DEBATTENE!

Tidsskriftet har levd sammen med meg hele tida, veldig ofte med temaer og artikler som traff noe jeg selv var opptatt av som barnehagelærer og etter hvert også som byråkrat og barnehagelærerutdanner. Tekstene utfordret meg med nye spørsmål.

Bli hørt og få impulser fra andre

Gjennom hele barnehagehistorien i Norge har det vært en kampsak for barnehagelærerne å få et eget talerør – et tidsskrift. Som nyutdannet barnehagelærer i 1968 husker jeg at vi savnet et tidsskrift der vi kunne bli hørt og samtidig få impulser fra andre. Vårt eget tidsskrift fra 1948, Småbarnspedagogen, ble lagt ned til fordel for Norsk Skoleblad da vi ble en del av Norsk Lærerlag (senere Utdanningsforbundet). Vi var mange som ønsket å delta i den tidsaktuelle debatten. Noen tilmålte spalter i andre tidsskrifter holdt ikke for oss (Greve et al., 2014).

Først i 1984 kom denne muligheten takket være tidsskriftet Barnehagefolk. I forordet i det første nummeret inviterer og utfordrer redaktøren, Ove Grotheim, alle førskolelærere, studenter, assistenter, byråsjefer, høyskolelektorer – hele «barnehagefolket » – til å gjøre barnehagen bedre og samtidig synliggjøre verdien av arbeidet i vårt samfunn.

Forløper til rammeplanen

Da det første nummeret kom, var det gått et par år siden håndboka Målrettet arbeid i barnehagen ble publisert. Håndboka var utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1982) for å se på barnehagens innhold. Dette departementet hadde ansvaret for barnehagene på den tida. Jeg deltok i arbeidet, som ble ledet av Eva Balke med Berit Bae som sekretær. Vi ønsket å dokumentere og løfte frem barnehagens innhold og dermed bidra i barnehagelærernes arbeid med å få oversikt og utvikling i det daglige arbeidet. Barnehagearbeid kunne for mange virke utydelig og usynlig. Barnehagelærerne hilste håndboka velkommen. Den ble en bestselger og er av mange sett på som en slags forløper til barnehagens første rammeplan, som kom i 1995. Motforestillinger og kritikk kom først og fremst fra akademikere og barnehagelærerutdannere.

Fra sidelinja synes jeg å se at det i større grad rokkes ved skillelinjene mellom teoretiske forankringer. Mange våger å problematisere både ulike sider ved praksis og barnehagen som institusjon. Nye faglige begreper tas i bruk.

Tidsskriftet Barnehagefolk fanget opp dette allerede i sitt første nummer, «Barnehagen i dag – og i morgen» (1984), hvor Peder Haug, Hans Petter Wille, Reidar J. Pettersen og danskene Kjeld Rasmussen og Stig Broström diskuterer håndboka. Flere av dem retter kritikk mot tilblivelsesprosessen, en prosess uten en forutgående debatt. De savner et forarbeid og en saksbehandling som ellers var vanlig i andre offentlige sektorer vi kunne sammenlignes med. Med håndboka som utgangspunkt problematiserer og diskuterer de barnehagens retning i Norge. De hevder at håndboka er for lite ideologisk og teoretisk fundert, og at den bar preg av utviklingspsykologisk tenkning (Wille, 1984, s. 54; Haug, 1984, s. 41). I det første nummeret av Barnehagefolk reises det spørsmål om hva barn skal lære, betydningen av en mer didaktisk tenkning og behov for en læreplan for barnehagen (Pettersen, 1984, s. 80). Så vidt jeg husker, var dette nye begreper for mange av oss som jobbet i barnehagen.

Modige formaninger

Førskolelærerne Miriam Aakerø og Eli Åm skriver mer direkte om arbeidet i barnehagen. I den første artikkelen La oss kutte ut tantevirksomheten og bli mer profesjonelle. En førskolelærers selvransakelse hevder Miriam Aakerø at førskolelærerne må fortelle omverdenen om hva de faktisk gjør i barnehagen. Hun fremhever at de må våge å legge frem skriftlige planer og ideer. Hun nærmest formaner førskolelærerne til å slutte å kaste bort tid og krefter på uvesentlige ting og etterlyser profesjonelt lederskap. «Barna er årsaken til at vi må ta oss selv svært høytidelig» (Aakerø, 1984, s. 17). I en tid preget av flate og utydelige strukturer i barnehagen var dette en modig tale til oss.

Eli Åm, på sin side, advarer oss i sin artikkel Hva gjør vi med leken. Vi må aldri komme dit at vi i vår iver etter struktur og tilsynelatende meningsfylt aktiviteter skyver leken til side (Åm, 1984a, s. 22). Samme år ga Åm ut den banebrytende boka Lek i barnehagen, de voksnes rolle (1984b). Både artikkelen i Barnehagefolk og boka ble en vekker for mange av oss. Vi ønsket å se nærmere på vår rolle i barns lek og utvide vår kunnskap om lek. Verken Aakerø eller Åm omtaler håndboka direkte, men berører spørsmål den skapte.

I ettertid kan man trygt se at håndboka satte fart i den viktige debatten om mål og innhold i barnehagen, og at Barnehagefolk bidro til det. Det gikk imidlertid drøye ti år før barnehagen fikk sin første rammeplan for barnehagens innhold.

Problemstillingene fra 40 år siden er fortsatt aktuelle. Spenningsrommet mellom profesjonens autonomi og den offentlige styringen av barnehagen fortsetter. Spørsmål knyttet til forholdet mellom struktur og frihet for barna og til barnehagelærerrollen i leken er like aktuelle. Heldigvis er de det, for så viktige er disse spørsmålene i profesjonskunsten. De må reises igjen og igjen.

Mer faglig innhold i debattene

Jeg mener at Barnehagefolk har utfordret barnehagefolket til å delta i denne diskusjonen. Tidsskriftet har blitt et møtested for praktikere, fagpolitikere, forskere og akademikere med kontakter også utenom Norge. Diskusjonen om gapet og/eller samspillet mellom ideer og praksis har fått plass. Mer barnehageforskning, flere akademikere og forskere som også er barnehagelærere med forankring i barnehagens praksis, vitaliserer debattene. Fra sidelinja synes jeg å se at det i større grad rokkes ved skillelinjene mellom teoretiske forankringer. Mange våger å problematisere både ulike sider ved praksis og barnehagen som institusjon. Nye faglige begreper tas i bruk. Jeg synes jeg ser mer faglig mangfold i debattene. Med et økende tilfang av forskning og fagbøker kan Barnehagefolk gjøre det enklere for barnehagefolket å holde seg faglig a jour og utfordre til å bidra i debattene. Det er en stor oppgave i en tid hvor mange konkurrerer om barnehagefolkets oppmerksomhet. I tillegg må et populærfaglig tidsskrift som Barnehagefolk «gjøre seg lekker» for utdannings- og forskningsfeltet i konkurranse med i tyngre tidsskrifter som gir bedre bedømmelsespoeng.

Barnehagefolk er et tidsskrift som har tatt barnehagefeltet på pulsen og på alvor. Det har innfridd ønsket fra 1984 om å være et tidsskrift for hele barnehagefolket. Fortsett med det! Gratulerer og takk.

Referanser

Aakerø, M. (1984). La oss kutte ut tantevirksomheten og bli mer profesjonelle. En førskolelærers selvransakelse. Debattserien for barnehagefolk. Del 1. Pedagogisk Forum.

Debattserien for barnehagefolk (1984). Barnehagen i dag – og i morgen! Del 1. Pedagogisk Forum. Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1982). Målrettet arbeid i barnehage. En håndbok.

Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Greve, A., Jansen, T.T. & Solheim, M. (2014). Kritisk og begeistret. Barnehagelærernes fagpolitiske historie. Fagbokforlaget.

Haug, P. (1984). Det pedagogiske innholdet i barnehagen. Debattserien for barnehagefolk. Del 1. Pedagogisk Forum.

Pettersen, R. (1984). Læreplan for barnehagene? Debattserien for barnehagefolk. Del 1. Pedagogisk Forum.

Rasmussen, K. & Broström, S. (1984). Er «pædagogiske retninger» et vildledende eller et vejledende begreb? Debattserien for barnehagefolk. Del 1. Pedagogisk Forum.

Wille, H.P. (1984). Hva vil det si å drive målrettet arbeid i barnehagene? Debattserien for barnehagefolk. Del 1. Pedagogisk Forum.

Åm, E. (1984a). Hva gjør vi med leken? Debattserien for barnehagefolk. Del 1. Pedagogisk Forum.

Åm, E. (1984b). Lek i barnehagen, de voksnes rolle. Universitetsforlaget.