– Jeg er selv født i 1983, så dette er et litt krevende spørsmål. For meg personlig var det utrolig spennende at barns medvirkning kom inn i barnehageloven. I 2005 var jeg student, og det å lese og diskutere teori og verdier som lå bak denne paragrafen, ga meg et nytt syn på barn og barndom. Jeg skrev om barns medvirkning i pedagogisk dokumentasjon i min avsluttende pedagogikkoppgave. Jeg tror jo også at dette har betydd veldig mye for barnehagesektoren – og for barnehagelærerrolla.
Kamuflert forslag om kompetansemål
– Hvis jeg skal peke på en annen hendelse jeg opplever som avgjørende, tror jeg at det må være den aktiviteten som kom rundt stortingsmelding nr. 19: Tid for lek og læring i 2016. Denne meldinga skulle legge til rette for en ny rammeplan. Den vekket hele sektoren, for eksempel med forslaget om å innføre en språknorm, som barna skulle oppfylle før de forlot barnehagen. Plutselig kom det, sånn litt kamuflert, forslag om å lage kompetansemål for ungene i barnehagen – med den åpenbare muligheten at noen barn ville gå ut av barnehagen uten å ha nådd målet.– Omtrent samtidig kom det også et forslag om å innføre en plikt til vurdering av barns kompetanse i barnehageloven, som ble behandlet sammen med meldinga. Heldigvis ble begge forslagene avvist av et stort flertall i Stortinget etter at barnehagefolk ganske unisont hadde avvist dem. I Utdanningsforbundet jobbet vi intenst med politisk påvirkning på disse sakene, og det gjorde også Barnehageopprøret og mange fra lærerutdanningene. Dette var en periode hvor vi erfarte hvor viktig det er å dra i spann.
– Vi vant det store slaget i Stortinget den gangen, men jeg er ikke overbevist om at vi vant barnehageeiere – både private og kommunale, som jo har fått stadig større påvirkning på innholdet – med programmer og pakker, sier Ann Mari.
Med mindre tid til det viktige
– Hvordan vil du beskrive barnehagefeltet i dag ut ifra ditt ståsted? Hva rører seg?– Jeg opplever i samtaler med barnehagelærere som har jobbet lenge i barnehage, at de beskriver at jobben for 20 år siden var mer overkommelig – en hadde tid til det som er viktig. I dag sier alle at de mangler tid. Tid til å samhandle med ungene og tid til å planlegge og reflektere over det pedagogiske arbeidet. Vi har undersøkelser som viser at dette er mer enn en «følelse» – dette er slik barnehagene er blitt.
– Det finnes tre måter å skaffe barnehagelærerne mere tid på: for det første ved å styrke bemanningen, for det andre ved å fjerne en del av de oppgavene som åpenbart ikke er kjerneoppgaver. For det tredje kan man redusere tilbudet, altså knipe inn på åpningstidene. Nasjonalt må myndighetene ta ansvar for en bemanning som står til de ambisjonene de har for sektoren. Lokalt må eiere og tilsynsmyndigheter komme tilbake til det som er det viktige innholdet i barnehagen. Barnehagen er ikke en serviceinstitusjon for foreldre, men en pedagogisk institusjon for barn. Dette må også speiles i tilbudet.
Barndommen er kort
– Hva tror du blir viktig for feltet framover de neste 40 årene? Er det noen kamper som må tas eller trender som bør snus?– 40 år er lenge, så jeg nøyer meg med de neste ti. Jeg både håper og tror at det som blir viktig, er å finne tilbake til innhold, rammer og organisering som kan støtte barna inn i deres første meningsfulle fellesskap utenfor familien. Stikkord må være barndommens egenverdi, lek og medvirkning. Og med dette mener jeg ikke at vi skal gjenskape en «gammeldags barnehage» – vi må se hva disse verdiene kan tilføre dagens barn og dagens barndom. Skal jeg være ærlig, begynner jeg å bli litt lei av å høre om «framtidas barnehage». Dette perspektivet åpner for å frasi seg ansvar for de ungene som er barnehagen her og nå. Barndommen er kort – vi må gi ungene den barnehagen som denne generasjonen barnehagebarn trenger!
