Midt i Arendalsukas vrimlende kaos av mennesker,
blåskjorter, debatter og stands finner
jeg den populære forfatteren. Vi har
avtalt å møtes innimellom alle arrangementene
og panelsamtalene hun har på planen sin, og hun
snakker engasjert i telefonen da hun får øye på
meg, unnskylder seg og avslutter samtalen. For
hun er en busy dame om dagen, Maja Lunde. Hennes
rykende ferske bok Skjerm barna, utgitt på
Kagge forlag, har allerede rukket å skape mange
reaksjoner og mye engasjement, og «alle» vil ha
hennes perspektiver på vår digitale livsførsel. Men
hvor kommer hennes engasjement fra?
– Nei, altså, utgangspunktet er jo at jeg er medieviter,
så dette er faktisk faget mitt. I tillegg så skrev
jeg allerede i 1998 en mellomfagsoppgave i psykologi
som het «Massemedier, påvirkning og aggresjon
». Så jeg har fulgt temaet barn og skjerm tett
og lenge, noe de som kjenner meg godt, vet. Så har
aktivismen og boka presset seg frem de senere årene,
ettersom uroen min har blitt sterkere.
Barnas tid har blitt til varer
Lunde trekker frem en kronikk skrevet av læreren Fredrik Øiestad om skjermtida til hans elever, som en inspirasjon til at hun satte seg ned og begynte å skrive sin første kronikk. Der tok hun blant annet til orde for mobilfri skole og beskrev barn og unges skjermbruk som en samfunnsutfordring.– Og store samfunnsproblemer løser vi kollektivt, ikke individuelt, slår hun fast med overbevisning. Etter at hun skrev kronikken, «ballet det på seg», som hun sier, med invitasjon til Debatten på NRK og opprettelse av det tverrfaglige nettverket VEV. Etter mange år med aktivistisk arbeid for klima og andre bokprosjekter følte hun nå at det var på tide å gjøre noe med engasjementet og bekymringen for barns liv foran skjermen.
– Hva er det du er så bekymret for?
– Det er to årsaker til at jeg ville skrive om dette. Det ene er at vi har gjort barna våre, deres tid og persondata til varer for verdens største selskaper, uten å reflektere noe over det. Det andre er at liv er tid, og den tida er så viktig i seg selv. I boka stiller jeg spørsmålet: Hva er det de mister når så mye av tida deres forsvinner inn i skjermene og algoritmene?
Den ekstremt viktige leken forsvinner
Lunde sier selv at det bare er å putte på henne en femmer, så er hun i gang, og nå formelig strømmer ordene ut av henne. Hun beskriver en stor bekymring for at barna mister tid til helt grunnleggende aktiviteter for deres tilknytning, utvikling og evne til samhandling i relasjon med andre.– Barn trenger søvn, de trenger å ha sosialt samvær med andre, og de trenger å dagdrømme. Det er viktig å få kjede seg. Og så er det den ekstremt viktige frileken, det som er barnas eget språk og egne uttrykksform. Alt dette her, som de mister når skjermen tar over. Det bekymrer meg. Som samfunn har vi vært sløve, mener forfatteren.
– Vi har latt dette skje uten å stoppe opp og stille spørsmål.
– Barn trenger søvn, de trenger å ha sosialt samvær med andre, og de trenger å dagdrømme. Det er viktig å få kjede seg. Og så er det den ekstremt viktige frileken, det som er barnas eget språk og egne uttrykksform. Alt dette her, som de mister når skjermen tar over. Det bekymrer meg.»
– Ja, ja, ja. Åpenbart! Jo yngre barna er, desto viktigere er det at føre-var-prinsippet får styre avgjørelsene våre, ikke etterpåklokskap. Så den der at vi må vente på mere forskning, det er jeg overhodet ikke enig i.
En mur mellom oss
Dette gjelder barn, og vi må sette behovene til de sårbare barna først, legger hun til. Som vi ser i denne utgaven av Barnehagefolk, jobbes det både kreativt og godt pedagogisk med digitale uttrykksformer i mange barnehager, men en konsekvens av den pressede bemanningssituasjonen kan være mer passiv skjermbruk. Skjermen blir ikke bare brukt som «barnevakt» hjemme, men kanskje også som en slags ekstra «vikar» i barnehagen. Nå foregår jo også mye av dokumentasjonen og kommunikasjonen med foreldrene digitalt, og de aller fleste barnehager har digitale løsninger for eksempel for avkrysninger under telling av barn og antall bleieskift. Lunde syns det er problematisk at barna også i barnehagen skal forholde seg til voksne som går rundt med en skjerm.– Det blir jo en mur mellom mennesker. Skjermen står i veien for kontakten med hverandre.
Lunde er opptatt av at det trengs mer bevisstgjøring av skjermbruk generelt, og at det er viktig at også foreldre får veiledning og støtte til å navigere i dette landskapet. Jo mer barna venner seg til at skjermen blir brukt som «barnevakt», desto mer vil de gjøre seg avhengig av den, for eksempel for å roe seg ned.
– Foreldre må bli mer bevisste. For det påvirker relasjonen mellom forelder og barn og mellom barn og barn.
Hadde ikke blitt forfatter
Det er nok gjenkjennelig for leserne, det Lunde trekker frem i neste vending: at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved at det oppstår mye konflikt med barna om skjermen.– Vi gir dem skjerm for å løse et problem der og da og ender egentlig bare opp med mer konflikt etterpå. For barna vil jo da etterspørre skjermen senere.
Vi undervurderer barnas evne til å lage magi ut av små situasjoner og deres fantasi, mener forfatteren. Selv er hun usikker på om hun i det hele tatt hadde blitt forfatter hvis hun vokste opp i dag. I boka beskriver hun hvordan all tida hun hadde til å være alene i sitt eget hode og i bøkenes verden, har vært avgjørende for at hun aldri går tom for ideer.
– Hva vil du si til lesere som er urolig for barnas skjermhverdag?
– Små barn i barnehagealder trenger ikke digital underholdning for å ha det bra. De trenger andre mennesker, de trenger å lære seg å regulere egne følelser i relasjon med andre voksne. Og vi må huske på å gi barn tid til den viktige frileken.
Hva gir digital kompetanse?
Det er imidlertid ikke slik at Lunde er noen teknologimotstander. Hun heier på teknologi som et eget fag i skolen og ønsker mer digital kompetanse inn i skolen.– Men det må komme i riktig alder, og det må være lærere som er gode.
– Barnehageansatte er jo også profesjonsetisk forpliktet, gjennom rammeplanen, til å tilrettelegge for at barna får utforske, leke, lære og skape noe selv gjennom digitale uttrykksformer.
– Jeg mener at «digital kompetanse» må ut som en av de grunnleggende ferdighetene i skolen, og det mener jeg også bør gjelde i barnehagen. Det har blitt brukt som begrunnelse for innkjøp av digitale plattformer som vi ikke engang vet om gir bedre læring.
– I rammeplanen vektes det jo at de ansatte skal vurdere det digitales relevans i det pedagogiske arbeidet.
– Men jeg stiller spørsmål ved det også jeg, da. For jeg tenker: Er det viktig for barn i barnehagealder? Trenger de det? Hvorfor er det der? De må ikke få det gjennom barnehagen for å bli digitalt kompetente voksne. Det kan være mye gøy med en iPad, men det er ikke nødvendig for dem.
38 politiske kulepunkter
Tida begynner å renne ut for oss her på trappa utenfor Kanalhagen, og Lunde skal straks videre til neste arrangement. Hun håper boka leses av alle som har barn, og andre som er interessert i temaet, og stiler den direkte til politikerne. I et av de siste kapitlene lister hun opp 38 forslag til politiske tiltak, som favner over både regulering av tjenestene, foreldreveiledning, barns rett til privatliv og utdanningssystemet.– Boka er også en verktøykasse for alle de foreldrene som sitter på foreldremøter og er usikre på hvordan de skal adressere dette og mangler argumenter, men som kjenner på en uro.
