Alle friske barn gråter. For et barn uten ord er det faktisk den eneste måten å signalisere sterke behov på. Babygråten er på mange måter lett; et hjelpeløst barn viser frem at det trenger en voksen. «Jeg er varm, kald, sulten, det er noe ubehagelig her, jeg er ensom og redd …». Det er ikke alltid så lett å tolke hva det er, men noe er det. Etter hvert som barnet vokser seg til og språket kommer dryppende inn med de første ordene, og så stadig flere til hele setninger bygges opp, endrer gråten seg. Den utvikler seg til et språk på siden av språket. For både hos voksne og barn er gråten et fysisk uttrykk for det som ikke kan sies med ord.

Trøst er vår viktigste oppgave

Så er vi også slik laget at når noen gråter, hører vi det umiddelbart. Gråt er ment som en alarmklokke som skal gjøre oss oppmerksom på hverandre, sette oss selv til side og vri hele vår bevissthet over i posisjonen til den som gråter. «Hva trenger du nå?» farer som et lyn gjennom hodet. Dette er fordi trøst er vår viktigste oppgave overfor hverandre, men særlig overfor barna våre. Det holder flokken samlet, det gjør at vi passer på hverandre, og det signaliserer verdi til den vi trøster. Du føler deg umiddelbart verdifull når noen bruker tid på å forstå akkurat din gråt.

Trøst er rett og slett en viktig del av båndet, den usynlige kontakten mellom mennesker som står hverandre nær. I de første årene er faktisk trøsten det mest effektive redskapet du har for å vise barnet at du er dets trygghet, og at verden er et trygt sted. Fordi dere er en flokk, og fordi du er der for barnet.*

Så er vi også slik laget at når noen gråter, hører vi det umiddelbart. Gråt er ment som en alarmklokke som skal gjøre oss oppmerksom på hverandre, sette oss selv til side og vri hele vår bevissthet over i posisjonen til den som gråter

Minst to hender og ett hjerte for lite

Men etter hvert som det mer komplekse gråtespråket vokser frem i løpet av barnehagealderen, skjer noe nytt. Gråt kan vise alt av overveldende følelser: at barnet er redd, sint, hjelpeløst, lei seg eller bare så sulten og trøtt at alle følelser blir for mye. Siden større barn er mer komplekse i hvordan de tenker og uttrykker seg, vil ikke god, gammeldags trøst være nok lenger. Det er ikke alltid det hjelper å ta det fortvilte barnet inntil seg og hviske beroligende. Den som «sinnagråter», vil så klart ikke det! Likevel trenger den som sinnagråter, å roes ned og ikke å føle seg alene. Og som om ikke det var nok, har hvert barn sitt uttrykk, sin personlighet og har med seg sin egen familiekultur. Å finne ut hva det er som skjer, kan være skikkelig vanskelig. I tillegg er det 15 andre barn der, og du kan kjenne at du ikke har tid til dette nå.

Fordi barn trenger så mye av oss voksne – enten du er forelder eller barnehageansatt – og ber om enda mer enn de faktisk trenger, er det å være voksen med barn ofte å være to hender og ett hjerte for lite. Minst. Det får frem følelsen av utilstrekkelighet – av ikke å kunne gjøre nok. Og siden gråt river i oss – alarmklokken ringer – øker det følelsen av ikke å strekke til. Det er lett å bli irritert eller føle seg liten i møte med alle kravene som kommer. Da kommer setningen «Men hva er det nå, da!», sagt med oppgitt stemme og helt blankt ansiktsuttrykk. Barn reagerer med en gang på den beskjeden. De forstår at her er det ikke noe å hente, du kan i hvert fall ikke hjelpe meg. Og da skjer ett av to. Enten gir barnet opp, uten hjelp, eller så eskalerer gråten. Enten det er det ene eller det andre, har barnet havnet i en ensom posisjon og du i en hvor du er lite til hjelp. Det kommer til å kreve virkelig hardt arbeid å få tilbake kontakten nå. Visst går det, men å bevise at du er til å stole på når du har vist det motsatte, er krevende.

Gi hverandre rom til å undres

For ikke å havne der tror jeg det er noen ting alle som jobber med barn, skal bruke mer tid på: å forstå dette ordløse språket som krever at du setter deg ned på huk og kobler på din egen ordløse forståelse. For dette språket må møtes med en åpenhet – en vilje til å dele stunden. Hver gang vi forstår et barns uttrykk, er det noe å dele med de andre ansatte. «I dag skjønte jeg at Simen gråt fordi han var så sint, det var ikke noen spade igjen til ham da han kom ut i sandkassa!» «Saifa gråt så innmari i dag, men så skjønte jeg at det var fordi hun trengte å gå på do og ikke våget å gå alene.» Begynner vi å sette mer ord på det vi erfarer i arbeidet, gir vi hverandre rom til å undres mer og lete etter disse svarene. Det vil gjøre det lettere å møte barnas følelser, som jo virkelig er det dette handler om.

Barnehageansatte tar en for laget

For hva er det som gjør at barn vokser opp og klarer seg godt som voksne? Kontakt mellom følelser og språk er kanskje det viktigste svaret på det. Å kjenne igjen, akseptere og uttrykke følelser gjør det langt lettere å møte motgang senere i livet. Denne evnen hjelpes godt i gang av voksne som ser og kjenner igjen følelser, aksepterer dem og hjelper videre slik at barnet en dag klarer å hjelpe seg selv videre. Derfor må denne øvelsen gjøres igjen og igjen for hvert eneste barn. En sann interesse for barnets uttrykk er en gave til hvert eneste barn. Dette er hardt arbeid fordi det hver eneste gang handler om å legge egne behov til side og bruke hele seg. Der hvor foreldre gjør det for ett, to eller noen få barn av gangen, tar en ansatt i barnehage virkelig en for laget. Dere treffer en mengde barn og står med den samme, krevende fasen igjen og igjen. Hvert av disse barna tar med seg det som skjer, uten ord, inn i sin egen følelseshukommelse. Det er lett å tenke at det blir for mye – at det er et overveldende ansvar for de ansatte. Men siden vi blir bedre for hvert årskull dersom vi virkelig prøver, går det lettere etter hvert. Å bruke hverandre som arbeidsfellesskap er viktig for å makte det. Hvordan kan vi bedre hjelpe hverandre slik at det er best mulig bruk av kompetansen og de hendene og hjertene vi faktisk har? Og hvordan kan vi legge opp dagene slik at det blir minst mulig av gråten og sutringen som kommer av at barna er trøtte og sultne?

Stressnivået ned, refleksjonen opp

Det mest fascinerende er at dette språket ligger latent i oss alle. En toåring som ser en han virkelig elsker gråte av sorg, vil mest sannsynlig gå bort og gråte sammen med den som har det vondt. Vår forståelse for hvordan andre har det, er egentlig høy. Men både stress og det faktumet at vi har kommet lenger bort fra våre egne følelser fordi vi ikke er blitt møtt på dem selv, gjør at mange som voksne håndterer slike situasjoner dårligere enn en toåring. Derfor må stressnivået ned og refleksjonen opp. «Å, har noe skjedd? Hvordan har du det?» er de første tankene som skal komme ved barnegråt. Det trekker ned tempoet, og det åpner kommunikasjonen: den kommunikasjonen som handler om å koble seg på et barn, i stedet for å skyve det bort. Gir vi det som uttrykkes gjennom gråt, den oppmerksomheten det fortjener, blir vi bedre og bedre til det hvert eneste år. Å være på leting etter beskjedene som ligger skjult i det som kan høres ut som et trolsk, fysisk uttrykk, er selve hemmeligheten i god barneoppdragelse og et godt liv. Å beherske dette gåtefulle språket er i virkeligheten selve spisskompetansen innen pedagogikk.