URO I REKKENE
en del av barnehagelærerens profesjonelle ansvar er å stille spørsmål og reagere når noe «skurrer» eller står i veien for hvordan du ønsker å utøve pedagogisk praksis til barnas beste. I Lærerprofesjonens etiske plattform er etisk bevissthet og høy faglighet beskrevet som kjernen i profesjonens integritet og avgjørende for å skape gode vilkår for lek, læring og danning. Profesjonsetikken er verdiene og normene som avgjør om samfunnsoppdraget blir utført etter intensjonen, og da kan vi ikke unngå faglig fundert kritikk. Etikk og kritikk er to sider av samme sak: Skal praksisen være etisk forsvarlig, må kritiske perspektiver hele tida få oss til å reflektere over den. Likevel kan det være et vågestykke å ytre seg. Det har jeg selv erfart gjennom ti års arbeid i ulike barnehager rundt omkring i landet.
Det er da motstanden begynner å vokse. Jeg skaper
uro i rekkene. Det kan være mange grunner til
denne motstanden, men blant annet har jeg fått høre
fra lærerkollegaer at min praksis gjør at de må jobbe
mer, altså at det krever mer innsats. Faglige initiativer
og spørsmål – enten det handler om tilrettelegging
for lek eller kritiske innspill på møter – krever
respons: kanskje å hente en vannslange, skifte et par
ekstra votter eller svare på et spørsmål. Og ja: Etisk
refleksjon er et merarbeid, noe som kommer i tillegg
til det daglige praktiske arbeidet. Like fullt er det et
merarbeid vi er forpliktet til å gjøre. Min far viet hele
sitt yrkesliv til læreryrket, og han sa alltid: «Som lærer
må man yte 90 prosent til elevene, det pedagogiske
arbeidet, foreldresamarbeidet og det kollegiale,
men det må alltid være igjen 10 prosent til profesjonskamp,
fagforeningsarbeid og etisk refleksjon.»
Når denne utgaven går i trykken, blir også jeg en del av statistikken over flukten fra barnehageyrket.
vanlige reaksjoner jeg møter når jeg stiller spørsmål
eller reagerer på praksis, er uttrykk for oppgitthet:
at jeg er negativ, eller at mine faglige perspektiver
og innspill blir avfeid og forklart med personlige
egenskaper: «Ja, ja, Birgitte er Birgitte.» Som om
det er en spesiell del av min personlighet som gjør
at jeg er opptatt av de pedagogiske og etiske refleksjonene
som ligger bak den praksisen vi utøver – og
ikke et felles ansvar alle vi som er utdannet lærere,
har. Det må presiseres at denne lederen kun er
basert
på mine egne erfaringer, og jeg skal gi dere
to eksempler fra ulike barnehager jeg har jobbet i:
På et personalmøte skulle det formuleres en problemstilling
knyttet til en utfordrende situasjon, og forslaget
til formulering var: «Barnet må slutte å bite de andre
», hvorpå jeg reagerte og stilte følgende spørsmål:
«Definerer vi ikke barnet som problemet her?»
«Hva med å formulere problemstillingen ut ifra den
pedagogiske konteksten?»
«Hvordan kan vi tilrettelegge for at barnet får flere
positive erfaringer av å delta i lek med andre barn?»
Mine innspill ble etterfulgt av taushet. Til slutt sa en
av pedagogene: «Kan vi ikke bare kalle en spade for en
spade, da! Vi må ikke diskutere alt. Vi vil jo at ungen
skal slutte å bite.» Bekreftende mumling rundt bordet.
På en planleggingsdag kom det beskjed om at alle
barnehagene
i kommunen hadde kjøpt inn et program for å styrke barns selvregulering. Dette var noen av
mine spørsmål:
«Dette er et omdiskutert verktøy, blant annet på
grunn av den terapeutiske formen – at man bringer
terapeutiske teknikker inn i barnehagen.»
«Hvorfor har vi kjøpt dette?»
«Hva tenker dere andre om programmet?»
Det ble stille en stund før en kommenterte: «Det er
jo ikke sånn at alle må bruke det», og møtet fortsatte
med neste punkt på agendaen.
slike eksempler har jeg mange av, i ulike variasjoner.
Det de har felles, er at den kritiske refleksjonen
enten ikke ønskes velkommen, oppleves som
forstyrrende eller uteblir helt. Det kan være mange
grunner til barnehagelæreres taushet. Det jeg hører
oftest, er utsagn om at vi har ulike personligheter;
mange er sjenerte og liker ikke å snakke foran
andre. Det kan også handle om dynamikken mellom
pedagogiske ledere og øvrige ansatte. Kanskje
ønsker de å ta hensyn til de andre ved ikke å gjøre
diskusjoner for faglig krevende – og dermed unngå
å komme «skjevt ut» med sine assistenter og fagarbeidere.
Hensynet til dem overskygger ansvaret
for å ytre seg.
Ikke sjelden har jeg opplevd at ansatte kommer
til meg i etterkant av møter for å gi sin støtte. «Jeg
var helt enig med deg», eller «det var bra du sa det
du sa». Jeg mener faktisk at hvis du skal være profesjonsutøver,
må du jobbe med å uttrykke din faglige
mening i personalgrupper, uansett hvor sjenert
du måtte føle deg. Hvis vi skal være barnas advokater,
er de barna du har ansvar for, avhengig av at du
fremmer deres «sak», ikke bare på avdelingsmøter
eller i en-til-en-samtaler dagen etter et møte.
Etikk må inngå som en del av praksisen, og vi
kan ikke velge det bort. Likevel skjer det, og jeg får
stadig høre at det går utover motivasjonen til en del
barnehagelærere. Flere av dem har trukket seg ut
av barnehagen og over i andre stillinger. Årets tall
fra Samordnet opptak viser en kraftig nedgang i søkere
til barnehagelærerutdanningene i hele landet.
Samtidig vet vi at yrket er fysisk belastende, at lønnen
er relativt lav ut ifra utdanningsnivået, og at
mange kommuner ikke hever lønnen for de som har
masterkompetanse. Når denne utgaven går i trykken,
blir også jeg en del av statistikken over flukten
fra barnehageyrket. Jeg håper jeg kommer tilbake.
Hvis vi skal snu denne trenden – hvis vi ikke skal
miste flere faglig engasjerte barnehagelærere – tror
jeg et løft for den profesjonsetiske refleksjonen er et
viktig steg på veien. I år har Lærerprofesjonens etiske
plattform tiårsjubileum. Lederen av Lærerprofesjonens
etiske råd, Ingunn Folgerø, oppfordrer ansatte
til å skaffe seg etiske refleksjonsrom i denne
utgavens intervju. Jeg håper dette
nummeret av Barnehagefolk
kan bidra til det.
God lesning

Gjør som 4000 andre fornøyde barnehagefolk, tegn et abonnent på Barnehagefolk
og få tidsskriftet i posten.
(Du får alle nummerne for inneværende år ved
tegning av abonnement)