URO I REKKENE

vanlige reaksjoner jeg møter når jeg stiller spørsmål eller reagerer på praksis, er uttrykk for oppgitthet: at jeg er negativ, eller at mine faglige perspektiver og innspill blir avfeid og forklart med personlige egenskaper: «Ja, ja, Birgitte er Birgitte.» Som om det er en spesiell del av min personlighet som gjør at jeg er opptatt av de pedagogiske og etiske refleksjonene som ligger bak den praksisen vi utøver – og ikke et felles ansvar alle vi som er utdannet lærere, har. Det må presiseres at denne lederen kun er basert på mine egne erfaringer, og jeg skal gi dere to eksempler fra ulike barnehager jeg har jobbet i:

På et personalmøte skulle det formuleres en problemstilling knyttet til en utfordrende situasjon, og forslaget til formulering var: «Barnet må slutte å bite de andre », hvorpå jeg reagerte og stilte følgende spørsmål: «Definerer vi ikke barnet som problemet her?» «Hva med å formulere problemstillingen ut ifra den pedagogiske konteksten?»
«Hvordan kan vi tilrettelegge for at barnet får flere positive erfaringer av å delta i lek med andre barn?» Mine innspill ble etterfulgt av taushet. Til slutt sa en av pedagogene: «Kan vi ikke bare kalle en spade for en spade, da! Vi må ikke diskutere alt. Vi vil jo at ungen skal slutte å bite.» Bekreftende mumling rundt bordet.

På en planleggingsdag kom det beskjed om at alle barnehagene i kommunen hadde kjøpt inn et program for å styrke barns selvregulering. Dette var noen av mine spørsmål:
«Dette er et omdiskutert verktøy, blant annet på grunn av den terapeutiske formen – at man bringer terapeutiske teknikker inn i barnehagen.» «Hvorfor har vi kjøpt dette?»
«Hva tenker dere andre om programmet?»
Det ble stille en stund før en kommenterte: «Det er jo ikke sånn at alle må bruke det», og møtet fortsatte med neste punkt på agendaen.

slike eksempler har jeg mange av, i ulike variasjoner. Det de har felles, er at den kritiske refleksjonen enten ikke ønskes velkommen, oppleves som forstyrrende eller uteblir helt. Det kan være mange grunner til barnehagelæreres taushet. Det jeg hører oftest, er utsagn om at vi har ulike personligheter; mange er sjenerte og liker ikke å snakke foran andre. Det kan også handle om dynamikken mellom pedagogiske ledere og øvrige ansatte. Kanskje ønsker de å ta hensyn til de andre ved ikke å gjøre diskusjoner for faglig krevende – og dermed unngå å komme «skjevt ut» med sine assistenter og fagarbeidere. Hensynet til dem overskygger ansvaret for å ytre seg.

Ikke sjelden har jeg opplevd at ansatte kommer til meg i etterkant av møter for å gi sin støtte. «Jeg var helt enig med deg», eller «det var bra du sa det du sa». Jeg mener faktisk at hvis du skal være profesjonsutøver, må du jobbe med å uttrykke din faglige mening i personalgrupper, uansett hvor sjenert du måtte føle deg. Hvis vi skal være barnas advokater, er de barna du har ansvar for, avhengig av at du fremmer deres «sak», ikke bare på avdelingsmøter eller i en-til-en-samtaler dagen etter et møte.

Etikk må inngå som en del av praksisen, og vi kan ikke velge det bort. Likevel skjer det, og jeg får stadig høre at det går utover motivasjonen til en del barnehagelærere. Flere av dem har trukket seg ut av barnehagen og over i andre stillinger. Årets tall fra Samordnet opptak viser en kraftig nedgang i søkere til barnehagelærerutdanningene i hele landet.
Samtidig vet vi at yrket er fysisk belastende, at lønnen er relativt lav ut ifra utdanningsnivået, og at mange kommuner ikke hever lønnen for de som har masterkompetanse. Når denne utgaven går i trykken, blir også jeg en del av statistikken over flukten fra barnehageyrket. Jeg håper jeg kommer tilbake.

Hvis vi skal snu denne trenden – hvis vi ikke skal miste flere faglig engasjerte barnehagelærere – tror jeg et løft for den profesjonsetiske refleksjonen er et viktig steg på veien. I år har Lærerprofesjonens etiske plattform tiårsjubileum. Lederen av Lærerprofesjonens etiske råd, Ingunn Folgerø, oppfordrer ansatte til å skaffe seg etiske refleksjonsrom i denne utgavens intervju. Jeg håper dette nummeret av Barnehagefolk kan bidra til det. God lesning