Teknologiens hastige utvikling og stadige forandring har skapt uendelige muligheter for oss mennesker til alle tider. Like forutsigbart som at teknologien blir mer effektiv og avansert, er det at menneskene kommer til å ha en viss skepsis til dette nye. Helt siden arbeidernes opprør mot industrialiseringen på slutten av 1800-tallet har folk vært bekymret for hvordan effektivisering og teknifisering av liv og arbeid vil prege samfunnet vårt. Den enorme digitaliseringen vi ser i samfunnet i dag, er en slags industrialisering på speed. Mange har i flere år ropt ut om skadevirkningene av at vi alle går rundt med en hel verden i lomma, at selvbildet avhenger av «likes», og at skjermen til enhver tid er en potensiell distraksjon i sosialt samvær.
Det er lett å bli begeistret for det nye som glitrer og blinker så fint, men barnehagefolk har et profesjonsetisk ansvar for å ikke la seg rive med uten grundige diskusjoner og pedagogiske vurderinger.
Ny digital fremgang gir forutsetninger for både å forbedre og forverre våre liv – og vår pedagogikk. Den kan gjøre at vi kobler oss på hverandre og kunnskap, men den kan også gjøre at vi logger oss av helt elementære aktiviteter for vår trivsel og god helse: fysisk lek og samvær med andre mennesker. Dagens barnehagebarn vet ikke om noen annen barndom enn den digitale, mens jeg tilhører den siste generasjonen som vokste opp uten. Jeg er glad for at jeg ikke trengte å forholde meg til sosiale medier eller skadelig digitalt innhold da jeg var barn, og jeg ser med romantisk nostalgi tilbake på en barndom preget av fri lek i gata, prosjekter oppstått av kjedsomhet og en halv time barne-tv klokka seks.
Likevel er ikke blind lengsel til fortiden bærekraftig for dagens pedagogiske praksis. Barnehagens mandat innebærer en plikt til å handle til barnets beste og legge til rette for at barna utvikler grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. Det kan innebære utforsking av og lek med digitale uttrykksformer og -verktøy, slik det står i rammeplanen, men det betyr ikke nødvendigvis at barnehagen skal fylles med skjermer. Barna bør få slippe å være rundt ansatte som går med et halvt øye på en smarttelefon, og å måtte kjempe om oppmerksomheten med skjermen for å få vist frem et nybygd robotdinohus. Det krever faglige, etiske diskusjoner i personalet når skjermene blir en naturlig del av hverdagen, også i barnehagen. Vi vet alle hvor suggererende tiltrekning en smarttelefon har, og når de ansatte har mulighet til både å kommunisere med foreldre, ta bilder og sjekke været på den til enhver tid, må også visse spørsmål stilles jevnlig: Hvor ofte skal foreldrene ha digitalt innsyn i barnets barnehagehverdag, og hvilken informasjon skal de få? Hvordan gjør vi pedagogisk dokumentasjon hos oss? På hvilke måter ivaretar vi barnets rett til personvern? Når, hvordan og hvorfor tar vi i bruk digitale hjelpemidler? I rammeplanen står det at de ansatte skal utøve digital dømmekraft og vurdere relevans og egnethet. Det er lett å bli begeistret for det nye som glitrer og blinker så fint, men barnehagefolk har et profesjonsetisk ansvar for å ikke la seg rive med uten grundige diskusjoner og pedagogiske vurderinger.
Vi må holde tunga rett i munnen når vi diskuterer digitalitet i barnehagen. Vi må skille mellom hva som er hva; det er stor forskjell på passiv skjermbruk og overdreven digital kommunikasjon med foreldre og naturfaglig utforskning av en edderkopp gjennom et digitalt mikroskop eller videoinstallasjoner i hjørnet hvor leopardleken plutselig får savannekulisser.
Når digitale verktøy blir brukt pedagogisk som kreative, berikende måter å koble oss på hverandre og på leken på, er det åpenbart et gode. Når de tar oppmerksomheten vekk fra fysisk samspill og logger oss av leken som foregår her og nå – da er det åpenbart et onde. I denne utgaven av Barnehagefolk utforskes begge disse sidene av den digitale barnehagehverdagen.
God lesning!
