TABBER, TVIL OG TUSEN SPØRSMÅL

D e siste ukene har det vært en kamp å få henne med ut. Hun nekter ofte å kle på seg, og hun løper inn på andre rom, vekk fra situasjonen. Når vi først får henne til garderoben, er hun sint, skriker og sparker rundt seg. Hun vil ikke. Selv sitter jeg med en opplevelse av å ha prøvd alt. Jeg har funnet på hemmelige oppdrag hun kan gjøre når vi kommer ut, jeg har fortalt eventyr om magiske dyr som må få på seg vinterpelsen. Jeg har oppmuntret til selvstendighet, jeg har arrangert påkledningskonkurranser mellom meg og henne. Jeg har hatt syngende påkledning, dukketeaterpåkledning, hjelpe-de-yngre- påkledning. Verktøykassa er snart tom, og det eneste som ligger igjen der nederst på bunnen, er en skiftenøkkel med påskriften «streng påkledning». Den har jeg ikke lyst til å bruke. allerede før jeg har gått inn i situasjonen med Fiona denne dagen, kjenner jeg irritasjonen boble. Hvorfor må hun alltid være sånn i garderoben, tenker jeg, uten at jeg egentlig vet om hun «er sånn» i dag. Mine fordommer slår til. Fiona nekter å kle på seg

Jeg handlet uprofesjonelt, jeg sa ikke unnskyld, og jeg delte aldri historien med noen. Før nå.

Allerede før jeg har gått inn i situasjonen med Fiona denne dagen, kjenner jeg irritasjonen boble. Hvorfor må hun alltid være sånn i garderoben, tenker jeg, uten at jeg egentlig vet om hun «er sånn» i dag. Mine fordommer slår til. Fiona nekter å kle på seg utedressen, hun sier banneord og kaller meg stygge ting. Min profesjonalitet smuldrer opp, jeg tar et hardt grep rundt streng-påkledning-skiftenøkkelen og går i gang. Strenge formaninger, strenge beskjeder og streng tone i stemmen. Femåringen responderer med styggere ord og prøver å løpe vekk. Jeg stopper henne med kroppen min, holder henne igjen. Hun sparker og slår og prøver å komme seg ut av grepet mitt. Alle de andre har kommet seg ut, og jeg vet at det er for få folk på jobb i dag.

Plutselig kjenner jeg at det stopper seg helt for meg. Jeg løfter Fiona hardt opp, tar henne under armen, røsker med meg uteklærne hennes og bærer henne ut. Det er en kald novemberdag med minusgrader og vind. Det er for kaldt å sitte ute uten klær, likevel tvinger jeg henne til det. Med bestemte bevegelser prøver jeg å trekke dressen på Fiona mens hun hyler og sparker seg ut av den. Jeg holder henne fast med makt.

Idet jeg skal ta tak i armen hennes, gjør jeg en brå bevegelse, og Fiona får albuen min i siden. Hun begynner å gråte og sier at det gjorde vondt. Jeg fortsetter å trekke på henne klærne. Når Fiona til slutt er påkledd og løper av gårde, bort fra meg, har et annet barn slått seg, en trenger votteskift, og den ene andre ansatte som er ute, forsøker å løse opp i en konflikt med en gruppe barn. Den hektiske ettermiddagen går sin gang. Jeg rekker ikke engang å tenke på å snakke om den voldsomme påkledningen, verken med Fiona eller mine kollegaer. Neste dag kom, og neste dag gikk. Jeg sa aldri unnskyld.

Det er vondt med situasjoner der du handler feil i møte med et barn. Det er verre når du ikke reparerer relasjonen etterpå. Og det er kanskje verst når du ikke deler historien og dermed ikke får andres perspektiver. Jeg gjorde alle disse tre feilene i historien om påkledningen med Fiona. Jeg handlet uprofesjonelt, jeg sa ikke unnskyld, og jeg delte aldri historien med noen. Før nå.

Den utgaven av Barnehagefolk du nå holder i hånden, er en utgave jeg har tenkt på lenge. Som barnehageansatt blir du stilt overfor utallige unike situasjoner hver eneste dag, og hvordan du handler i disse, får på en eller annen måte konsekvenser for mennesker du har et profesjonelt ansvar for. Det kan være overveldende å tenke på. Utdanning og erfaring gjør deg kanskje tryggere i håndteringen av ulike situasjoner, men det befrir deg ikke fra tvil eller tabber. Det som gjør gode praktikere gode, er at de innser sin feilbarlighet og reflekterer over situasjonene der noe har gått galt. Snakker vi nok om dette i barnehagen? I denne utgaven letter barnehagefolk på sløret og deler sine små og store tabber med leserne. Jeg håper det gir dere mot og lyst til å gjøre det samme med deres kollegaer – og kanskje også tabben med Fiona kan være godt for noe.

God lesning!