UVÆR PÅ AVDELINGEN

Kalenderen viser slutten av september. Det er høst, virussesong og tilvenning. I dag er fem av elleve barn borte fra barnehagen på grunn av sykdom. To av fire ansatte er også syke. Det betyr at vi er seks barn og to ansatte på jobb, noe som med hensyn til bemanningsnormen skal gå fint. Det som taler imot, er at vi har tilvenning, så et av barna har sin andre dag i barnehagen uten foreldrene, og det krever litt ekstra. I tillegg har barna noe ulikt søvn- og spisemønster. I dag går vi til lunsjbordet litt for sent for ett av barna og litt for tidlig for noen av de andre. Alva gråter høyt. Hun har grått «av og på» fra hun ble levert i morges. Mammaen hadde det travelt, og avskjeden ble brå. Vi har holdt oss på gulvet, vært rolige, trøstet, lekt, trøstet noe mer, bysset, båret og sunget. Men i dag var det trist å være i barnehagen for Alva. Ved lunsjbordet gråter hun høylytt og vil ikke spise. I tillegg er hun noe på «overtid» når det gjelder soving – vi har ikke fått vært noe raskere i dag, vi er jo bare to. «Jeg tror n n n n PRAKTISK TALT Ansatte i Vestvikheia barnehage deler praksisfortellinger fra sitt arbeid og presenterer refleksjonsspørsmål leserne kan bruke på avdelingsmøter. Henriette Figenschau er pedagogisk leder i Vestvikheia barnehage i Mo i Rana. UVÆR PÅ AVDELINGEN Når grøten flyr, barna gråter og behovene er mange, kommer bemanningsnormen til kort. vi må legge henne nå», sier jeg til min kollega, «vil du gjøre det?» Sånn blir det. «Kom, Alva, vi skifter en bleie, og så skal du få legge deg». De går ut av rommet, og jeg blir alene igjen med fem ettåringer. Lovise og Anna sitter i hjørnet og mater hverandre med grøt, det er grøt overalt. Lovise begynner å smøre seg med grøten i panna, Anna ser henne og forsøker å herme. Jeg prøver å avverge mer gris: «Dere, vi må jo spise grøten». Mats kaster melkekoppen i gulvet og lager protesterende lyder, nå er han ferdig med å sitte stille. Det blir melkesøl overalt. Simon begynner å lage tegn til at han er ferdig, og gir fra seg en ulende gråtelyd. Jeg vasker grøt og melk av Mats og løfter han ned av stolen. Han løper inn i formingsdelen av rommet, og i sidesynet seg jeg at han får tak i tusjen og begynner å tegne på gulv og vegger. Simon gråter høyere. Jeg vasker av han og løfter han ned på gulvet. Han fortsetter å gråte, krabber bort til meg og drar seg opp etter buksa mi. Lovise og Anna spiser fortsatt grøt med hele seg og kliner grøt i håret og på bordet. Nå begynner Ole også å bli utålmodig. Han hamrer koppen i bordet og lager høye klagelyder. «Jeg skal vaske deg også, Ole», svarer jeg og tar frem flere kluter fra hylla. «Jeg ser deg, Simon, du må vente litt», sier jeg til Simon og løfter han vekk fra beina mine og over til et papir som er tapet fast til gulvet, der det også står maling. Han gråter høyere og krabber tilbake og opp på buksebeinet mitt. Ole roper, han er veldig ferdig nå. Jentene i hjørnet begynner også å bli urolige. Mats løper fornøyd rundt inne på avdelingen og koser seg med tusjens avtrykk. Jeg løfter Simon nok en gang til papiret og sier: «Jeg kommer snart, jeg skal bare tørke de andre», før jeg går tilbake til bordet, får tørket Ole og løftet han ned. Simon står igjen og klamrer seg fast til meg. Han er trøtt og burde sikkert vært lagt for en halvtime siden. «Da må du vente litt her, da», sier jeg og løfter Simon oppi stolen igjen. Han gråter i protest, høyere og høyere. Jeg snakker vennlig til han og de andre mens jeg tørker hender, kler av grøtfylte bodyer og prøver å tørke bordet samtidig. Jeg ser på Mats, sjekker at det han driver med ikke går helt over styr, ser på klokka og oppdager at det er tretti minutter siden Alva og kollegaen min gikk. De må da være tilbake snart?

Refleksjonsspørsmål: