CLASS er ett av mange standardiserte verktøy
som brukes aktivt i det pedagogiske arbeidet
rundt omkring i landets barnehager.
Verktøyet består av en rekke dimensjoner, indikatorer
og markører for å måle prosesskvaliteten i
forholdet mellom barn og omsorgspersoner. Det
handler om hvordan man kan støtte barn emosjonelt
og atferdsmessig, hvordan man kan støtte læring
og utvikling – særlig språklig og kognitiv utvikling
– og hvordan man kan organisere dagen best
mulig. CLASS brukes som observasjonsverktøy
i
forskning for å måle prosesskvalitet, men også som
intervensjon og opplæring av ansatte. De ansatte
veiledes og kurses ut ifra CLASS-dimensjoner og
-indikatorer, og de observeres og scores for å se om
det er god nok kvalitet på arbeidet, eller om de bør
jobbe med å forbedre seg på noen punkter.
En konfliktfylt pedagogisk vitenskap
Barnehagefeltet har de siste 20 årene vært preget av en konfliktfylt pedagogisk vitenskap med formålsbasert danningspedagogikk på den ene siden og fremveksten av evidensbasert pedagogikk på den andre (Mårtensson & Puggaard, 2016, s. 284). Formålsbasert danningspedagogikk er knyttet til etikk og verdier. Dette kommer til syne i barnehagelovens formålsparagraf, som er fylt med verdier som respekt, solidaritet, fellesskap, demokrati og vennskap (Barnehageloven, 2006, § 1). Rothuizen og Togsverd (2020) beskriver det de kaller det pedagogiske prosjektet. Det handler om at barn og unge skal rustes til å ivareta en ukjent fremtid, de skal bli kjent med et fellesskap, en kultur, samt normer og verdier som omhandler mer enn dem selv, og de skal få friheten til å møte alt dette på sin egen måte, fortolke det på nytt og skape sitt eget liv. Dette er en god beskrivelse av danningspedagogikk og omhandler balansen mellom sosialisering, sivilisering, subjektivering og kvalifisering. Det vil si balansen mellom den enkeltes unike bidrag til verden, det forpliktende fellesskapet og ansvarlighet samt det å lære om verden på ulike måter (Rothuizen & Togsverd, 2020).Det er et stort spenn i graden av begeistring over det å være pålagt å jobbe med CLASS, og det er interessant at det kommer frem såpass mange kritiske perspektiver også hos de som er veldig begeistret.
Disse to pedagogiske retningene springer ut fra ulike kunnskapsparadigmer, tradisjoner og kulturer med ulike mål og ulike argumenter. Barnehagelærere står nå mellom danningspedagogikken – med forankring i verdier fra lov og rammeplan og den norske barnehagetradisjonen – og evidenstenkningen som har sprunget frem i jakten på å sikre kvalitet og tidlig læring. På grunn av utbredelsen av CLASS griper nå verktøyet inn i mange barnehagelæreres arbeid og dermed også barns liv i barnehagen. Det er derfor viktig å utvikle mer kunnskap om hvordan barnehagelærere opplever å bli pålagt å jobbe med dette verktøyet. Hvordan påvirker CLASS profesjonsutøverne og pedagogikken?
Halleluja og en klype salt
Generelt sett ser det ut til at barnehagelærerne jeg har intervjuet, synes CLASS er et godt verktøy. En barnehagelærer mener at det dekker det meste, og at det er «litt sånn halleluja». Noe som trekkes frem som positivt blant flere, er at CLASS er konkret og forståelig for alle ansatte, og at alle som jobber i barnehagen, kan ha nytte av verktøyet, uansett om de har barnehagefaglig utdanning eller ikke. Det som særlig vektlegges som verdifullt, er at hele personalgruppen, ved hjelp av CLASS, samles om en felles tilnærming til det pedagogiske arbeidet. CLASS passer stort sett godt overens med deltakernes pedagogiske grunnsyn og barnehagens mandat, ifølge dem selv, og likevel er det vanskelig for flere å sette ord på hva mandatet egentlig handler om. Flere av barnehagelærerne er litt usikre på hvorvidt arbeid med danning og fellesskap dekkes i CLASS.En effekt av å jobbe med CLASS er at det nå oppleves lettere å gi hverandre positive tilbakemeldinger på arbeidet i hverdagen, forteller de. Noen setter pris på å få tips og råd fra punktene i CLASS som de har på plakater på veggen, og noen har hatt eksterne mentorer som har bidratt til gode refleksjoner. Noen beskriver at de føler på økt yrkesstolthet fordi de jobber med en kvalitetssatsing som er forskningsbasert og systematisk, over flere år, og fordi de har lært om hvor viktige de er for barnas hjerneutvikling. Som én sier: «Vi er det! Hjerneutviklere! Det kan de endre tittelen på utdanninga til».
Til tross for at mye oppfattes som bra med CLASS, kommer det også frem flere kritiske perspektiver underveis i intervjuene. Kritikken handler blant annet om observasjonene og hva som egentlig kan fanges opp når ansatte observeres. Noen forteller at de hadde lagt ned et stort stykke arbeid som ikke ble fanget opp ved observasjon. Det var mye spenning knyttet til observasjonene, og der noen opplevde å få styrket selvtilliten gjennom god skår, fikk andre en følelse av å mislykkes. Noen erfarte at det ikke gikk så bra under observasjonen, noe som kunne forklares med at de ikke var flinke nok til å følge CLASS, men også ytre faktorer som lav bemanning, endring av rutiner, støtteressurser som ble tatt vekk for anledningen, eller gråtende barn om morgenen. Selv de av deltakerne som er mest begeistret for CLASS, og som streber etter å gjøre det best mulig ut ifra dimensjonene, ser at observasjonene må tas «med en klype salt».
CLASS kan plasseres innenfor en kvalitetsdiskurs og evidenstenkning som kan virke overbevisende, appellerende og vanskelig å kritisere, men i forskermiljøer er det ulike syn på saken
«Du blir så kua»
Det å ha en mal eller en fasit for hvordan man skal være, er også noe som diskuteres av barnehagelærerne. Flere ser på CLASS som et ideal for hvordan man skal være, og én sier: «Det er sånn jeg vil være som pedagog». Samtidig forteller de om et nokså uoppnåelig ideal som er umulig å innfri, for «det er ikke bare-bare alltid», og til tider et urealistisk ideal fordi «det skulle være så sommersøtt hele tiden». Én kritiserer at CLASS ikke tar hensyn til at man har med ulike barn og situasjoner å gjøre, og sier at «man blir, kanskje ikke underkua, men du blir så kua til at du skal oppføre deg sånn». Hun kritiserer videre at utdannede barnehagelærere mister metodefriheten ved å pålegges å bruke CLASS. Kvalitetssatsingene innebærer merarbeid i ulik grad, og flere kritiserer at arbeidet med CLASS trekker barnehagelærerne vekk fra avdelingen. Det poengteres sterkt at det allerede er for mange barn, for få ansatte og for lite tid til å følge opp hvert enkelt barn. Én barnehagelærer beskriver det som at «vi skriker» etter flere barnehagelærere og flere folk, men svaret er «at man bare skal bli en bedre pedagog ». Flere påpeker at de trenger bedre bemanning, og viser til at de allerede innehar den nødvendige kunnskapen. Noen foreslår at observasjonsresultatene kunne vises til politikere for å synliggjøre hvordan scorene endrer seg i takt med antall barn per ansatt som er til stede på avdelingen, men en CLASS-sertifisert barnehagelærer bekrefter at CLASS ikke tar hensyn til bemanningstetthet.Nytt og gammelt på samme tid
CLASS beskrives av barnehagelærerne som både noe nytt og noe gammelt på samme tid. For eksempel oppleves innholdet i CLASS som noe de har jobbet med i alle år. Det er kjent stoff, særlig med tanke på å anerkjenne og bygge gode relasjoner med barna og hvordan de har jobbet med språkstimulering. Samtidig oppleves CLASS som noe helt nytt, noe jeg tenker kan knyttes til at det er et evidensbasert verktøy. Det innebærer at det oppstår nye argumenter for det pedagogiske arbeidet, slik som at det er forskningsbasert, hvor viktig det er å sikre god hjerneutvikling og å forebygge «the achievement gap». Det er i tillegg en ny måte å jobbe på, som innebærer å ha tydelige retningslinjer for hvordan man skal snakke og oppføre seg, plakater på veggen, faste punkter til veiledninger samt det å bli observert og scoret. Noen påpeker at det amerikanske CLASS-materiellet og videoer fra amerikanske barnehager som illustrerer hvordan man bør jobbe, representerer et større læringstrykk enn det som er vanlig i Norge. Det vises til pedagoger som snakker konstant, og som én sier: «Vi skal jo ikke være sånn». De norske oversettelsene av det skriftlige støttemateriellet oppleves derimot som mer tilpasset den norske barnehagetradisjonen. Det kan tyde på at det gjøres noen kulturelle tilpasninger av verktøyet før det innføres i barnehagene.Selvtillit og usikkerhet
Det er et stort spenn i graden av begeistring over det å være pålagt å jobbe med CLASS, og det er interessant at det kommer frem såpass mange kritiske perspektiver også hos de som er veldig begeistret. Jeg får inntrykk av at det er mye ambivalens knyttet til verktøyet når deltakerne uttrykker flere motstridende tanker. Mye av både begeistringen, ambivalensen og kritikken er knyttet til evidenstenkningen som ligger til grunn for CLASS, og jeg ser det derfor som nyttig å forstå barnehagelærernes synspunkter i lys av dette. Der noen blir begeistret over de nye arbeidsformene og de nye argumentene, blir andre mer skeptiske. Der noen opplever økt profesjonalitet og stolthet ved å jobbe evidensbasert, opplever andre at det innebærer en mistillit til profesjonen og et tap av metodefrihet. De som er mest kritiske til CLASS, lar seg ikke imponere av evidenstenkningen. De uttrykker en tro på at barnehagelærere vet hva som er deres oppdrag og mandat, og påpeker at det er tid og ressurser som skal til for å gjøre en god jobb. Samtidig får jeg inntrykk av at de som har lært mest om CLASS, som har blitt sertifiserte observatører og har lært om verktøyet gjennom kurs og videreutdanning, er de mest begeistrede, samtidig som også de ser at det også er rom for nyanser og vurderinger.Slik jeg tolker de barnehagelærerne jeg snakket med, blir de påvirket av å jobbe med CLASS. Særlig ser jeg en tendens til selvbevissthet og selvtillit, men også usikkerhet i møte med et tidvis uoppnåelig ideal for hvordan man skal være i møte med barna. Selv erfarne barnehagelærere tyr til plakater og stikkordslister for å få råd og tips i hverdagen. Mye av oppmerksomheten retter seg mot å bli «målt og sjekka» og å gjøre som det står i CLASS-dimensjonene, -indikatorene og -markørene. Pedagogikken vil også kunne påvirkes ved at det blir større oppmerksomhet på språklig og kognitiv læring og på atferd og mindre oppmerksomhet på danning og fellesskapsverdier. Samtidig gjøres det visse tilpasninger til den norske barnehagetradisjonen, både av forskere og barnehageseksjoner som utvikler støttemateriell på norsk, og av barnehagelærerne selv.
Evidenstenkning eller profesjonalitet
CLASS kan plasseres innenfor en kvalitetsdiskurs og evidenstenkning som kan virke overbevisende, appellerende og vanskelig å kritisere, men i forskermiljøer er det ulike syn på saken. Professor emeritus Peter Moss beskriver kvalitet som en menneskelig teknologi med mål om å produsere ønskede effekter og unngå uønskede effekter (Moss, 2016). Han foreslår meningsskaping som et bedre alternativ, noe som handler om å utvikle en dypere forståelse av det pedagogiske arbeidet og hva som er barnehagens prosjekt. Utdanningsprofessoren Gert Biesta hevder at resultatet av evidensbasert forskning vil være begrenset, for det sier kun noe om fortiden og kan ikke gi garantier om fremtiden, særlig når det gjelder samspill mellom mennesker (Biesta, 2014). Slik forskning kan informere våre valg, men aldri erstatte våre verdibaserte vurderinger, vår klokskap og vår dømmekraft. Professor i nevrobiologi Per Brodal er kritisk til at hjerneforskningen har fått så høy prestisje, og han sier at å snakke om dopamin og amygdala for å forklare glede, motivasjon eller sterke følelser er like fruktbart som å «lete etter meningen med begrepet transport ved å ta fra hverandre en bil i sine enkeltdeler og undersøke dem i detalj» (Brodal, 2018). I et podkastintervju forklarer han at man tar best vare på hjernen ved å gjøre ting som gir mening for en selv (Lomsdalen, 2022).Vanskelig å unngå
Barnehagelærere står altså i et spenningsfelt mellom danningspedagogikken og den evidensbaserte pedagogikken, og vi påvirkes av forskere fra begge retninger. Når forskere er uenige, er det ikke så lett for barnehagelærere å orientere seg i det pedagogiske landskapet. Barnehageeiere har et ansvar for kvaliteten i barnehagene, og det blir helt avgjørende for de ansatte hvilken av disse retningene eierne velger å se til når de vil sette i gang en kvalitetssatsing. Enten kan de se til evidenstenkningen og implementere et forskningsbasert verktøy som CLASS, eller de kan anerkjenne at barnehagelærerne er profesjonsutøvere med god kunnskap, og gi dem nok bemanning, tid og ressurser til å gjøre den jobben som trengs – slik at de selv kan utvikle pedagogikken og oppsøke kunnskap med utgangspunkt i det de og barna har behov for. Jeg ser at det vil bli vanskelig å unngå verktøy som CLASS i fremtiden. Derfor er det viktig at barnehagelærerutdanningen sørger for at studentene får en grundig kunnskap om det pedagogiske prosjekt, og at de utvikler evne til kritisk tenkning. På den måten kan de forholde seg til både danningspedagogikk og evidensbasert pedagogikk på en faglig utviklende måte og ta med seg det beste fra hver av dem.Måten deltakerne snakker om CLASS på – som en mal for hvordan man skal være, og hvordan man skal gjøre jobben, basert på indikatorer og markører – vitner om at pedagogikken blir mer handlingsorientert. I ytterste konsekvens går vi fra en verdibasert og formålsstyrt danningspedagogikk, med fellesskap og demokrati som mål, til en mer handlingsbasert pedagogikk som er forankret i et mål om sunn hjerneutvikling, bratt læringskurve og god psykisk helse, hvor de ansattes evne til å følge malen for den ideelle væremåten blir avgjørende. Hvis det viktigste man kan tilby barnehagebarn, er flinke, vennlige og pratsomme ansatte som støtter hvert enkelt barns utvikling, er man på god vei ved å bruke CLASS. Hvis derimot det viktigste vi kan tilby barn er en møteplass med muligheter for både utfoldelse og motstand, hvor alle, både store og små, kan bidra til å skape mening, få bryne seg på hverandre og å fungere sammen i et demokratisk fellesskap der alle er likeverdige, trengs det noe mer. Da er det nødvendig med god kunnskap om det pedagogiske prosjektet med trygg forankring i barnehagefaglige verdier i kombinasjon med kritisk refleksjonsevne.
Referanser
Barnehageloven. (2006). Lov om barnehager. Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64Biesta, G.J.J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko (A. Sjøbu, overs.). Fagbokforlaget.
Brodal, P. (2018). Nevrokulturell imperialisme. Tidsskrift for Den norske legeforening, (20). https:// doi.org/10.4045/tidsskr.18.0707
Hamre, B.K., Pianta, R.C., Downer, J.T., DeCoster, J., Mashburn, A.J., Jones, S.M., Brown, J. L., Cappella, E., Atkins, M., Rivers, S.E., Brackett, M.A. & Hamagami, A. (2013). Teaching Through Interactions. Elementary School Journal, 113(4), 461–487. https:// doi.org/10.1086/669616
Lomsdalen, C. (u.å.). Brodal og Lunde om lek og læring i et nevroperspektiv (LL–466, 2022). https://soundcloud. com/lektor_lomsdalens_innfall/ll-466-brodal-oglunde- om-lek-og-laering-i-et-nevroperspektiv/s-X3vq bZUXCk3?si=9b1073c12c5844029d5f33f64442ea2a &utm_source=clipboard&utm_medium=text&utm_ campaign=social_sharing
Moss, P. (2016). Why can’t we get beyond quality? Contemporary Issues in Early Childhood, 17(1), 8–15. https://doi.org/10.1177/1463949115627895
Mårtensson, B.D. & Puggaard, L. (2016). Videnskab og pædagogik: En grundbog i pædagogisk videnskabsteori. Akademisk Forlag.
Nyrén, A.T. (2023). Målt og sjekka. En studie av barnehagelæreres erfaringer med og synspunkter på CLASS som kvalitetsverktøy. [Masteroppgave]. OsloMet.
Rothuizen, J.J. & Togsverd, L. (2020). Det pædagogiske projekt: Om at udøve, undersøge og udvikle pædagogisk praksis. Akademisk Forlag.
