Solipsisme er navnet på den filosofiske posisjonen
som sier at jeg er helt aleine i verden. Argumentet
for denne posisjonen er ganske enkelt: Mine egne
tanker og følelser har jeg en direkte tilgang til. Andre
mennesker, derimot, har jeg, i likhet med resten
av verden rundt meg, bare tilgang til gjennom
mine egne sanseerfaringer. Jeg trenger ikke å lure
på om jeg sjøl føler smerte, men hvis noen forteller
meg at de er i smerte, har jeg få forutsetninger
for å vite sikkert om de snakker sant eller ikke. Jeg
har ikke en gang noen måte å avgjøre om de i det
hele tatt er i stand til å føle smerte på samme måte
som det jeg gjør. Disse vanskene med å forklare at
vi kan ha tilgang til andres tanker og følelser, kalles
problemet med andre bevisstheter (other minds).
Solipsisme, å tvile på at det finnes andre bevisstheter
overhodet, er den logiske konsekvensen.
Det er ikke vanlig blant fagfilosofer å forsvare
solipsisme som posisjon, men det er et problem
som det kan være en utfordring å svare på. Mulige
forklaringer på problemet med andre bevisstheter
kan likevel hjelpe oss til å forstå hvordan vi relaterer
oss til menneskene vi omgås. La oss si at vi
observerer noen som snubler og skrubber kneet,
og som etter det begynner å gråte. Vi vil nok alle
være tilbøyelig til å si at vedkommende føler smerte,
men hvis vi skal forklare hvordan vi veit det, støter
vi på noen problemer.
Vi vil kanskje si at vi kjenner igjen et reaksjonsmønster
fra våre egne erfaringer. Vi har sjøl opp-
levd at følelsen smerte inngår i en treledda kausalkjede.
Først får vi et inntrykk fra en ytre påvirkning:
en hammer på tommelen eller et nakent kne
mot asfalten. Deretter føler vi smerte. Og til slutt
reagerer vi på smerten på en måte som er observerbar
for andre. Vi roper ut eller begynner å gråte.
Hos et annet menneske kan vi ikke observere smerte,
men vi kan se og høre det første og det siste leddet
i denne kjeden. Derfor er det rimelig å anta at
det også her er snakk om en treledda kausalkjede.
Denne formen for argumentasjon kalles et analogiargument.
Vi tar utgangspunkt i en situasjon vi
har kunnskap om, og antar at fordi en annen situasjon
likner, så kan vi fylle inn kunnskapshullene
våre i den andre situasjonen. Vi antar at situasjonene
er analoge.
Et problem med analogiargumenter er imidlertid
at vi ikke kan fastsette noen kriterier for når vi
kan bruke denne formen for analogi. Den andre
som tilsynelatende uttrykker smerte, likner på oss
på noen måter, men er forskjellig på andre. Vi kan
ikke vite hvilke likhetstrekk som er relevante for at
analogien skal holde. En dukke som lager en lyd
som likner gråt idet den treffer gulvet, har tilsynelatende
de samme observerbare leddene i kausalkjeden
som et annet menneske som slår seg. Hvis
vi prøver å lage et sett med kriterier for når analogien
er gyldig, har vi ingenting annet enn vår egen
intuisjon å støtte oss på – en intuisjon med begrensa
tilgang til følelser utenfor våre egne.
En mulig løsning er å forkaste analogiargumentet
fullstendig. Å se på smerte som en del av
en treledda kausalkjede forutsetter at følelser er
noe som hører til i en indre bevissthet, som først i
andre omgang står i relasjon til våre ytre følelsesuttrykk.
Vi tenker og føler med kroppene våre, og
de ytre kjennetegnene på følelser er ikke uttrykk
for noe utenfor seg sjøl. Når vi opplever smerte,
er det ikke sånn at vi først føler på smerten for så
å tenke «Jeg er i smerte, og den korrekte måten
å uttrykke det på er ved å gråte». Gråten er simpelthen
en del av smerten.
Når vi innser at følelsesuttrykkene har denne
tettere sammenkoblingen til følelsene, kan vi
også svare på hvordan vi kan vite at andre mennesker
har følelser: Hvis vi kan se dem gråte, veit
vi at de er i smerte fordi vi ser smerten. At vi ikke
har akkurat den samme kontakten med disse følelsene
som med våre egne, er ingen hindring for
at vi kan ha kunnskap om den. Jeg veit at sola
fortsatt eksisterer etter at den har gått ned over
horisonten, sjøl om jeg ikke kan se den. At det
er en teoretisk mulighet for at vi kan ta feil i et
bestemt
tilfelle, betyr ikke at vi ikke kan ha kunnskap.
Vår respons på barnegråt kan ikke være at vi
begynner å tvile på om andre mennesker har
følelser.
Tvert imot kan det sette i skarpere fokus
hvor direkte og nødvendig vår interaksjon med
andres følelsesliv er. For noen vil kanskje problemet
med andre bevisstheter fortone seg som en
diskusjon for elfenbenstårnene langt unna hverdagens
praksis. Solipsisme er likevel en posisjon
de fleste filosofer forsøker å unngå i sin teoribygging,
og dette har ledet til tankebaner som
enkelte kan finne interessante. Å la oss utfordre
på hvordan vi kan vite hva andre føler, kan gi oss
den refleksjonen og ydmykheten som skal til for
å innse hvor tett vi egentlig er knyttet til andre
mennesker. n
HVORDAN KAN VI VITE AT ANDRE FØLER?
Vi kan kanskje se at noen faller, slår seg og skriker ut i smerte, men den eneste vi kan vite helt sikkert at føler noe, er oss selv.
- Oktober, 2023
- min lesing
Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)