får høre at hun er liten, mens Line og Elin er store. Barna utforsker språket, både knyttet til benevnelse og fargekategorier, men også den makten som ligger i språket: stor og liten, vite og ikke vite, klare, ikke klare. De to eldste bruker ord i samtale med den yngste, som «du vet ikke, du klarer ikke, du maser» og den eldste sier til de yngste: «ikke krangle no!»

Tolkende reproduksjon er et annet sentralt begrep som Corsaro bruker. Det betyr at barn tolker og omtolker kulturelle og sosiale hendelser. Disse hendelsene og fenomenene blir integrert og gjort meningsfulle i barns sosiale utforskning. Barn utforsker og leker med rådende forventninger og normer i voksenkulturen. Alder kan ha noe å si her. Jo yngre barn er, jo mindre kan en bestemme hva noe er. I observasjonen henviser Kari til at mor, som er voksen, er den som vet, og som gir Kari mer legitimitet i sin påstand om at fargen beige ikke er en farge. Kari henvender seg til lærling Ane og ønsker å få støtte fra henne, men hun får det ikke. Derimot blir hun fortalt at det ikke er noe galt i å være liten venn.

Med utgangspunkt i Corsaros begreper utviklet Annica Löfdahl En tredje form for tilpasning, som innebærer at barn gjør motstand mot egne normer og regler (Löfdahl, 2014). I observasjonen gir ikke Kari seg. Hun godtar ikke de andres normer om at hun som er minst, ikke vet, ikke klarer, maser og er en liten venn. Når Kari faktisk får støtte av Line på at beige ikke er en farge, oppfatter vi det slik at Elin bare tilsynelatende gir seg når hun sier «Vi sier at beige ikke er en farge.» Rundt perlebordet ser vi hvordan barn utforsker språk, makt, status og posisjoner.

Vilkår for sosial utforskning

Barns sosiale utforskning sees i en sammenheng med kultur og sosial kontekst (Skoglund, 2020).

Barnehageloven § 41 og Lærerprofesjonens etiske plattform framhever at alle i barnehagen skal gripe inn når barn utsettes for krenkelser. Hvordan personalet tolker lovgrunnlaget og hvordan det kommer til uttrykk i praksis, skaper vilkår for den sosiale utforskningen mellom barna. I ulike situasjoner der samspill mellom barn skjer, utspiller det seg gruppedynamiske prosesser og utprøving av makt.

Blir Kari mobbet i observasjonen som vi har vist til? Føler hun seg krenket eller ikke? Burde lærlingen Ane ha grepet inn og veiledet barna i det sosiale samspillet, eller er det greit at en slik sosial utforskning mellom barn får være i fred? Vi kan stille spørsmål om nulltoleranse betyr at krenkelse er noe som objektivt og entydig kan defineres. Kan personalet definere eksakt i øyeblikket at et barn utsettes for krenkelser når de observerer barns samspill? Slike spørsmål er det viktig at personalet i barnehagen reflekterer rundt i fellesskap. Det finnes ikke fasitløsninger for hvordan de ansatte skal forholde seg til hver situasjon. Det er behov for å vurdere hver situasjon med bakgrunn i kjennskapet til barna og deres opplevelse av situasjonen. Barnehagens verdier og kunnskap om barn og barndom må ligge til grunn for de handlingene personalet velger for å verne barn mot krenkelser.

Mobbebegrepet og ekskludering

Vi ser på mobbing som sosiale prosesser på avveier, der negative samspill som oppstår mellom mennesker i en gruppe, kan føre til mobbing og krenkelser. Angsten for ekskludering kan medføre at en selv stenger andre ute. I barns sosiale utforskning foregår det ekskluderings- og inkluderingsprosesser. Når barns posisjoner i en gruppe blir truet, kan det oppstå angst for å bli ekskludert, og da kan mobbing eller sosial ekskludering skje (Søndegaard 2009). Enkelte former for ekskludering kan være vanskelig å oppdage dersom personalet ikke følger godt nok med. Det kan være en tilsynelatende god lek eller et godt samvær, men observerer man det sosiale samspillet nærmere, kan man oppdage at et barn er i ferd med å bli utestengt fra fellesskapet. Ekskludering og inkludering er pågående prosesser i barns lek og samspill (Löfdahl, 2014). Det å utforske det sosiale livet og maktforhold innad i barnegruppen er en naturlig del av barns liv.

Erfaringer med å delta i samspill med andre barn gir barn verdifulle demokratiske erfaringer. Hvor går grensen for når den sosiale utforskningen går over til sosiale prosesser på avveier? Vi kan stille spørsmål ved om Kari blir ekskludert fra fellesskapet gjennom språklige uttrykk som blant annet «lille Kari» og «slutt å mase som en løve». Føler Kari seg krenket i denne situasjonen, og kan vi eventuelt være sikre på det? Det er også en nødvendig demokratisk erfaring at barn opplever motstand fra andre barn i en barnegruppe.

Tolkning av nulltoleranse

Personalet skal etter loven gripe inn når barn utsettes for krenkelser. Som observasjonen av de tre jentene som perler viser, kan det være utfordrende i øyeblikket å definere om barns sosiale utforskning medfører en krenkelse.

All sosial utforskning handler ikke om mobbing, selv om barn tildeler hverandre ulik status og posisjoner i barnefellesskapet. Det trenger heller ikke være mobbing om det oppstår stillferdige eller høylytte uttrykk i barns forhandlinger, krangling og konflikter. Samtidig kan barns sosiale utforskning av makt, sosiale posisjoner og status selvsagt gå for langt og føre til at barn blir krenket og ekskludert fra et fellesskap. Det er ikke sikkert at et barn opplever at det blir utsatt for krenkelse, selv om personalet i øyeblikket vurderer at krenkelse foregår. Ved nærmere undersøkelse, og ved å lytte til barns opplevelser, kan personalet vurdere at det likevel ikke var krenkende for barnet. Det kan også hende at personalet vurderer at et barn blir utestengt fra lek, selv om barnet gir uttrykk for at det blir inkludert overfor personalet. Barnet kan kanskje være redd for at det ikke får være med i leken senere, dersom personalet gjør de andre barna oppmerksomme på at de har utstengt barnet. Noen ganger er ikke barn selv bevisste på at det andre barn utsetter dem for, ikke er greit. Nulltoleranse kan tolkes som at personalet umiddelbart skal gripe inn der det foregår krenkelser. Nulltoleranse kan også tolkes som en plikt til å kontinuerlig vurdere barnas samspill uten at en dermed alltid der og da skal gripe inn.

Pedagogisk takt

Når personalet observerer barns samspill der konflikter og forhandlinger skjer, er det ofte komplekse forhold de observerer. Det finnes ikke entydige løsninger på hvordan personalet skal forholde seg til barna. Hver enkelt ansatt må ta beslutninger om hvordan de skal møte barna i øyeblikket.

Max Van Manen (2016) understreker at pedagogisk takt relateres til et komplekst spørsmål uten et klart svar. Pedagogisk takt betyr å handle sensitivt og omtenksomt i møte med andre i uforutsette situasjoner. Å utøve pedagogisk takt innebærer å sette seg inn i hva som foregår i samspillet mellom barn i deres sosiale utforskning. Det handler om å være lydhør for barns opplevelser og å ta noen videre handlingsvalg ut ifra dette.

Det er ikke lett å definere om Kari føler seg krenket eller ikke, og det er som sagt heller ikke en entydig løsning på hvordan personalet skal handle. Engasjerte og nærværende ansatte i barnehagen kan bruke sin pedagogiske takt til å vurdere når de griper inn for å veilede og støtte barns forhandlinger, og når de lar barn ordne opp i forhandlinger og konflikter selv. Barn som føler seg krenket eller utestengt fra et fellesskap, skal oppleve å bli sett og tatt på alvor. I samspillet mellom Elin, Line og Kari kan en nærværende, taktfull ansatt prøve å undersøke og vurdere om det som skjer er greit eller ikke for de involverte. Man kan også vurdere om det er et akseptabelt samspill i lys av verdier som likeverd og inkludering. Å utøve pedagogisk takt er heller ingen enkel øvelse når personalet står overfor mange utfordringer og dilemmaer i møte med komplekse situasjoner.

Pedagogisk takt krever en etisk bevissthet i møte med barn. Etisk bevissthet betyr å veie ulike verdier og hensyn opp imot hverandre. Det krever etisk og kritisk refleksjon over egen og personalets praksis i møte med barn. Vi mener også at pedagogisk takt krever innsikt i sentrale føringer i barnehageloven, rammeplan for barnehagen og Lærerprofesjonens etiske plattform. De ansatte må også ha pedagogisk og faglig kunnskap om barn og barndom.

På bakgrunn av dette er det sentralt at personalet følger med på og observerer samspillet i en barnegruppe, men også samspill mellom personalet og barn systematisk over tid. Det forutsetter at hele personalet har kunnskap om hvordan sosial utforskning kan utspille seg, i tråd med Corsaros begreper. Det er nødvendig at personalet drøfter hvordan de kan møte ulike etiske dilemmaer og utfordringer i spenningsfeltet mellom å tolke barnehagelovens krav om nulltoleranse og å gi barn muligheter for sosial utforskning. n

Referanser
Barnehageloven (2005). Lov om barnehager (Lov-2005
06-17-64). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/
NL/lov/2005-06-17-64 Corsaro, W. (2011). The Sociologi of Childhood. Pine
Forge Press.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Udir. https://www.udir.no/laringog- trivsel/rammeplan-for-barnehagen/
Löfdahl, A. (2014). Kameratkulturer i förskolan. En lek på andras vilkor. Liber AB.
Skoglund, R.I. (2020). Beyond Bullying: Understanding Children’s Exploration of Inclusion and Exclusion Processes in Kindergarten. I M. Hedegaard & E.E. Ødegaard (red.), Children’s Exploration and Cultural Formation. Springer.
Søndergaard, D.M. (2009). Mobning og social ekskluderingsangst I J. Kofoed & D.M. Søndergaard (red.), Mobning – sociale processer på afveje. Hans Reitzels Forlag.
Utdanningsforbundet (2012). Lærerprofesjonens etiske plattform på 1, 2, 3. Utdanningsforbundet.no.
Van Manen, M. (2016). Pedagogical tact: Knowing What to Do When You Don’t Know What to Do. Routledge Taylor & Francis Group.