Forskningen «Jeg kunne like gjerne vært en assistent
» – en studie av nyutdannede barnehagelæreres
posisjonering i barnehagen (Halland &
Winje, 2022) viser at de nyutdannede barnehagelærerne
inntar en lav posisjon, og at de avfinner seg
med dominerende erfaringsdiskurser i barnehagen.
Erfaringsdiskurser forstår vi som barnehagepersonalets
tanker, tale og handlinger knyttet til
de praksisene og det klimaet som er i barnehagen.
Dette innebærer inngrodd vanetenkning, vanetolkning
og taus kunnskap som sitter i personalets
kropper, men også i barnehagens «vegger».
Lang erfaring får dominere
I vår studie uttrykker de nyutdannede barnehagelærerne at «det koker ned til rang, hierarki, alder, ansiennitet og hva erfaring du har», og at «de som har jobbet i 10–15 år, har høy stemme». Dette kan tolkes som at det oppstår en maktforskyvning som skiller de med lang erfaring (her: barnehagepersonale som er etablert i erfaringsdiskursen) og de med kort erfaring (her: nyutdannede barnehagelærere, som ennå ikke er innenfor den etablerte erfaringsdiskursen). Med dette kan det se ut som om det er de ansatte med lang erfaring som får dominere i barnehagen. Hvordan de nyutdannede møter dette, viser seg å være forskjellig. Et hovedfunn fra studien er at de fleste nyutdannede barnehagelærerne underlegger seg de rådende «erfaringsdiskursene » som «sitter i barnehagens vegger », fremfor å utfordre og yte motstand. De nyutdannede barnehagelærerne sier blant annet: «Jeg er forsiktig med å gi beskjed fordi jeg synes det er så vanskelig når jeg er så ny».Redsel for det nye
Når de nyutdannede barnehagelærerne med kort erfaring avfinner seg med de dominerende erfaringsdiskursene, og de med lang erfaring på sin side ikke slipper til de nyutdannede barnehagelærerne, opprettholdes det en maktforskyvning. Resultatet av en slik maktforskyvning er at de nyutdannede resignerer og blir usynlige, de bruker ikke sin kunnskap og erfaring, og de inntar en svak posisjon i personalet. Dette kan, på den ene siden, vitne om at de nyutdannede barnehagelærerne ikke er rede til å være i en lederposisjon eller ikke er rede til å yte motstand og å stå i det uforutsigbare som ligger i et lederskap. Dette gjør det også vanskeligere å synliggjøre deres kunnskap i møte med de mer erfarne. På den andre siden kan vi forstå barnehagen som en organisasjon med en redsel for det nye og uforutsigbare, kanskje fordi det nye krever relæring hos dem som er innenfor «erfaringsdiskursen». Relæring vil si å lære igjen eller å forstå sin egen kompetanse i nye sammenhenger (Gotvassli, 2020). Det kan også handle om at de med erfaring ikke er nok bevisst på det å ta innover seg nye perspektiver, nye løsninger og den nye kunnskapen som de nyutdannede bringer med seg inn i barnehagen. På bakgrunn av dette avveier de nyutdannede sin fremtoning i personalgruppen. De sier blant annet: «Du må veie om du våger å stå i det eller om du skal la være», «Det er nok en stille motstand av og til» og «Noen kan jo føle seg tråkket på».De som gjør motstand, beskriver en følelse av trygghet, at de klarer å stå i vanskelige situasjoner, og at de opplever å bli hørt når de argumenterer med teoretisk kunnskap
Gjør ikke motstand
De nyutdannede barnehagelærerne har behov for kollegaer og praksisfellesskap som kan støtte, ta imot, forstå og engasjere seg i deres initiativer. Noen av dem beskriver at forslag de kommer med, blir avfeid med kommentarer om at det er prøvd ut tidligere, og at assistenter endrer de pedagogiske miljøene tilbake til slik det var før, når barnehagelæreren kommer tilbake etter fravær fra jobb. Slik vi tolker utsagnene, blir de nyutdannede barnehagelærerne møtt med «mothandlinger» fra det erfarne voksenfellesskapet – til tross for at de nyutdannede barnehagelærerne har utdanning og er ansatt i pedagogiske lederroller. Den nyutdannede, på sin side, burde som leder vært rustet til å møte «mothandlinger» med handlinger, men det viser seg å utebli. Det erfarne voksenfellesskapet lar seg ikke engasjere av de nyutdannedes initiativer. De nyutdannede avfinner seg derfor med å være den som ikke får bidra i utformingen av barnehagens pedagogiske praksis, og mister dermed muligheten til å være med på å definere hva som er meningsfullt og verdifullt i det pedagogiske arbeidet. De blir stilltiende, hever ikke stemmene og handler ikke på sine faglige overbevisninger.Noen få protesterer
Vi finner en liten gruppe nyutdannede barnehagelærere som posisjonerer seg som handlingsdyktige og sikre ledere. Disse tar ansvar for å rydde opp i vanskelige situasjoner og gjør dette på en effektiv og hensiktsmessig måte. De våger å utfordre erfaringsdiskursene, røske i dem og tar risikoen med å gå inn i det uforutsigbare. Slik får de virke med, og dominansen mellom dem med kort og lang erfaring i barnehagen jevner seg ut. Denne gruppen nyutdannede uttrykker at de er «rustet til å protestere», men at de har måttet kjempe for at medarbeiderne skal lytte til dem, for å få i gang ny tenkning. Dette kan vitne om at det er rom for meningsutveksling i barnehagen. Når nyutdannede barnehagelærere våger å gjøre mothandlinger, kan de innta en likeverdig posisjon i barnehagens erfarne voksenfellesskap, og de dominerende erfaringsdiskursene utvides. De nyutdannede blir slik medskapere og får bidra i utviklingen av barnehagens pedagogiske praksis. De som gjør motstand, beskriver en følelse av trygghet, at de klarer å stå i vanskelige situasjoner, og at de opplever å bli hørt når de argumenterer med teoretisk kunnskap: «Jeg er tydelig og begrunner med faglige argumenter». De forteller at de handler på sine overbevisninger, at de både møter og yter motstand, og at de handler med sin faglige og teoretiske kunnskap. De trer frem med sin faglige kompetanse og bidrar i arbeidet med å gjøre barnehagen til en lærende organisasjon. Når de nyutdannede blir anerkjent av de med lengre erfaring enn dem selv, slår dette positivt ut i barnehagens praksiser. Denne gruppen nyutdannede barnehagelærere fremstår med en sterkere posisjon enn de som avfinner seg med erfaringsdiskursene.Barnehagen som en lærende organisasjon
Vi mener utgangspunktet for at barnehagen skal være en lærende organisasjon, er at erfaringskunnskap og forskningskunnskap får være likestilte. Barnehagen kan ikke utvikle seg ved kun å forholde seg til de dominerende erfaringsdiskursene ettersom dette kan gi grobunn for private praksiser som gjerne ikke er i tråd med lovverk og styringsdokumenter. Vi kan heller ikke bare forholde oss til forskningskunnskap uten handling fordi handling ut fra forskningskunnskap gir erfaring og læring. Skal barnehagen oppfylle kravet om å være en pedagogisk lærende organisasjon som stadig er i utvikling, kan ikke erfaringsdiskursen og forskningskunnskapen knive om plassen, men må smeltes sammen til en felles dominerende diskurs som rommer begge deler. Dette mener vi er et lederansvar som styrere må ta ansvar for å identifisere og arbeide med i sine barnehager om barnehagen skal være en lærende organisasjon for fremtidens barn.Referanser
Gotvassli, K.Å. (2020). Strategisk kompetanseutvikling i barnehagen. Cappelen Damm Akademisk.
Halland, S.Aa. & Winje, A.K. (2022). «Jeg kunne like gjerne vært en assistent» – en studie av nyutdannede barnehagelæreres posisjonering i barnehagen. Nordisk barnehageforskning, 19(3). https://nordiskbarnehageforskning. no/index.php/nbf/article/view/ 286
