HVORDAN KAN VI VITE AT ANDRE FØLER?

Solipsisme er navnet på den filosofiske posisjonen som sier at jeg er helt aleine i verden. Argumentet for denne posisjonen er ganske enkelt: Mine egne tanker og følelser har jeg en direkte tilgang til. Andre mennesker, derimot, har jeg, i likhet med resten av verden rundt meg, bare tilgang til gjennom mine egne sanseerfaringer. Jeg trenger ikke å lure på om jeg sjøl føler smerte, men hvis noen forteller meg at de er i smerte, har jeg få forutsetninger for å vite sikkert om de snakker sant eller ikke. Jeg har ikke en gang noen måte å avgjøre om de i det hele tatt er i stand til å føle smerte på samme måte som det jeg gjør. Disse vanskene med å forklare at vi kan ha tilgang til andres tanker og følelser, kalles problemet med andre bevisstheter (other minds). Solipsisme, å tvile på at det finnes andre bevisstheter overhodet, er den logiske konsekvensen.

Det er ikke vanlig blant fagfilosofer å forsvare solipsisme som posisjon, men det er et problem som det kan være en utfordring å svare på. Mulige forklaringer på problemet med andre bevisstheter kan likevel hjelpe oss til å forstå hvordan vi relaterer oss til menneskene vi omgås. La oss si at vi observerer noen som snubler og skrubber kneet, og som etter det begynner å gråte. Vi vil nok alle være tilbøyelig til å si at vedkommende føler smerte, men hvis vi skal forklare hvordan vi veit det, støter vi på noen problemer.

Vår respons på barnegråt kan ikke være at vi begynner å tvile på om andre mennesker har følelser

Vi vil kanskje si at vi kjenner igjen et reaksjonsmønster fra våre egne erfaringer. Vi har sjøl opp- levd at følelsen smerte inngår i en treledda kausalkjede. Først får vi et inntrykk fra en ytre påvirkning: en hammer på tommelen eller et nakent kne mot asfalten. Deretter føler vi smerte. Og til slutt reagerer vi på smerten på en måte som er observerbar for andre. Vi roper ut eller begynner å gråte. Hos et annet menneske kan vi ikke observere smerte, men vi kan se og høre det første og det siste leddet i denne kjeden. Derfor er det rimelig å anta at det også her er snakk om en treledda kausalkjede. Denne formen for argumentasjon kalles et analogiargument. Vi tar utgangspunkt i en situasjon vi har kunnskap om, og antar at fordi en annen situasjon likner, så kan vi fylle inn kunnskapshullene våre i den andre situasjonen. Vi antar at situasjonene er analoge. Et problem med analogiargumenter er imidlertid at vi ikke kan fastsette noen kriterier for når vi kan bruke denne formen for analogi. Den andre som tilsynelatende uttrykker smerte, likner på oss på noen måter, men er forskjellig på andre. Vi kan ikke vite hvilke likhetstrekk som er relevante for at analogien skal holde. En dukke som lager en lyd som likner gråt idet den treffer gulvet, har tilsynelatende de samme observerbare leddene i kausalkjeden som et annet menneske som slår seg. Hvis vi prøver å lage et sett med kriterier for når analogien er gyldig, har vi ingenting annet enn vår egen intuisjon å støtte oss på – en intuisjon med begrensa tilgang til følelser utenfor våre egne.

En mulig løsning er å forkaste analogiargumentet fullstendig. Å se på smerte som en del av en treledda kausalkjede forutsetter at følelser er noe som hører til i en indre bevissthet, som først i andre omgang står i relasjon til våre ytre følelsesuttrykk. Vi tenker og føler med kroppene våre, og de ytre kjennetegnene på følelser er ikke uttrykk for noe utenfor seg sjøl. Når vi opplever smerte, er det ikke sånn at vi først føler på smerten for så å tenke «Jeg er i smerte, og den korrekte måten å uttrykke det på er ved å gråte». Gråten er simpelthen en del av smerten.

La oss si at vi observerer noen som snubler og skrubber kneet, og som etter det begynner å gråte. Vi vil nok alle være tilbøyelig til å si at vedkommende føler smerte, men hvis vi skal forklare hvordan vi veit det, støter vi på noen problemer.

Når vi innser at følelsesuttrykkene har denne tettere sammenkoblingen til følelsene, kan vi også svare på hvordan vi kan vite at andre mennesker har følelser: Hvis vi kan se dem gråte, veit vi at de er i smerte fordi vi ser smerten. At vi ikke har akkurat den samme kontakten med disse følelsene som med våre egne, er ingen hindring for at vi kan ha kunnskap om den. Jeg veit at sola fortsatt eksisterer etter at den har gått ned over horisonten, sjøl om jeg ikke kan se den. At det er en teoretisk mulighet for at vi kan ta feil i et bestemt tilfelle, betyr ikke at vi ikke kan ha kunnskap. Vår respons på barnegråt kan ikke være at vi begynner å tvile på om andre mennesker har følelser.

Tvert imot kan det sette i skarpere fokus hvor direkte og nødvendig vår interaksjon med andres følelsesliv er. For noen vil kanskje problemet med andre bevisstheter fortone seg som en diskusjon for elfenbenstårnene langt unna hverdagens praksis. Solipsisme er likevel en posisjon de fleste filosofer forsøker å unngå i sin teoribygging, og dette har ledet til tankebaner som enkelte kan finne interessante. Å la oss utfordre på hvordan vi kan vite hva andre føler, kan gi oss den refleksjonen og ydmykheten som skal til for å innse hvor tett vi egentlig er knyttet til andre mennesker. n