KJÆRE KLAUSINE
Det er bare to uker siden du døde og fire uker siden vi var sammen. Jeg savner deg allerede. Klausine var barnehagelærer. Selv om hun arbeidet som høgskolelektor og redaktør i mange år etter at hun praktiserte i barnehagen, omtalte hun seg selv alltid som barnehagelærer.
Hun hadde et insisterende engasjement for barnehagens betydning i barns liv og lek. Det var blikket for det vesentlige som kjennetegnet henne, og som ble så viktig for alle oss som møtte henne, enten som barnehagelærer, barnehagelærerutdanner, forfatter, fotograf, redaktør eller som venn.
Barnehagelærerne må ha noe å by på, hevdet hun stadig. Hun fremhevet barnehagens kulturelle innhold. «Du må selv være inspirert for å kunne inspirere. Det må være interessant for barn å være sammen med deg.» Dette blikket på barnehagen fulgte henne gjennom hele hennes karriere. Hun var der med en ro, med en lyttende tilnærming og med kunnskap. Hun samlet og engasjerte oss. Samtidig var hun både tydelig og modig, men ikke alltid helt forutsigbar. Det gjorde henne spennende.
Allerede i 1977 møttes vi som motstandere og konkurrenter til ledervervet for barnehagelærerne i Norsk Lærerlag (NL). Klausine tilhørte den rødeste delen av Tromsø-miljøet – eller Partiet, som mange omtalte det som. Og jeg var på en annen side i det politiske landskapet i Moss. Bare navnet Klausine hørtes skummelt ut da. Klausine ble valgt til siste vara. Så jeg tenkte: «henne vil ikke jeg få noe bråk med!».
Heldigvis for det faglige arbeidet i NL, og for meg, møtte Klausine raskt opp i avdelingsstyret, og etter hvert ble hun nestleder. Hvilken lykke. Sammen ble vi sterke, begge var faglig ambisiøse og faglige tenkere. «Men du er strategen, Turid», sa Klausine. Midt i den sterkt politiserte barnehagekampen internt blant barnehagelærerne på 70–80-tallet brakte vi inn de viktige barnehagefaglige spørsmålene i debattene blant de tillitsvalgte. Her så hun betydningen av at fagforeningsarbeid også gjelder barnehagens innhold og pedagogikk. For henne var dette selve fundamentet for å kunne arbeide med barnehagelærernes status og lønn.
Jeg husker at vi samlet nestorene blant barnehagelærerutdannere og barnehagelærere til seminar om barnehagens mål og innhold. Ikke nok med det: Klausine sørget for at foredragene ble til en bok om barnehagens innhold med seg selv som redaktør og meg som medredaktør, raus som hun var. Jeg tror dette er en av de første bøkene som samlet og skapte debatt om den norske barnehagens mål og innhold på begynnelsen av 1980-tallet.
Men det er nok fra hennes lange redaktørtid i tidsskriftet Barnehagefolk og i forlaget Pedagogisk Forum at mange kjenner henne best. Tidsskriftet ble til et viktig møtested for barnehagelærere, akademikere, forskere og fagpolitikere. Hun hadde blikket for en god fagtekst og var i forkant med å fange de viktige spørsmålene. Kanskje dyslektikeren i henne bidro til at hun møtte tekster med ydmykhet og interesse som inspirerte mange til å skrive. For Klausine hevdet at barnehagelærerens tekster er barnehagens visittkort. Barnehagelærerne må ta del i samtalen om barnehagen. Hun var særlig opptatt av forholdet mellom teori og praksis og fremhevet praksis som et eget erkjennelsesområde.
Selv tok hun del i samtalen gjennom å inspirere, holde foredrag, skrive, redigere og fotografere, og hun hadde et vidt nettverk i hele Norden. Klausine Røtnes er et viktig navn og en bidragsyter i norsk barnehagehistorie.
Gjennom fotograferingen ga hun et innblikk i barnehagens liv som det kanskje ikke alltid er like lett å sette ord på. Det var et lys av respekt for barn og barnehagens liv i bildene henne. Hun delte raust sine tekster, ideer og bilder og har hjulpet oss med å få øye på barnehagens liv – igjen og igjen.
Å reise rundt og holde foredrag med Klausine var en sann glede. I en kursrekke om lek i barnehagen delte praktikeren Klausine ut spørsmål og temaer og inviterte barnehagelærerne til dialoger. Hun var lyttende, aldri belærende, men likevel insisterende på vegne av barns liv i barnehagen. Hun hadde ikke mange konkurransenykker. Og jeg, jeg ble modigere ved å være sammen med henne. Mange ble det.
Denne insisterende, nesten formanende tilnærmingen til vårt ansvar for barns lek beholdt hun til det siste. I vår lille faggruppe med Anne Ma Sandve og Turi Pålerud bare to uker før hun døde, sa hun plutselig: «Vi må fortsette å være opptatt av barns lek.» Det var som om hun ville forplikte oss.
Tilbake til Klausines interesser og blikk. Å gå på tur i Oslos gater, gå på kafeer og i butikker, og å se på kunst og design på utstillinger sammen med henne var å ta inn over seg estetikkens gleder. Mange er de benkene vi har sittet på. Klausine var glad i livet.
Takk, Klausine
Denne teksten er en redigert utgave av minnetalen holdt i bisettelsen 20.12.2023.
