Dokumentarfilmen Store små mennesker, regissert av Gunhild Westhagen Magnor, følger venneparet Haakon og Balder gjennom et barnehageår (Westhagen Magnor, 2022). Vaskeseddelen på NRKs nettsider gir oss et hint om hva vi kan forvente: «Balder og Haakon er to år og bestevenner. Men overgangen til stor avdeling blir litt vanskelig.» Det introduksjonen ikke forteller oss, er hvorfor overgangen til stor avdeling blir «litt vanskelig».

Smertefullt å se

Uten å ha sett filmen er det lett å gjøre seg slutningen om at å skulle forholde seg til nye voksenpersoner, nye rom og nye rutiner er det som gjør overgangen vanskelig. Det filmen skildrer, derimot, er noe helt annet. Og det er smertefullt å se på.

Det er de ansatte som gjør overgangen vanskelig. Ikke fordi de ansatte er nye, eller fordi de ikke er varme og imøtekommende overfor Balder og Haakon når de starter på stor avdeling, men fordi de tar avgjørelsen om å «splitte» to bestevenner.
Haakon og Balder skal nemlig ikke flyttes over på samme avdeling samtidig. Haakon blir tre år litt før Balder. Kanskje er det derfor han flyttes over før sommeren, mens Balder må vente helt til høsten før han endelig skal gjenforenes med sin beste venn. Min kjennskap til barnehageorganisasjonen gjør det lett for meg å tenke at årsaken til splittelsen enten handler om økonomi eller fødselsdato. Flere av barnehagene jeg kjenner til, praktiserer flytting mellom avdelinger basert på fødselsdato, gjerne i kombinasjon med hensyn til bemanningsnormens utløsning av antall ansatte per barn.

Personalets håndtering

Rammeplanen, barnehagens kanskje viktigste styringsdokument, bygger på FNs barnekonvensjon og fordrer at barnets beste skal komme først. Beslutningen om å skille de to bestevennene ser ikke ut til å være tatt med grunnlag i mandatet om barns beste. Her kunne jeg diskutert de uheldige ulempene en velmenende bemanningsnorm medfører for enkeltbarns liv, idet utløsningen av en ekstra ansatt for barn under tre år ofte fører til at barn flyttes på bakgrunn av fødselsdato istedenfor sosialt og motorisk utviklingsnivå, men det får bli en annen artikkel. I stedet vil jeg rette oppmerksomheten mot den profesjonelle barnehagelæreren og deres innvirkning på barns psykososiale miljø.

For det er ikke bare avgjørelsen om å «splitte opp» to gode venner jeg reagerer på i skildringen av Balder og Haakons barnehagehverdag. Det er også personalets håndtering av relasjonen mellom og atferden til de to bestevennene – når de endelig gjenforenes.

Typisk norsk barnehage?

Som Turid Pålerud varsomt påpeker i sin anmeldelse av filmen, skildrer regissøren en ganske typisk norsk barnehage og oppdragerkultur (Pålerud, 2022). Hun er nøye med å påpeke at de ansatte slett ikke gjør en dårlig jobb; de gjør det som forventes av dem i oppdragerkulturen i norske barnehager. foto: sant & usant, gunhild asting Når Haakon og Balder gjenforenes, ser vi at de to prøver å finne sammen igjen. De prøver å finne tilbake til samhørigheten, samspillet og leken de hadde før de ufrivillig ble skilt fra hverandre. Men det er ikke så lett. Det har skjedd noe i løpet av tiden de har vært fra hverandre. Dynamikken er ikke den samme lenger, og vi bevitner hvordan de strever med å finne sammen igjen, og her kommer de ansatte inn.

Balder og Haakon prøver å finne sammen igjen med det vi barnehagelærere kanskje kaller å utfordre de strukturelle rammene, men som kanskje bare er lek uten baktanker? Haakon og Balder hopper fra krakkene i garderoben når de egentlig skal «sitte pent» og kle på seg. De ler og lager lyder sammen ved matbordet – de gjør det de ansatte kaller å «tulle». Jeg tror at Haakon og Balder ikke tuller, de bare er sammen. De er bestevenner. De leker.

Men for oss voksne er det tull. Det forstyrrer forventningen om hva man skal gjøre ved et matbord, og hvordan vi skal forholde oss i en ventesituasjon. Dermed beslutter personalet at vennene igjen skal skilles. De får ikke lenger sitte ved siden av hverandre, verken under måltidet, i garderoben eller i samlingsstunden. De to bestevennene får enda en hindring for å finne sammen i vennskapet, og det regissøren skildrer, er nettopp vanskelighetene de to opplever. De havner i konflikter med hverandre, og det er vondt for dem begge. De vil jo være sammen, men nå er alt annerledes. Det er ikke som før.

Min kjennskap til barnehageorganisasjonen gjør det lett for meg å tenke at årsaken til splittelsen enten handler om økonomi eller fødselsdato

Aldri barnet det er noe feil med

Dokumentaren gir briljante muligheter til å diskutere profesjonsetikk, barns beste, pedagogisk praksis og barnehagen som organisasjon. Men for å dra nytte av de uendelige mulighetene dokumentaren gir til å drive endringsog utviklingsarbeid i den gjengse barnehagen, trenger vi våkne, profesjonelle barnehagelærere. I en barnehage jeg kjenner til, ble nettopp dokumentaren brukt som et ledd i utviklingsarbeidet, skjønt med en noe uheldig innfallsvinkel.

Spørsmålet de stilte seg, var ikke: «Hvordan påvirker personalets praksis barns reaksjoner og handlinger?». Problemstillingen var snarere: «Hvorfor er Haakon så slem?»

Når utgangspunktet er at det åpenbart frustrerte, sårede, for- virrede barnet som prøver å finne tilbake til bestevennen sin, og stadig motarbeides av det som oppleves som de ansattes vilkårlige bestemmelser, er at han er «slem», kommer vi ikke særlig langt i å utvikle barnehagen som en lærende organisasjon. Vi må i stedet tørre å stille spørsmål ved vår egen praksis. Vi må våge å kjenne på at det ubehagelige har med oss ansatte å gjøre. Vi må anerkjenne at det aldri er barnet det er noe feil med.

Vi må se innover i oss selv som voksenpersoner, som maktinnehavere og som beslutningstakere. Hvis vi ikke greier det, kan vi ikke kalle oss profesjonelle barnehagelærere. Det er nettopp derfor barnehagelærerutdanningen og hver enkelt barnehage har et ansvar for å utdanne profesjonelle barnehagelærere som tør å se kritisk på egen profesjonsutøvelse og ikke lar seg fornærme av kritikk utenfra, samt våger å være en profesjonsutøver som tar barns beste på alvor.

Nødvendig profesjonalitet

Barnehagelæreren har et enormt ansvar for at barna opplever trygghet i barnehagen. Dette ble tydeliggjort med innføring av kapittel 8 i barnehageloven i 2021, som konstaterer at alle barn har rett til et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø. De har ansvar for at barnets beste alltid står i sentrum, selv når det betyr at mat ikke spises opp, eller at det blir litt ekstra støy i en overgangssituasjon. I filmen har vi kun blikk på Haakon og Balder. Kanskje var det et annet barns beste som ble hensyntatt når de to ikke fikk lov til å hoppe fra krakken i garderoben; det kan vi ikke vite. Men det vi ser, er at ansatte tar avgjørelser på vegne av barn med en direkte innvirkning på Haakon og Balders psykososiale barnehagemiljø. Det er et stort ansvar, som krever en faglig tung profesjonalitet.

Det bør vi snakke om. Referanser

Pålerud, T. (2022, 30. november). Store små mennesker – en film om vennskap og oppdragelse. Barnehageforum. https://barnehageforum. no/artikkel. asp?artikkelid=6359

Westhagen Magnor, G. (regissør). (2022). Store små mennesker [Film]. Sant & Usant.1