Alex på to år er på vei inn og løper om kapp med meg
og tre andre barn på samme alder. Jeg løper bakerst
og ser Alex ramle pladask på magen på asfalten.
Når jeg tar han igjen, forsvinner de andre barna
inn i forveien. Alex begynner å gråte, og jeg hjelper han
opp på føttene. Jeg setter meg på huk, koster lett over hendene
hans med mine egne og sjekker at ansiktet ikke har
fått noen skrammer. Alex gråter fremdeles, og jeg spør
om han fikk vondt. «Ja», gråter han. «Hvor slo du deg?»
spør jeg. Alex peker på bakken ved siden av seg. «Hvor på
kroppen din fikk du vondt?» spør jeg så. Alex peker på
kneet sitt. «Der», sier han. Jeg sier at vi kan se på kneet
hans når vi kommer inn, reiser meg opp og tilbyr Alex
hånden min, men han strekker begge armene sine opp og
stiller seg foran meg. «Kom», sier jeg og forsøker å gripe
den ene hånden hans for å gå ved siden av han, men han stiller seg foran meg igjen med begge armene opp mot
meg. «Vil du at jeg skal bære deg?» spør jeg. «Ja», gråter
Alex, og jeg løfter han opp og holder han i en klem
mens vi går de siste meterne bort til inngangsdøren.
I garderoben er det flere barn og ansatte. «Har du
blitt baby igjen?» spør Trude (en av de ansatte) når
vi kommer inn. «Nei, han slo seg», svarer jeg og setter
meg med Alex på fanget. Flere av barna kommer
bort for å spørre om hva som har hendt. Jeg forklarer
at Alex har falt og slått seg. Så spør jeg om han kan
åpne glidelåsen sin. Han rister på hodet. Jeg oppfordrer
noen av de andre barna til å gjøre det samme og
forsøker å oppmuntre Alex til å prøve. Han rister på
hodet igjen. Mens jeg snakker videre med noen av de
andre barna, hjelper jeg Alex av med dressen og bretter
opp buksen så vi kan se på kneet hans. Der er det
bare en liten, gammel skorpe fra et tidligere sår. Jeg
sier: «Da er det hvert fall ikke blitt noe sår, men det
kan hende det var vondt likevel?». Alex nikker.
Alex er fremdeles lei seg når vi kommer inn på avdelingen
og holder seg tett ved min side. Trude kommer
inn i rommet med et oppgitt kroppsspråk og
kommenterer: «Det er akkurat som om han blir ett
og et halvt år igjen når du er her. Sårbar og stakkarslig.
Det er så rart å se han sånn, for han er aldri sånn
når du ikke er her.» Trude forlater rommet igjen.
Etter hendelsen snakket Trude og jeg kort sammen
om situasjonen. Jeg opplevde ikke tilbakemeldingen
hennes som konstruktiv og ønsket ikke at barna skulle
høre slike ord om seg selv. Trude, på sin side, hadde
behov for å få sagt noe om sin frustrasjon rundt situasjonen.
Hun nevnte at når barna slår seg litt, kan
man gjerne vise litt omsorg, men at jeg viste i overkant
mye omsorg når det var et så lite uhell.
«Han må jo tåle litt!»
Denne episoden har jeg tenkt på mange ganger i ettertid. Utsagnene til Trude festet seg hos meg og har fått meg til å reflektere over min egen og andres praksis når det gjelder trøst og omsorg. I rammeplanen står det: «Alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 3 nr. 1» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 8). Jeg er overbevist om at både Trude og jeg har denne frasen godt innarbeidet og tar valg basert på dette, men vi har kanskje ulike oppfatninger om hva som er barnets beste i denne og lignende situasjoner.
Ofte kjenner jeg på at jeg kanskje vil bli uglesett eller få en negativ kommentar fra en kollega når jeg er i ferd med å løfte opp et barn
Idet barnet faller, kan jeg forestille meg at det er redsel og overraskelse barnet kjenner på. Å nei! Hva skjer nå? Kommer jeg til å få vondt? Når barnet treffer bakken, vil det trolig kjenne på følelsen av smerte. Au! Det var vondt! Mens barnet ligger der, kjenner kanskje barnet også på et mestringsnederlag, spesielt hvis dette er noe som skjer ofte. Å nei, nå falt jeg igjen! Jeg klarer ingenting, jeg. Eller kanskje barnet kjenner på ekskludering eller stress? Nå løper alle de andre inn uten meg. De stopper jo ikke! Det kan også hende at overraskelsen eller sjokket over det som skjedde, gjør at barnet bare ligger der og tenker Hva skjedde nå? Au, jeg har vondt! Alt dette blir imidlertid bare mine tolkninger. Disse gjør jeg basert på mine egne erfaringer som barn og som voksen og gjennom fagkunnskapen jeg har fått gjennom utdannelse og arbeidserfaring. Andre kollegaer vil tolke hva barnet føler basert på sine erfaringer og sin kunnskap. Hva Alex følte på i etterkant av uhellet – i måten jeg snakket med han på og først tilbød han en hånd og deretter løftet han opp og bar han inn, eller da han fikk en kommentar idet han kom inn døren – kan vi heller ikke være sikre på. Dette kan være et interessant grunnlag for refleksjon i en personalgruppe.
I rammeplanen står det at «[b]arna skal få støtte i å mestre motgang, håndtere utfordringer og bli kjent med egne og andres følelser» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 11). I barnehager jeg har jobbet i, har jeg opplevd flere ganger at det er et uttalt mål fra kolleger om at vi skal bidra til at barn blir robuste. Selv om dette ikke står som en oppgave i rammeplanen spesifikt, kan setningen nevnt over vise til nettopp dette. Men så langt i arbeidslivet har jeg ikke fått noen god oppskrift på hvordan vi bør gjøre akkurat det. Ofte hører jeg «Han må jo tåle litt!», «Så ille var det ikke», eller som i praksisfortellingen – at jeg viser for mye omsorg. Det virker som at det råder en oppfatning blant enkelte barnehageansatte om at dersom barn skal bli robuste, står det i kontrast til å motta trøst: at barna skal lære seg å «svelge» følelsene sine. Jeg tror selv på det motsatte: at det er gjennom å bli møtt med forståelse for følelsene, å få trøst og omsorg og etter en stund å bli oppmuntret til å møte verden igjen, at man blir rustet til å møte utfordringer. Mine følelser blir tatt imot og betyr noe for et annet menneske. Jeg er ikke dum som kjenner på disse følelsene. De er naturlige.
Overreagering og bagatellisering
Hvordan kan vi vite sikkert hvilke følelser det er barnet kjenner på, og dermed også støtte barnet i å bli kjent med disse følelsene? Et logisk svar på dette vil jo være å spørre, men ikke alle toåringer klarer å beskrive følelser med verbale ord – for ikke å nevne at vi mennesker generelt har vanskelig for å sette ord på følelsene våre mens vi står midt oppe i dem. Mange av avgjørelsene vi tar i barnehagen, blir som nevnt derfor tatt på bakgrunn av den enkelte ansattes tolkninger. Her står vi selvsagt i fare for å trekke slutninger på feil grunnlag. Kanskje vi identifiserer oss med barnet og dermed for eksempel overreagerer, eller kanskje vi bruker egne barndomserfaringer når vi trøster barnet og bagatelliserer opplevelsen.
Måten barnet gråter på, kan også påvirke hvordan vi møter det. Noen gråter høyt og skingrende og vekker kanskje apati hos oss – fordi vi rett og slett synes det er slitsomt, og det gjør vondt i ørene våre. Eller vi kan oppfatte gråten som sutring og tenke at det er «unødvendig klaging». Barnet kan løpe vekk fra oss når vi forsøker å nærme oss, og dermed gi oss følelsen av å bli avvist. Eller barnet kan reagere ved å lukke seg og få oss til å bli usikre på hvordan vi skal handle.
I tillegg har nok vi i personalet ulike forståelser av hvorfor barn gråter, og hva vi tror at barnet forsøker å oppnå med gråten. Tenker vi for eksempel at barnet gråter for å «få viljen sin», vil dette trolig påvirke hvordan vi møter barnet. «Han er bare skuffet fordi han ikke fikk det som han ville», har jeg flere ganger hørt uttalt, akkompagnert av at den ansatte himler med øynene eller har et oppgitt kroppsspråk, mens et barn har sittet alene og grått like i nærheten. Jeg har også hørt ansatte si med streng stemme: «Han skal ikke ha trøst!» fordi barnet har gjort en uønsket handling i den ansattes øyne. Igjen sitter et barn innen hørerekkevidde med tårer som renner nedover kinnene. Strengt tatt kan vi kanskje aldri vite helt sikkert hva et barn føler, men at disse barna har behov for trøst, forståelse og omsorg, tviler jeg ikke et øyeblikk på.
Når barnets gråt kommer spontant på grunn av en hendelse som er beskrevet over, er det nærliggende å tro at de fleste ansatte vil ha forståelse for at dette er en reaksjon på det som skjedde. Men når reaksjonen til barnet vedvarer over lengre tid, får jeg inntrykk av at noe endrer seg i de ansattes tilnærming og holdninger. Er det en tidsfrist på hvor lenge et barn skal få lov å være lei seg over noe som har skjedd? Er det greit å gråte litt så lenge man klarer å samle seg igjen etterpå? Hva er i så fall en akseptabel tid? Kan det hende at barnets «langvarige » eller eventuelt «voldsomme» reaksjon ikke bare er knyttet til selve hendelsen, men kan ha andre bakenforliggende årsaker som vi ikke nødvendigvis har kjennskap til? Uavhengig av årsaken bak gråten gir barnet tydelig uttrykk for akkurat der og da å ha et behov for varme, trygghet eller trøst. Det kan hende at min måte å vise omsorg på gir barn denne følelsen, og at dette gjør at de bruker noe lengre tid på å «samle seg» igjen. Kanskje det er dette enkelte av mine kolleger kan reagere på og synes at er frustrerende?
Er det en tidsfrist på hvor lenge et barn skal få lov å være lei seg over noe som har skjedd?
Å bli uglesett av kollegaer
Trude reagerte imidlertid allerede idet jeg gikk inn døren mens jeg holdt Alex inntil meg i en klem. Var det i begynnelsen kanskje det at jeg bar barnet som opprørte henne? Er det at man bærer et barn, aldri på sin plass? Hun kommenterer barnets atferd, men sier også indirekte noe om min måte å håndtere situasjonen på. Finnes det en riktig måte å trøste på, og hva ville i så fall være en mer akseptabel måte? I situasjonen nevnt over var jeg sistemann inn fra utetiden. Foran meg løp flere barn inn i avdelingens garderobe, og jeg kunne ikke vite sikkert om det var en annen ansatt i garderoben til å ta imot barna som løp inn før oss. Jeg måtte med andre ord være rask, slik at jeg fikk sørget for alle barnas sikkerhet. Burde jeg da i stedet ha grepet hånden til Alex og tatt han med meg inn på den måten? Ville Trude i så fall ha møtt Alex på en annen måte da jeg kom inn døren? Ville Alex da ha erfart at jeg hadde respekt for hans opplevelsesverden? Ofte kjenner jeg på at jeg kanskje vil bli uglesett eller få en negativ kommentar fra en kollega når jeg er i ferd med å løfte opp et barn. Likevel har jeg gjentatte ganger opplevd at barn som har grått lenge, roer seg svært raskt når de blir løftet opp. En god klem eller å få sitte inntil i et fang kan gi samme resultat, men det er ikke alltid vi i barnehagen har anledning til å sette oss ned med barnet. Da opplever jeg at det å løfte er en god løsning både for enkeltbarnet og barnegruppen. Jeg kan være til stede med de andre barna og samtidig ta barnets følelser på alvor.
Kan det være en redsel for å belaste kroppene våre som gjør at vi tenker at denne løsningen er feil? Rett og slett med tanke på HMS-hensyn? Eller handler det mer om holdninger til omsorg og en uro for at barnet kan ønske å bli løftet neste gang det har vondt også? Er vi bekymret for at barnet skal tilegne seg en vane som ikke er positiv for utviklingen hans? Tenk litt på det. Hvor mange ganger har du sett en tenåring eller en voksen som ønsker å bli løftet opp i armene til noen for å få trøst? Å bli holdt rundt er kanskje nok?
Med tanke på alderen til barnet i praksisfortellingen er det ikke lenge siden de eneste måtene å roe ham ned på var å holde han tett inntil kroppen sin, bruke en myk stemme eller vugge han. Kanskje det foreløpig ikke tilfredsstiller Alex’ behov for nærhet og trygghet å bare få en hånd å holde i? Han viser tilknytningsatferd, noe som kan utløses blant annet når man slår seg, og ofte er kroppskontakt det eneste som da kan gi tilstrekkelig med trøst (Abrahamsen, 2015, s. 58).
Et tegn på trygghet
Kommentaren om at barnet endrer seg når jeg er der, og at han ikke oppfører seg slik med andre i personalet, tror jeg dreier seg om relasjonene og tilknytningen vår og barnets ulike erfaringer i samspillet med oss ansatte. Bowlby beskriver det som psykisk sunt at barn diskriminerer mellom ulike omsorgspersoner, og at dette viser at barnet har en trygg tilknytning (Bowlby i Abrahamsen, 2015, s. 58). Er det en mulighet for at barnet kjenner på at ikke alle de ansatte rommer hans følelser, og at det ikke har noen hensikt å uttrykke dem til «hvem som helst»? Kan det være et tegn på trygghet at barnet våger å slippe taket og vise mer sårbarhet når jeg er der? Kan det til og med hende at barnet har behov for å gråte enda litt til og få enda mer trøst fordi det er lenge siden barnet har kjent på muligheten til dette? Eller er det en sannhet i det Trude nevner om at jeg bygger oppunder de vonde følelsene til Alex, og dermed forsterker og forlenger reaksjonen hans? Vi kan jo forsøke å sette oss selv i barnets sko. Hvordan liker du selv å bli møtt når du har det vondt? Eller når du for eksempel løper for å rekke noe, snubler og kjenner at du stuper forlengs med ansiktet mot asfalten, lander og slår kneet ditt i bakken? Vil du selv at noen skal vise deg omsorg, eller ville det vært bedre å få høre ordene «Det går fint. Opp igjen!»?
Med barna som forbilder
Noe jeg opplevde som interessant i garderoben, var hvordan de jevnaldrende barna reagerte da Alex og jeg kom inn døren og satte oss ned. Flere av dem nærmet seg oss og stilte spørsmål om hva som hadde hendt. De tok ikke noen ting for gitt, og de dømte heller ikke Alex for hans reaksjon eller meg for min måte å håndtere det på. Det fremsto som at de opplevde begge deler som helt naturlig. De stilte seg åpne og undrende og deretter omsorgsfulle overfor vennen sin gjennom å gi han plass og tid sammen med meg. Vi har en viktig rolle som forbilder for barna i barnehagen – også i måten vi viser omsorg på, men her tenker jeg at barna var forbildene for oss. De viste oss nettopp hvordan vi burde agere når kolleger håndterer situasjoner som vi ikke kjenner hele bakgrunnen for eller begrunnelsene bak. Opplevelsen for Alex, meg, de andre barna og Trude ville trolig vært svært annerledes dersom Trude hadde handlet på samme måte som barna i garderoben, og dersom jeg hadde gjort det samme i ettertid da vi snakket sammen rundt hendelsen. Gjennom å stille åpne og undrende spørsmål og ikke dømme hverandres væremåte eller handlinger ville læringsutbyttet vårt, forståelsen vår for hverandre, selvfølelsen vår og utviklingen av praksis trolig ha vært mye mer fruktbar.
Etisk forsvarlig praksis
Rammeplanen, barnehageloven og lærerprofesjonens etiske plattform er alle bygget på FNs barnekonvensjon om barnets rettigheter. Felles for disse dokumentene er at behovet for trygghet og omsorg understrekes. I den etiske plattformen står det at samfunnet skal ha tillit til at vi utfører vårt arbeid på en etisk forsvarlig måte, på tross av at vi har stor frihet i hvilke metoder vi velger å benytte oss av (Utdanningsforbundet, u.d.). Når vi velger å ta et kritisk blikk på vår egen og barnehagens praksis – for eksempel når det gjelder temaene gråt og trøst, reflekterer over dette og basert på disse refleksjonene videreutvikler vår praksis, tar vi disse styringsdokumentene og det etiske ansvaret vårt på alvor. Hvis vi derimot ikke våger å diskutere våre holdninger, utsagn, tolkninger og handlinger, står vi ofte på stedet hvil. Da kan vi fort risikere å ta valg som ikke nødvendigvis er til barnets beste. Min forståelse av disse temaene og mine refleksjoner er ikke fasiten, og har du innspill eller råd til meg basert på tankerekken over, vil jeg gjerne ha din faglige tilbakemelding. Føler du deg støtt eller truffet av det jeg skriver? Det går bra. Opp igjen
Referanser
Abrahamsen, G. (2015). Tilknytningsbaserte barnehager. Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Udir. https://www.udir.no/laringog- trivsel/rammeplan-for-barnehagen/
Utdanningsforbundet (u.d.). Lærerprofesjonens etiske plattform. https://www.utdanningsforbundet.no/ globalassets/larerhverdagen/profesjonsetikk/larerprof_ etiske_plattform_a4.pdf
