MORALSKE FEILTRINN OG MORALSK UFLAKS

Det er menneskelig å gjøre moralske feiltrinn på jobb. I stressede situasjoner kan vi komme til å ta beslutninger og gjøre ting som går imot de moralske standardene vi står for og ønsker å leve opp til. Dette kan skje med de mest samvittighetsfulle og gode blant oss. I en barnehage kan det handle om å bruke harde ord og gjerninger mot irriterende barn. Tålmodigheten hos den ansatte har tatt slutt, og reaksjonen har vært for sterk. I et nøkternt avstandslys kan den enkelte se at dette var moralsk ugreit. En profesjonell ansatt burde håndtere slike situasjoner på en bedre måte. I situasjonens hete gikk det galt, og spørsmålet er hvordan en nå skal gå videre. Det kan også være handlinger som bedømmes av andre til å være moralske feiltrinn fordi det førte til ubehag og skade på barn. I noen slike tilfeller bør vi ha rom for å vurdere om skaden i seg selv virkelig er et belegg for å si at noen har gjort noe moralsk galt. Fra andre sammenhenger i samfunnet vet vi at det kan være tilfeller hvor ting går galt, til tross for at risikoen en har tatt, har vært innenfor rimelighetens grenser. En utflukt fra sykehjemmet kan ende med knall og fall for en beboer. Uheldige omstendigheter og uflaks bidro sterkt til det negative utfallet. Dette kan også gjelde i barnehagen.

Moralsk uakseptable situasjoner

Hva kan være første skritt videre etter et ekte eller tilsynelatende moralsk feiltrinn? Jeg vil skille mellom ekte og falske moralske feiltrinn knyttet opp mot to typer situasjoner. I den ene typen er det snakk om handlinger som faktisk er moralsk uakseptable, og som derfor på en eller annen måte fordrer en reparerende handling. Det spesielle med at slikt skjer i en barnehage, er at ansatte har makt til å dysse ned eller bagatellisere det som skjedde. Kanskje var det bare barn til stede da den ansatte mistet besinnelsen og brukte for harde ord eller tok for hardt i armen til et barn. Barnet kan være forvirret etterpå og redd for å fortelle andre voksne om hendelsen. Hvis barnet likevel gjør det, kan den involverte ansatte gi en artikulert versjon av saken som overstyrer barnets versjon. Her er det en interessekonflikt mellom den profesjonelle og barnet. Kjernen i all profesjonsetikk er hvordan en takler interessekonflikter, altså balansen mellom egeninteresse og andres interesse. Det finnes en forventning om at den profesjonelle setter egeninteressen til side, og setter interessen til barnet, eleven, pasienten eller klienten først. Moralske feiltrinn i barnehagen kan utgjøre en test på den profesjonelles evne til å sette barnets interesse foran egeninteressen.

Noen ganger går det tilfeldigvis galt, selv om det barna har fått tillatelse til å gjøre innebærer en akseptabel og rimelig risiko. Da kan fenomenet moralsk uflaks slå inn.

Situasjoner med moralsk uflaks

I den andre typen situasjoner bedømmes en handling som et moralsk feiltrinn i lys av at den faktisk førte til et negativt utfall. Dette kan skje selv om risikoen den ansatte i barnehagen har gitt klarsignal til, faktisk er helt rimelig – det er greit å la barna klatre i det treet eller bevege seg opp den skrenten. Noen ganger går det tilfeldigvis galt, selv om det barna har fått tillatelse til å gjøre, innebærer en akseptabel og rimelig risiko. Da kan fenomenet moralsk uflaks slå inn. Ulike former for skade har en tendens til å farge den moralske vurderingen av det som er blitt gjort. Skaden får alarmklokkene til å ringe og brukes som bevis for at det var moralsk feil å slippe barna løs på denne måten. Det hjelper ikke at dette er en form for risiko som har vært praktisert lenge, og har medført stor glede og mestring for barna, eller at de faglige og sikkerhetsmessige vurderingene som er gjort i forkant, er gode. Jeg vil argumentere for at det er uheldig om vi ukritisk lar skade og andre negative utfall dominere den moralske vurderingen av det som er gjort. Det er viktigere å se på hva som var kjent i forkant, og hvilken risiko handlingen innebar. Frykten for å være den som er på jobb når noen skader seg under klatring eller annen risikofylt lek, kan bidra til en overdreven forsiktighet i barnehagen. Derfor trengs det en mobilisering for å forebygge frykten for å ha moralsk uflaks på jobb i barnehagen. En ulykke er ikke i seg selv et bevis for at noen har begått et moralsk feiltrinn.

Ekte moralske feiltrinn

Kjapp og langsom tenkning Moral kan vi forstå som personlige og felles oppfatninger om hva som er rett eller galt i omgang mellom mennesker. Vi lærer moral gjennom oppvekst og sosialisering. Gjennom barne- og ungdomsår har hver enkelt av oss gjerne noen forbilder som særlig gjennom handlingene sine lærer oss hva som kan regnes for å være moralsk rett og galt. Alle har vi en personlig moral, et sett av oppfatninger om rett og galt, og i et samfunn er gjerne disse personlige moralene ofte overlappende, slik at vi også kan snakke om en mer eller mindre felles moral (Kvalnes, 2020). Etikk, på den andre siden, kan vi forstå som systematisk refleksjon over hva som er rett og galt. Når vi står i valgsituasjoner, kan vi mobilisere både moralen (i hvilken grad kjennes det rett å gjøre dette, i lys av moralske verdier og standarder?) og etikken (hva sier etiske prinsipper og teorier om disse alternativene)?

Vi kan også forstå skillet mellom moral og etikk ut fra deres rolle i beslutningstaking. Når vi står overfor et bestemt valg, kan vi ha en umiddelbar moralsk intuisjon om hva som er det rette alternativet. Dette er en form for kjapp tenkning – en magefølelse som melder seg om hvordan vi bør gå videre. Etikken representerer en form for langsom tenkning, hvor vi bruker tid på å avveie ting som taler for og imot alternativene, ut ifra etiske prinsipper og teorier. Dette skillet mellom kjapp og intuitiv moralsk tenkning på den ene siden og langsom og analytisk etisk tenkning på den andre er inspirert av skillet som organisasjonspsykologen Daniel Kahneman trekker mellom System 1- og System 2- tenkning, i sin modell for å forstå alle former for beslutningstaking, ikke bare den som handler om rett og galt (Kahneman, 2013). Grensetilfeller Et moralsk feiltrinn kan vi forstå som en handling som går imot våre egne moralske verdier og standarder. Noen ganger kan vi være fristet eller beordret til å gjøre noe som strider med hva vi ønsker å stå for. Vi kan for eksempel ha en moralsk oppfatning om at det er viktig å snakke sant og ikke holde folk for narr. Så kan det være situasjoner hvor vi kan komme ut av en knipe ved å lyve eller holde tilbake sannheten. Denne løgnen kan være fristende i tilfeller hvor den kan bidra til å skyggelegge et tidligere moralsk feiltrinn. I en barnehage kan en ansatt i egne øyne ha reagert for kraftig – enten verbalt, fysisk eller begge deler – mot et eller flere barn og raskt komme frem til at dette var et moralsk feiltrinn: «Jeg skulle ha klart å beholde roen og håndtert situasjonen på en mer konstruktiv måte». Det kan være ulike årsaker til at situasjonen oppstod. Kanskje skjedde det mot slutten av en dag med lav bemanning på grunn av sykdom og etter en rekke krevende situasjoner som har tappet den ansatte for energi. Dette er forhold som forklarer handlingene, uten at de dermed unnskylder eller rettferdiggjør dem. Her har den ansatte handlet på en måte som går imot både egne, barnehagens, profesjonens og fellesskapets oppfatninger om hvordan en skal oppføre seg i relasjon til barn. Det kan alltids være grensetilfeller hvor en er usikker på om en handling utgjorde et moralsk feiltrinn. Noe må barna tåle av høylytte reaksjoner på egen adferd i barnehagen. Det er ikke slike grensetilfeller som er tema her, men situasjoner hvor det faktisk ikke er noen uenighet om at den ansatte har gått over streken og brukt for harde ord og handlinger: La oss si at enhver som kikker inn på situasjonen, vil konkludere med at dette var et moralsk feiltrinn.

Frykten for å rammes av moralsk uflaks kan bidra til at folk som jobber i barnehage blir overdrevent forsiktige og restriktive når det gjelder å tillate risikofylt lek

Reaktiv eller proaktiv tilnærming

Hva er det neste som skjer i slike tilfeller? Den ansatte kan være den eneste voksne som var til stede, og dermed være den som i utgangspunktet kan kontrollere det videre forløpet. Et første valg står mellom å være det vi kan kalle reaktiv eller proaktiv. Det reaktive alternativet går ut på å avvente og se hva som skjer videre. Hvis ingen barn formidler noe videre fra episoden, går den snart i glemmeboken. Hvis det derimot blir snakk om hendelsen, får en finne ut hva som bør gjøre når det skjer. Det proaktive alternativet vil være å gå til aksjon der og da, for eksempel ved å fortelle sin egen leder om feiltrinnet og sammen drøfte hvilken vei en skal velge videre overfor barna og foreldrene. Da kan det bli snakk om å møte barna på nytt, sammen med foreldrene, for å snakke igjennom hendelsen og hva som utløste det moralske feiltrinnet. Dette kan bidra til å reparere skaden som er skjedd. Fra et profesjonsetisk ståsted er det liten tvil om at en eller annen form for proaktiv handling er å foretrekke. Det gjelder å ta et initiativ heller enn å vente og se. Da anerkjenner du ansvar og tar kontroll over situasjonen. Som jeg var inne på tidligere, handler profesjonsetikk om hvordan en håndterer interessekonflikter (Nanda, 2002). Ofte er det et harmonisk sammenfall mellom det som er i profesjonsutøverens egeninteresse, og interessen til barnehagebarnet, eleven, pasienten eller klienten. Så kan det oppstå en interessekonflikt, hvor utøverens egeninteresse taler for en annen løsning enn den som er best for den andre parten. Her er det også gjerne et kunnskaps- og informasjonsgap. Utøveren vet mer enn den andre parten gjør, og kan derfor være i posisjon til å fremme egeninteressen, uten at den andre parten vet om det eller forstår hva som skjer. I barnehagen kan det være i den profesjonelles interesse å skjule et moralsk feiltrinn, siden det vil medføre ubehag om foreldre eller andre ansatte får vite om det. Det er gjerne også i barnets og foreldrenes interesse at det er åpenhet om saken, og at det kommer en reparerende innrømmelse, unnskyldning og beklagelse. Det kan være en tilleggsbelastning for barnet å oppleve fortielse etter et dramatisk forløp. Derfor er det ønskelig fra både barnets og foreldrenes perspektiv at saken opplyses og diskuteres. I og med at foreldrene som regel mangler innsikt i forholdene, er de prisgitt utøverens evne og vilje til å sette egeninteressen til side og prioritere barnet.

Lavere terskel for å melde ifra

Situasjonen hvor det er manglende sammenfall mellom interessen til en barnehageansatt som har begått et moralsk feiltrinn, og interessen til barna og foreldrene som er berørt, er ikke et eksempel på et etisk dilemma. Det er fordi et etisk dilemma er et valg mellom to alternativer som har tilnærmet samme etiske verdi: Skal jeg velge ærlighet eller skånsomhet? Skal jeg hjelpe A eller B når jeg ikke har ressurser til å hjelpe begge? Det er krevende å avgjøre hva som er den rette handlingen, og uansett hva du gjør, vil noe av etisk og moralsk verdi gå tapt. Slik er det ikke med en interessekonflikt. Der er det rimelig klart hva du burde gjøre (være åpen om et moralsk feiltrinn), men det er fristende å gjøre noe annet (skjule et moralsk feiltrinn). Fristelsen er ekstra stor der hvor det er liten eller ingen risiko for å bli oppdaget for å gi etter for den. Ekte moralske feiltrinn utfordrer også ytringsklimaet (Kvalnes, 2022) i barnehagen. Er det handlingsrom for å snakke åpent om slike feiltrinn i vår personalgruppe? Tas innrømmelser imot på konstruktive måter, eller fører de til skarpe reaksjoner hvor ens eget ansettelsesforhold blir satt på spill? Enkelte barnehageledere kan frykte at en forståelsesfull innstilling kan føre til at de ansatte tar lettere på å holde seg innenfor moralsk akseptable grenser senere, siden det alltids vanker forståelse og tilgivelse. Dette er ikke den typiske reaksjonen i tilfeller hvor beretninger om egne moralske feiltrinn blir lyttet til og møtes med forståelse. I stedet bidrar denne holdningen til at terskelen for å melde fra til egen leder senkes, slik at det tidlig blir mulig å snakke sammen om det som har skjedd, og involvere barn og foreldre i en oppklaring i etterkant.

Falske moralske feiltrinn

Tilfeldighetene råder
Filosofene Bernard Williams (1981) og Thomas Nagel (1979) innførte begrepet moralsk flaks for å sette søkelys på tilfeller hvor den moralske vurderingen av handlinger farges av om ting tilfeldigvis gikk bra eller ikke. Et eksempel de la frem, var vurderingen av bilkjøring i beruset tilstand. To personer kjører hjem fra fest i samme tilstand av beruselse. Den ene kommer hjem uten å ha støtt på andre trafikanter, mens den andre kjører ned en fotgjenger. I utgangspunktet har begge utsatt andre for akkurat samme fare, og handlingene deres burde derfor vurderes som akkurat like store moralske feiltrinn. I virkeligheten bedømmes gjerne handlingen til den som har kjørt ned og skadet et annet menneske, til å være et større moralsk feiltrinn enn handlingen til den som kommer hjem uten å ha forårsaket skade. Det er tilfeldigheter som utgjør forskjellen mellom de to tilfellene, og normalt vil vi tenke at slike forhold er moralsk irrelevante. Likevel oppfører vi oss som at den ene bilisten har hatt moralsk uflaks, og den andre moralsk flaks. Dette skurrer når vi tenker over det, men slike moralske vurderinger er vanlige. Også i tilfeller hvor handlingene som utføres, innebærer rimelig og akseptabel risiko, kan det tilfeldige utfallet farge de moralske vurderingene våre. Et negativt utfall brukes ofte som bevis for at det var moralsk feil å ta eller akseptere denne risikoen. I barnehagen kan det handle om å la barn klatre, leke med kniv, pinner eller andre skarpe gjenstander, boltre seg i vann etter regn, eller bevege seg rundt hushjørnet utenfor de ansattes radar. Risikofylt lek er viktig for at barn skal utvikle seg til selvstendige og robuste individer. Opplevelsen av å mestre på egen hånd og utvide repertoaret sitt er avgjørende for både motorisk og mental utvikling. Samtidig skaper behovet for risikofylt lek noen etiske utfordringer, noe Sandseter og jeg har diskutert i bokform både på norsk og engelsk (Sandseter & Kvalnes, 2021; Kvalnes & Sandseter, 2023).

Kjernen i all profesjonsetikk er hvordan en takler interessekonflikter, altså balansen mellom egeninteresse og andres interesse

Sannsynlighet og alvorlighetsgrad

Når det legges til rette for risikofylt lek, trengs det nøkterne risikovurderinger, det vil si en gjennomtenkning av (1) sannsynligheten for at noen skader «Kjernen i all profesjonsetikk er hvordan en takler interessekonflikter, altså balansen mellom egeninteresse og andres interesse.» seg, og (2) skadens alvorlighetsgrad. Selv når vurderingen er at dette er en rimelig grei risiko, kan det gå galt. I disse unntakstilfellene kan skaden komme til å bli brukt som bevis for at en aldri skulle ha sluppet barna løs i dette handlingsrommet. Den ansatte som tillot det, har moralsk uflaks og har dermed tilfeldigvis foretatt et moralsk feiltrinn. Det er her det gjelder å beholde sinnsroen og ikke gi slipp på den opprinnelige vurderingen av at dette faktisk var en akseptabel risiko. Det vi har å gjøre med, kan være et falskt moralsk feiltrinn, altså noe som på sviktende grunnlag stemples som å ha gått over den moralske streken.

Frykten for å rammes av moralsk uflaks kan bidra til at folk som jobber i barnehage, blir overdrevent forsiktige og restriktive når det gjelder å tillate risikofylt lek. I arbeidet med boken vår kom Sandseter og jeg over flere eksempler på at et ulykkestilfelle der risikoen for skade hadde vært svært liten, førte til øyeblikkelig innskrenkning av lekemuligheter. I ett tilfelle var det innført pinneforbud i en barnehage – ingen lek med pinner var tillatt. Før barna fikk gå ut og leke, måtte en ansatt ta turen gjennom utearealet for å sjekke om noen pinner kunne ha blåst inn der. For barna betydde dette at flere morsomme pinneleker var utelukket. Årsaken til pinneforbudet var at et barn flere år tidligere hadde fått en pinne i øyet og nesten blitt blind. Dette var et svært utypisk utfall med tanke på hvordan pinner pleide å bli brukt i lek. Likevel førte denne enkelthendelsen til fullt pinneforbud.

Å balansere frykt og nøkternhet

Ingen ønsker å være den som er på vakt den ene gangen når en aktivitet som i og for seg innebærer rimelig risiko, likevel fører til skade. Ansatte i barnehagen kan være klar over at den moralske vurderingen av deres handlemåter vil farges av om ting skulle slumpe til å gå galt. Det er gjerne et lederansvar å dempe eller balansere frykten for moralsk uflaks med en nøktern risikoholdning. Ting kan gå galt selv om risikoen ved å tillate klatring og vilter lek er minimal. Sandseter og jeg tar til orde for å samle foreldre og barnehageansatte til en saklig samtale om risiko og mestring i lek. Det kan forebygge at det oppstår uenighet og strid i tilfeller hvor barn skader seg. Kunnskapen om hvor verdifullt det er at barn får boltre seg og teste ut egne grenser, kan bidra til å skape forståelse for det usunne ved strenge beskyttelsesregimer i barnehagen. Ingen skal behøve å gå på jobb i barnehagen med en dyp frykt for å rammes av moralsk uflaks. Faktiske utfall farger våre moralske vurderinger, selv om vi gjerne mener at tilfeldigheter ikke gir grunnlag for å si at den ene risikofylte handlingen var moralsk dårligere enn en annen like risikofylt handling. Forskning viser at fenomenet moralsk flaks og uflaks svekkes og forsvinner når vi får sjansen til å tenke ting igjennom (Kneer & Machery, 2019). Dette kan gjelde i barnehagen også. En saklig og nøktern diskusjon om rimelig risiko ved lek kan svekke tilløp til å bruke skade som sikkert bevis på at noen har begått et moralsk feiltrinn.

Håndtering av moralske feiltrinn

Denne artikkelen har trukket et skille mellom ekte og falske moralske feiltrinn i barnehagen. De ekte går ut på at noen faktisk handler i konflikt med egne og felles moralske standarder, for eksempel ved å være for hardhendt mot barn. Dette er feiltrinn som utløser et ansvar for å snakke sammen og prøve å gjøre ting godt igjen. Situasjonen utgjør gjerne en interessekonflikt, hvor det er i barnets interesse at handlingen forklares og unnskyldes, mens det kan være i den ansattes egeninteresse at ingen andre får vite om den. Profesjonsutøveren i barnehagen har et etisk ansvar for å prioritere barnet interesse foran egeninteressen, selv om det motsatte er fristende og kan gjøres uten at noen andre oppdager det. Om personen som har begått det moralske feiltrinnet, sier fra til sin egen leder eller sine kollegaer om dette, avhenger gjerne av ytringsklimaet i barnehagen. Er det takhøyde og aksept for å snakke om sine egne moralske feiltrinn, eller er dette noe som mer eller mindre automatisk fører til straff og sanksjoner? Lederen har ansvar for å lytte til meldinger om moralske feiltrinn og ta imot dem på måter som ikke skremmer andre fra å gjøre det samme senere.

De falske moralske feiltrinnene oppstår når det går galt, og barn skades i barnehagen, selv om risikoen de har fått lov til å ta, er innenfor rimelighetens grenser. Her brukes skaden som bevis på at risikoen var uakseptabel, noe som i mange tilfeller ikke er riktig. Frykten for å rammes av moralsk uflaks og bli beskyldt for å ha begått et moralsk feiltrinn er egnet til å skape urimelig forsiktighet i barnehagen. Derfor er det viktig å ha løpende samtaler mellom ansatte og foreldre om risiko og verdien av at barn får teste ut egne grenser og gjøre gjennombrudd i egen mental og motorisk utvikling.


Referanser
Kahneman, D. (2013). Thinking, fast and slow. Farrar, Straus and Giroux.
Kneer, M. & E. Machery (2019). No luck for moral luck. Cognition, 182, 331–348.
Kvalnes, Ø. (2020). Etikk og bærekraft. Universitetsforlaget.
Kvalnes, Ø. (2022). Ytringsklima. Cappelen Damm Akademisk.
Kvalnes, Ø. & E. B. H. Sandseter (2023). Risky play: An ethical challenge. Springer Nature.
Nagel, T. (1979). Moral luck. Mortal questions. Cambridge University Press.
Nanda, A. (2002). The essence of professionalism: Managing conflict of interest. Division of Research,
Harvard Business School. Sandseter, E. B. H. & Ø. Kvalnes (2021). Risikofylt lek: En etisk utfordring. Universitetsforlaget.
Williams, B. (1981). Moral luck: Philosophical papers 1973-1980. Cambridge University Press.