KRAFTFULLE TÅRER

I i fns barnekonvensjon artikkel 12 beskrives barns rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt. Barnehagebarn har ennå ikke fullt utviklet verbalspråk, og følelsene er store. Da er gråten et viktig uttrykk for deres synspunkter på tilværelsen, situasjoner og relasjoner. Tårene er kroppslig og følelsesmessig kommunikasjon og skal tillegges vekt; de skal møtes, tåles og anerkjennes.

Gråten vekker noe instinktivt i oss og aktiverer en urgammel trang til å hjelpe og trøste. Får vi ikke til dette, kan veien være kort til pedagogiske snarveier: å ignorere, klandre eller latterliggjøre

Barnehagelæreren i eksempelet definerer ignoreringsstrategien som en metode som virker. Dette kan vi forstå i lys av en hva-virker-logikk. Ettersom «målet» ble oppnådd – Emma sluttet å gråte – kan man si at metoden virket, og dermed argumentere for denne fremgangsmåten. Men til hvilken pris? At metoden virker, holder ikke mål som pedagogisk begrunnelse. Ignorering er en gjenganger som foreslått fremgangsmåte i en rekke pedagogiske programmer, ofte kombinert med ulike typer straff eller sanksjoner og korrigering. En av farene med ukritisk å følge det slike programmer forteller at man skal gjøre, er at den pedagogiske praksisen går fra å være profesjonsetisk fundert og kontekstuell til å bli teknisk og oppskriftsbasert, og argumentene går fra å være faglige til å bli instrumentelle.

En ting er hva-virker-logikken og enkle løsninger, en annen ting er hva barns gråt gjør med oss når vi er på jobb i barnehagen. For som dere kan lese i denne utgaven av Barnehagefolk, påvirker barnegråt oss masse – både som mennesker og profesjonelle ansatte. Kanskje hadde Kari nådd et bristepunkt for hva hun tålte fra Emma – hun klarte ikke å forholde seg profesjonelt til uttrykket hennes lenger. Da kan det føles lettere å snu ryggen til. I hvert fall for den ansatte. Ikke nødvendigvis for barnet. Kanskje hadde Karis mange feilslåtte forsøk på å nå fram til Emma gått på selvfølelsen løs og gitt henne en følelse av maktesløshet og en opplevelse av å ha brukt opp alt i den pedagogiske «verktøykassa »?

I en annen barnehage har personalet en egen frase de bruker i møte med barn som de opplever at gråter «unødig»: Skru av den lyden. Det de ordene egentlig forteller, er at barnets gråt er skammelig, uønsket og selvvalgt. Frasen kan også implisere en