Stelleutstyr, liggeunderlag, soveposer, kosedyr, mat og
bøker må pakkes med for en dag på tur med de yngste.
Idet vi ankommer turstedet, lemper vi fra oss utstyret
og inviterer til utforsking av området. Jeg krabber
rundt under et grantre og sier litt høyt «oi, oi, se
her!». En toåring ser på meg og kommer bort. Han
vil se. Vi løfter på steiner og finner små krypdyr og
larver. Vi ligger på bakken, tar i jorda. En annen ansatt
har tatt frem et teppe, lagt frem bøker og sitter
sammen med de som ønsker å lese. En tredje tilbereder
mat, og noen barn samles rundt det. Det er så fin
flyt, god stemning, utforsking og sansing. Det er tid,
ro og kos. Tilstedeværelse med både hode og kropp.
Alle barnehageansatte vet hva det betyr. Smidig og
sømløst rigges en soveplass i skogen. Helt enkelt med
liggeunderlag, poser, kosedyr og smokker. Vi skifter
bleier på en liten «stelleplass». Det slår meg at det er
noe med nærheten til barnet her ute i naturen. Det er
et annet tempo og en sterk sanselig erfaring med lyder
og lukter. Etter bleieskift bærer jeg et av barna tett
inntil meg ned til soveplassen og snakker rolig om at
vi skal bort til Anne, en av de andre ansatte. Hun ligger
på et underlag sammen med et annet barn. Jeg ser
at hun stryker barnet på hodet der de ligger ved siden
av hverandre. Jeg legger barnet oppi posen ved siden
av Anne. Det er ro, åpne øyne og avslapning. Jeg skifter
på et nytt barn som skal sove. Jeg toner meg inn, er
rolig og anerkjennende. Vi er sammen. Jeg tar med ei
jente på to år til posen hennes, pakker henne godt inn
og legger meg ved siden av henne. Hun har smokk og
bamse. Vi ligger på ryggen og ser opp på trærne begge
to; vi ser og hører det samme. Det er mektig å ligge
der. Øynene hennes veksler mellom et våkent blikk og
øyne som helst vil igjen. Vi hører fuglelydene, de andre
barna som prater i «det fjerne». Så skjer det jeg ikke
glemmer med det første. Hun snur hodet, ser på meg
og smiler bak smokken. Jeg smiler tilbake, og i dette
øyeblikket erfarer jeg en utrolig sterk forbindelse. Så
glir øynene hennes igjen. En liten gutt skal også legges.
Vi ligger med ansiktene mot hverandre. Jeg lukker
øynene og kjenner etter et lite øyeblikk en liten finger
som tar meg forsiktig på øyevippene, og så på nesa.
Jeg smiler, og uten å se hører jeg at han smiler tilbake.
Jeg stikker ut tungespissen
og sier «bluupp» og
hører et lite hikst av en latter. Vi deler denne lille stunden,
jeg stryker på han i små bevegelser. Det tar ikke
lang tid før han sovner.
Refleksjonsspørsmål:
- Har du opplevd et øyeblikk du delte med et barn som gjorde noe med deg?
- Hva legger du i å være sammen uten ytre forstyrrelser?
- Hvordan kan dere tilrettelegge for turer hvor dere har tid til å være helt til stede?
