Kalenderen viser slutten av september. Det er høst,
virussesong
og tilvenning. I dag er fem av elleve barn
borte fra barnehagen på grunn av sykdom. To av fire
ansatte er også syke. Det betyr at vi er seks barn og to
ansatte på jobb, noe som med hensyn til bemanningsnormen
skal gå fint. Det som taler imot, er at vi har
tilvenning, så et av barna har sin andre dag i barnehagen
uten foreldrene, og det krever litt ekstra. I tillegg
har barna noe ulikt søvn- og spisemønster. I dag
går vi til lunsjbordet litt for sent for ett av barna og
litt for tidlig for noen av de andre. Alva gråter høyt.
Hun har grått «av og på» fra hun ble levert i morges.
Mammaen hadde det travelt, og avskjeden ble brå. Vi
har holdt oss på gulvet, vært rolige, trøstet, lekt, trøstet
noe mer, bysset, båret og sunget. Men i dag var det
trist å være i barnehagen for Alva. Ved lunsjbordet
gråter hun høylytt og vil ikke spise. I tillegg er hun
noe på «overtid» når det gjelder soving – vi har ikke
fått vært noe raskere i dag, vi er jo bare to. «Jeg tror
n n n n PRAKTISK TALT
Ansatte i Vestvikheia barnehage deler praksisfortellinger fra sitt arbeid
og presenterer refleksjonsspørsmål leserne kan bruke på avdelingsmøter.
Henriette Figenschau
er pedagogisk leder i Vestvikheia
barnehage i Mo i Rana.
UVÆR PÅ AVDELINGEN
Når grøten flyr, barna gråter og behovene er mange,
kommer bemanningsnormen til kort.
vi må legge henne nå», sier jeg til min kollega, «vil
du gjøre det?» Sånn blir det. «Kom, Alva, vi skifter en
bleie, og så skal du få legge deg». De går ut av rommet,
og jeg blir alene igjen med fem ettåringer. Lovise
og Anna sitter i hjørnet og mater hverandre med grøt,
det er grøt overalt. Lovise begynner å smøre seg med
grøten i panna, Anna ser henne og forsøker å herme.
Jeg prøver å avverge mer gris: «Dere, vi må jo spise
grøten». Mats kaster melkekoppen i gulvet og lager
protesterende lyder, nå er han ferdig med å sitte stille.
Det blir melkesøl overalt. Simon begynner å lage tegn
til at han er ferdig, og gir fra seg en ulende gråtelyd.
Jeg vasker grøt og melk av Mats og løfter han ned av
stolen. Han løper inn i formingsdelen av rommet, og i
sidesynet seg jeg at han får tak i tusjen og begynner å
tegne på gulv og vegger. Simon gråter høyere. Jeg vasker
av han og løfter han ned på gulvet. Han fortsetter
å gråte, krabber bort til meg og drar seg opp etter
buksa mi. Lovise og Anna spiser fortsatt grøt med hele
seg og kliner grøt i håret og på bordet. Nå begynner
Ole også å bli utålmodig. Han hamrer koppen i bordet
og lager høye klagelyder. «Jeg skal vaske deg også,
Ole», svarer jeg og tar frem flere kluter fra hylla. «Jeg
ser deg, Simon, du må vente litt», sier jeg til Simon og
løfter han vekk fra beina mine og over til et papir som
er tapet fast til gulvet, der det også står maling. Han
gråter høyere og krabber tilbake og opp på buksebeinet
mitt. Ole roper, han er veldig ferdig nå. Jentene i hjørnet begynner også å bli urolige. Mats løper fornøyd
rundt inne på avdelingen og koser seg med tusjens
avtrykk. Jeg løfter Simon nok en gang til papiret
og sier: «Jeg kommer snart, jeg skal bare tørke de
andre», før jeg går tilbake til bordet, får tørket Ole og
løftet han ned. Simon står igjen og klamrer seg fast
til meg. Han er trøtt og burde sikkert vært lagt for
en halvtime siden. «Da må du vente litt her, da», sier
jeg og løfter Simon oppi stolen igjen. Han gråter i
protest, høyere og høyere. Jeg snakker vennlig til han
og de andre mens jeg tørker hender, kler av grøtfylte
bodyer og prøver å tørke bordet samtidig. Jeg ser på
Mats, sjekker at det han driver med ikke går helt over
styr, ser på klokka og oppdager at det er tretti minutter
siden Alva og kollegaen min gikk. De må da være
tilbake snart?
Refleksjonsspørsmål:
1. Er dette en gjenkjennelig episode på deres avdeling?2. Ville du løst situasjonen annerledes?
3. Hvordan tolker du barnas behov under dette måltidet?