Til tross for tematisering av mangfold og inkludering
i tidsskrifter, faglitteratur og rammeplanen
lurer jeg likevel på om norske barnehager
fortsatt prøver å presse barna og familiene deres
inn i en trang norsk «barnehageboble». Alle er i utgangspunktet
velkommen inn i boblen, for vi er inkluderende
og gjestfrie her i Norge, men bare
hvis
de tilpasser seg det norske, lærer å snakke norsk
fort og begynner å spise brødskiver med makrell i
tomat. Alle er velkommen hvis de tilpasser seg barnehagen,
blir så norske som mulig og viser takknemlighet
over å få være en del av den norske kulturen.
Et mangfoldig Norge
Er det så rart da, vi bor jo i Norge, kan du si – og ja, det gjør vi. Men vi bor i et mangfoldig Norge, vi bor i et Norge der mange av barna vokser opp med en annen kultur enn den typisk norske. Vi bor i et Norge der en stor del av barna snakker flere språk enn norsk, der mange av barna har familie i andre land, og har flere land som de regner som hjemme. Vi bor i et Norge som inneholder et mangfold av språk, stemmer og tankesett, og vi må lære oss å leve sammen i dette mangfoldet. Ikke for at vi skal bli mest mulig like, men for at vi skal bygge et samfunn der det er rom for alle.Det første møtet med barnehagen kan være skremmende for alle barn. Det gjelder spesielt for barn som kommer til en verden som ikke likner virkeligheten de lever i hjemme, der både språket, kulturen og maten er en annen, og det blir forventet at de skal finne sin plass i noe som er helt nytt. Forstår egentlig personalet hvor krevende dette kan være? Tenk deg at du starter i en ny jobb i et nytt land med et fremmed språk. De du jobber sammen med, forventer at du bare skal forstå hva du skal gjøre, og du må vente til du forstår språket før du kan snakke med noen. Sånn er det for mange barnehagebarn når de begynner i barnehagen. Det er nødvendig å stille spørsmål ved om vi som barnehagelærere og barnehagemedarbeidere er godt nok rustet til å møte disse barna, eller om møtene er basert på tilfeldig kompetanse og vekslende interesse for mangfold. Ruster barnehagelærerutdanningen og den norske barnehagediskursen oss til å møte alle foreldre og barn på en god nok måte? Jeg tror ikke det.
Vi bor i et Norge som inneholder et mangfold av språk, stemmer og tankesett, og vi må lære oss å leve sammen i dette mangfoldet. Ikke for at vi skal bli mest mulig like, men for at vi skal bygge et samfunn der det er rom for alle
Lærerike samtaler
Som majoritetsspråklig barnehagelærer er jeg en del av den norske «boblen» og kan til tider være blind for de fordelene det gir meg at jeg er oppvokst med majoritetsspråket og kan de kulturelle kodene her. Heldigvis har jeg lært mye gjennom de årene jeg har jobbet i barnehage. Ikke fordi jeg har opplevd at barnehagefeltet generelt har vært så opptatt av å ivareta mangfold, men fordi jeg har vært så heldig å jobbe med mange ansatte som har hatt en annen kulturell og språklig bakgrunn enn meg selv. De har delt av sine erfaringer, historier og kunnskap.Jeg har lært hvor mye morsmålet betyr. Jeg har lært hvordan man kan snakke om religion. Jeg har lært om hvor vanskelig det er å komme til Norge og hele tida måtte bevise at man er en bra person selv om man bruker hijab. Jeg har lært om hvor skremmende det er å ikke kunne kommunisere med personalet når man skal levere barna sine i barnehagen. Jeg har lært hvor viktig det er at noen ser deg, bryr seg om deg og prøver å forstå deg. Jeg har lært hvor viktig barnehagepersonalet kan være, og om hvordan det føles å ikke bli sett og hørt. Gjennom samtaler med ansatte og foreldre har jeg lært ting som verken pensum eller forelesninger har vært i nærheten av å forberede meg på.
Ayas ord og bekymrin
g De årene jeg jobbet sammen med Aya, var de viktigste årene for utformingen av den jeg har blitt som pedagog. Aya er flerspråklig, og hennes språklige og kulturelle bakgrunn var i stor grad med på å definere barnehagens praksis da vi jobbet sammen. Det arabiske ble en viktig del av barnehagen, ikke bare for de arabiskspråklige barna, men for oss alle. På en helt naturlig – og forbilledlig – måte kombinerte hun sin arabiske bakgrunn med det norske, for Aya er både algerisk og norsk. Hun er trygg på seg selv og vet at hun ikke trenger å velge. Hennes ord ble en del av barnehagens repertoar, og hennes kjærlighet til barna ble en del av barnehagens kultur. Aya kalte alle barna for habibi, og når noen av barna spurte hvorfor, svarte hun: «Jeg kaller deg habibi fordi jeg er glad i deg, og fordi du er min venn». Etter å ha jobbet med Aya ble habibi en naturlig del av mitt repertoar også, et ord jeg forbinder med kjærlighet og inkludering.Samtidig snakket Aya mye om hvor tungt det er å alltid måtte bevise at man er bra nok: «Vi må bevise vi er gode nok, at vi er bra mennesker, at vi følger regler. Vi må jobbe oss opp og det tar jo evigheter å få det til.» Hun snakket om hvordan hun måtte stå imot rådgiveren på skolen til sønnen som ville at han skulle gå på byggfag, selv om han overhodet ikke var interessert i snekring. Mange av hennes venninner med minoritetsbakgrunn har stått i det samme, fortalte hun – de har møtt rådgivere som har ment at barna deres burde gå yrkesfag, til tross for null interesse i den retningen. Aya ser at denne holdningen ofte starter allerede i barnehagen. Barn som ikke har norsk som førstespråk, blir sett på som annerledes – som en gruppe som må lære på andre premisser enn de norskspråklige. De blir sett på med et annet blikk. Hvordan føles det å vokse opp med dette blikket? Hvilke konsekvenser får det for barnas syn på seg selv og sin fremtid? Som Aya er jeg bekymret for konsekvensene. Følelsen av utenforskap starter kanskje allerede den første dagen i barnehagen.
Relasjonsbygging, ikke programmer
Vi som er ansatt i barnehagene, må være bevisst på hvordan vi ofte forskjellsbehandler barn ut fra deres bakgrunn. Er vi det? Eller er vi så sosialisert inn i en barnehagekontekst der vi ser på det norske språket som viktigere enn alt annet barna kan lære i barnehagen, at vi blir blinde for hvert enkelt barns kompetanse og individualitet? Gjennom media og politiske taler kan vi få inntrykk av at barnehagens viktigste mål er at alle barn skal lære godt nok norsk før skolestart. Vi har språkprogrammer og -kartlegginger, og i debattene kan vi kan få inntrykk av at barna kommer til å falle ut av videregående hvis de ikke kan perfekt norsk til skolestart. Barnehagen får skylda: Hvis de ansatte bare bruker språkprogrammene bra nok og kartlegger godt nok, burde alle kunne lære seg norsk før de er seks år. Enkelt og greit. Som Aya vet barnehagelærere at det viktigste vi holder på med i barnehagen, er relasjonsbygging, og det skjer ikke gjennom språkprogrammer. Relasjonsbygging skjer når vi møter hverandre der vi er, med hvert individs erfaringer, følelser og opplevelser, når vi møter hverandre som unike mennesker. I de møtene bygger vi identitet, selvfølelse og mestring. Slik forebygges utenforskap.For å få til dette må personalet jobbe med seg selv kontinuerlig. Det er lett å møte de barna som ligner oss selv, som har en oppvekst som ligner vår egen, og snakker et språk vi forstår. Det krever mer når vi skal møte det som er litt ukjent. Her trenger vi hjelp fra foreldre og kolleger for å gjøre jobben vår best mulig. Hvis vi søker denne hjelpen, er det ikke alltid så mye som skal til. På småbarnsavdelingen der jeg jobbet, var det en gutt som jeg syntes det var vanskelig å bli kjent med; kanskje så jeg fremmed ut for han. Jeg lignet ikke på moren hans, og vi snakket ikke samme språk. Jeg ble frustrert; ingenting av det jeg gjorde med de andre barna, fungerte med han. Jeg bestemte meg for å lære meg noen ord på morsmålet hans og begynte å møte han med dette om morgenen. Da tok det ikke lang tid før han møtte meg med en klem. Han trengte at jeg nærmet meg han på hans premisser. Hans morsmål var det viktige, det var hans erfaring med språket. Det var min oppgave å komme han i møte – det var ikke hans oppgave å møte meg ut fra min bakgrunn. Noen få ord jeg lærte av en annen ansatt på avdelingen, snudde om på hele situasjonen. Det var så lite som skulle til, men det tok tid før jeg gjorde det. Neste gang vet jeg forhåpentligvis bedre.
Mangfold handler ikke om at vi er mennesker med mange forskjellige bakgrunner som skal bli mest mulig like hverandre – det handler om at alle disse menneskene skal få være med på å definere hva som er viktig og verdifullt
Pedagogen så Bahsan
Denne sensitiviteten gjelder også i møte med foreldrene. Mange foreldre er usikre og redde når de skal levere barna sine i barnehagen. Uten et felles språk kan det være lettest for de ansatte å legge ansvaret over på foreldrene – at de må lære seg norsk før vi kan snakke sammen. Bahsan opplevde heldigvis noe annet. Bahsan kom til Norge som voksen og skulle levere barna sine i barnehagen for første gang. Hun kunne ikke kommunisere med personalet i det hele tatt, hun kunne så vidt si «hei» på norsk. Hun leverte barna uten å kunne spørre om det hun lurte på, og uten å kunne få vite hvordan barna hadde hatt det når hun hentet dem. Hun forteller meg hvor skremmende det føltes, og hvor viktig det var for henne å gjøre alt riktig. Hun løp til barnehagen og hentet barna når hun var ferdig på skolen, hun kjøpte altfor mange nye klær til dem for at de skulle ha alt de trengte. Hun var redd og usikker. Likevel har hun så mye positivt å si om barnehagen nå i etterkant fordi hun møtte en pedagogisk leder som ble en viktig person for henne.Pedagogen så henne, møtte henne, brukte tid med henne og brukte tegninger, hendene og enkeltord til å forklare. Når hun så hvor sliten Bahsan var, fikk hun forklart at hun ikke trengte å løpe til barnehagen rett etter skolen, og at hun kunne bruke litt tid for seg selv og få igjen pusten. Bahsan gråt da hun fortalte hvor mye den pedagogen betydde for henne i denne perioden, og sa: «Hun tenkte ikke at jeg var dum som ikke kunne norsk, men hun tenkte at jeg var ny her. At jeg kunne ikke språket, men jeg var et menneske, sånn som henne, sånn som alle andre.» Nå jobber Bahsan selv i barnehage, og hun føler alltid et ekstra ansvar for å møte de foreldrene som hun ser er usikre, slik at hun kan være der for dem på samme måte som denne pedagogen var der for henne. Gjennom erfaring vet hun hvor mye det betyr å bli sett og møtt som et medmenneske.
Alles ansvar
Mennesker som Bahsan og Aya gjør en helt uvurderlig jobb i å ivareta og fremme mangfold i barnehagene våre, og jeg vet at det finnes en hel rekke med ansatte som hver dag gjør denne innsatsen. Likevel er jeg bekymret. Hvordan barn og familier blir møtt, kan ikke baseres på ildsjeler som Bahsan og Aya. Vi kan ikke forvente at de alene skal gjøre den jobben vi alle har ansvar for å gjøre. Personalet kan ikke basere seg på at det finnes noen i hver barnehage som representerer mangfold, slik at vi andre slipper unna og kan holde på med våre norske fuglearter og Hakkebakkeskogen i fred og ro. Vi har alle et profesjonelt ansvar for å følge barnehagens lov- og rammeverk og verdigrunnlag. Vi må jobbe med våre holdninger og praksis slik at det å kunne et annet språk og være fra en annen kultur blir sett som en ressurs for barnehagen, ikke et problem.Så jeg ber alle dere som jobber i norske barnehager: Snakk med kollegene deres om hvordan det føles å være en minoritet i det norske samfunnet, snakk om diskriminering og rasisme, snakk om utenforskap, gå i dere selv og bli kjent med deres egne fordommer. Lær dere noen ord på andre språk, gjør den ekstra innsatsen for å møte de foreldrene dere synes det er vanskeligst å snakke med. Vær den som gjør at barna med en annen bakgrunn enn den norske føler at de blir sett, hørt og verdsatt på lik linje med andre barn. Vi har så mange muligheter. Hvis vi velger å følge vårt pedagogiske kompass, kan vi være med på å endre samfunnet. Vi er ikke tvunget til å være enige med politikere, vi er ikke låst i presset om at vi må klargjøre barna til skolestart ut fra premisser som ikke ivaretar deres identitet og rett til medvirkning. Vi har alltid et valg.
