KLAUSINE RØTNES – EN BARNEHAGEPIONER

Da Klausine Røtnes døde 6. desember 2023, mistet jeg, og mange med meg, en kjær venn og kollega. Men tapet av Klausine er mer enn personlig. Det er også et tap av barnehagelæreren, fotografen, forfatteren, tidsskriftredaktøren og forlagsredaktøren – ja, barnehagepioneren Klausine Røtnes. Hun har vært en faglig bauta gjennom en sentral æra i barnehagens fagpolitiske historie.

Selv møtte jeg Klausine for første gang da jeg i 2010 tiltrådte som redaktør i Barnehagefolk, tidsskriftet hvor Klausine hadde vært ansvarlig redaktør i 20 år. Å overta etter Klausine var selvfølgelig som å hoppe etter Wirkola – å entre scenen etter den aller, aller beste. Men jeg var så heldig at jeg ikke hoppa etter Wirkola, men etter Klausine – og jeg gjorde det med Klausine ved min side. Hun ble raskt en nær kollega og venn i det lille arbeidsfellesskapet som den gangen befant seg i «Det gule hus» i Gamlebyen. For selv om Klausine ga fra seg redaktøransvaret, fortsatte hun heldigvis som forlagsredaktør og som fotograf for tidsskriftet. Dermed kunne fotograferingen fortsette å være en integrert del av det redaksjonelle arbeidet som et fortellingsarbeid med egenverdi og ikke noe som kom etterpå eller i tillegg.

Leken, klok og nysgjerrig

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk spørsmål fra barnehagemennesker utenfor redaksjonen om hvordan det var å overta redaktøransvaret med gammelredaktøren så tett på. Spørsmålet var kanskje lada, men svaret var heldigvis enkelt: Klausine gjorde det lett. Det var ingen maktkamp. Klausine var alltid nysgjerrig, interessert og åpen i både faglige og mellommenneskelige samtaler. I atmosfæren som Klausine skapte med sin lekende, opprørske, varme, humoristiske og kloke væremåte, var det lett å tenke. Lett å være modig. Lett å be om innspill. Lett å tenke om igjen. Lett å være ny. Hun bare tok meg varsomt i armen og sa: «Nå som du jobber i Gamlebyen, skal jeg vise deg det som er fint med å jobbe her». Og dermed viste hun meg ikke bare de fineste stedene, men også de fineste rutene mellom kontoret og huset jeg bor i. Rutene med blomstring om våren. Ruter med ro til å lese.

Det var alltid fruktbar jord rundt Klausine. Der kunne tankene, fellesskapene, stiene og georginene vokse. Å være redaktør i Barnehagefolk er en mangefasettert jobb, men jeg vil si at jobben kanskje aller mest handler om å støtte folks mot og lyst til å skrive. I tiårene da Klausine var redaktør, var en veldig stor andel av skribentene i tidsskriftet barnehagelærere som jobbet enten i barnehage eller utdanninga. Akkurat det går ikke av seg selv i et felt hvor mange tviler på om akkurat deres perspektiver og erfaringer kan være interessante for andre. Flere av dem som med tida har blitt drevne forfattere og kjente navn for andre barnehagemennesker, skrev sine aller første publikasjoner for Barnehagefolk.

Et pedagogisk kaleidoskop

At Klausine fikk til dette, handler selvsagt om at barnehagelærerne Ove Grotheim og Jan Borge og resten av gjengen som startet Debattserien for barnehagefolk i 1984, fikk til det enestående prosjektet som tidsskriftet var på den tida. Den gangen hadde ikke barnehagelærere hatt sitt eget tidsskrift siden Småbarnspedagogen ble lagt ned til fordel for Norsk skoleblad i 1965 (Greve et al., 2014). Men deltakelsen fra barnehagelærere i dette tidsskriftet med ambisjoner om å være et «pedagogisk kaleidoskop » med mange forskjellige utgangspunkt og synspunkt (Grotheim & Borge, 1984) vitner rett og slett også om en formidabel redaktørinnsats. Den innebar å etablere en kultur for skriftlig kunnskapsdeling barnehagefolk imellom.

Sammen med Klausine fikk kameraet liv. Som den erfarne barnehagelæreren og lekeren hun var, ante Klausine hvor leken ville fare i neste øyeblikk.

Det er nok mange grunner til at den oppgaven Klausine og tidsskriftet tok ansvar for, lyktes så ettertrykkelig. I tillegg til Klausines måter å møte andre på og hennes insisterende faglige nysgjerrighet og integritet vil jeg trekke frem to ting. For det første at redaktøren var barnehagelærer. Klausine var blant de første kullene med hovedfag i barnehagepedagogikk, og hun hadde erfaring fra både barnehagen, barnehagepolitikken og -utdanninga. I sin siste lederartikkel i Barnehagefolk rettet Klausine en spesiell takk til alle skribentene som hadde skrevet en artikkel for første gang, og «tatt det strevet det er å gi skriftlig form til sine faglige erfaringer» (Røtnes, 2009, s. 1). Dermed er vi ved mitt andre poeng; som dyslektiker kjente Klausine godt til strevet med de skrevne ordene. Kanskje var det også en av grunnene til at hun var rett kvinne på rett plass. Hun hadde integritet i barnehagefaglige spørsmål. Men hun hadde også det som skulle til for å støtte folks skrivelyst og mot til å stå i strevet med å gi skriftlig form til sine faglige erfaringer.

Å fange deler av barns liv

Når jeg nå løfter frem Klausines spesielle evne til å støtte skrivende barnehagefolk, må ikke det få overskygge hennes visuelle kunnskapsbidrag til barnehagefeltet. For det er ikke alt ordene strekker til med i denne verden. Klausine hadde et eget blikk for leken og barnehagelivet som vitnet om barnehagepedagogisk faglighet og tid tilbrakt på gulvet midt blant lekens hit-og-dit-bevegelser. Selv sa Klausine til barnehagelærer og journalist John Roald Pettersen, da han intervjuet henne i forbindelse med at hun gikk av som tidsskriftredaktør, at «å fange deler av barns liv i barnehagen er blitt mitt prosjekt» (Pettersen, 2009, s. 23). Hvis det å fotografere er en måte å se på, slik Berger (1972/2008) hevder, har vi gjennom Klausines bilder sidevis med barnehagelærerblikk på barns liv og lek i barnehagen. Sammen med Klausine fikk kameraet liv. Som den erfarne barnehagelæreren og lekeren hun var, ante Klausine hvor leken ville fare i neste øyeblikk. Hun var også smidig og rask nok til å forflytte seg langs gulvet, gresset eller sanda sånn at det hun visste at kunne komme til å utfolde seg, kunne fotograferes.

Klausines fotografier fra barnehager er med andre ord en barnehagelærers måte å se deler av barns liv i barnehagen på. Det er faktisk helt unikt i ei tid der det spares inn på alle mulige og umulige måter – med den konsekvensen at regisserte barn i et fotostudio et anonymt sted i verden uten vegger og tak, men badet i sterilt, perfekt fotolys, trykkes sammen med livlige debatter og faglitteratur.

Barnehagelærere ankommer ikke tomhendt

Arven etter Klausine er dermed også et rikt visuelt arkiv over barns liv i barnehagen i disse årene som var så preget av endringer i sektoren. For Klausine hadde dette en egenverdi. Mens både barnehagedebatten og samfunnsdebatten om fotografering av barn i hovedsak tematiserte barns rett til personvern, holdt Klausine fast ved at barns liv og perspektiver ikke må bli usynlig i samfunnet. Hun så med bekymring på utviklingen hvor bildene fra barnehagesfæren ble redusert til ansiktsløse nærbilder av barnehender i arbeid, utelekeplasser uten unger, blodfattige illustrasjonsfoto eller bilder tatt på så lang avstand at det ikke er mulig å få glimt av hva ungene er opptatt av. Hvis barns liv blir usynlig, vil det gjøre det lettere for voksne å glemme hvilke konsekvenser avgjørelsene og ideene deres kan få for barn, advarte Klausine. Verdien av å synliggjøre barns liv i barnehagen tok hun også med seg i arbeidet med å forfatte en billedbok for barn. Klausine hadde lagt merke til at mange barn elsket å bla i Barnehagefolk, og hun tok med seg denne interessen som et innspill. Det er kanskje opplagt at det også for barn har betydning at deres liv får gyldighet, men ikke så mange andre enn Klausine har hatt mulighet og kraft til å gyve løs på den oppgaven. Med boka til Klausine fikk de yngste barnehageungene ei egen fotobok om barna i barnehagen.

En barnehagelærer ankommer ikke tomhendt, sa Klausine ofte. Og det gjorde hun heller aldri. Når Klausine ble invitert til steder hvor det var barn, kom hun gjerne med en ball under armen. Da fikk ikke bare leken grobunn; også nye og gamle fellesskap ble vitalisert. Men Klausine forlot oss heller ikke tomhendt. Igjen står vi med alt hun skapte, og alt hun skapte grobunn for.

Denne teksten er en redigert utgave av minneord holdt i samlingen etter bisettelsen 20.12.2023.

Referanser

Berger, J. (1972/2008). Ways of seeing. Penguin UK. Greve, A., Jansen, T.T. & Solheim, M. (2014). Kritisk og begeistret: barnehagelærernes fagpolitiske historie. Fagbokforlaget.

Grotheim, O. & Borge, J. (1984). Debattserie for «barnehagefolk»: Barnehagen i dag – og i morgen! Del 1. Pedagogisk forum.

Pettersen, J.R. (2009). Gratulerer, redaktør! Barnehagefolk, 26, 18–23.

Røtnes, K. (2009). Barnehagefolk 25 år. Barnehagefolk, 26(3–4).