Kritikk og pedagogikk: hvor er argumentene?

Kommentarene jeg trekker frem her ligger under et innlegg på en Facebookside opprettet for å diskutere barnehagespørsmål, og debatten det er lagt opp til handler om barnehagelæreres faglige autonomi når eiersiden produserer og iverksetter programmer og verktøy i barnehagen. I kommentarfeltet stilles det spørsmål om verktøyene og metodene og om de ansatte fritt kan velge bort disse hvis de ønsker. Til tross for at spørsmålene stilles på en debattside for barnehageansatte, er det gjennomgående at svarene ikke består av faglige argumenter.

Barnehagelærere har som jobb å planlegge og legitimere praksis gjennom didaktikk. På tross av dette blir spørsmålene avvist – eller skal vi si avledet – med invitasjoner til private møter. Her er noen eksempler:

I Dagsavisen 23. august i år fikk professor Anne Greve, barnehageutdanner ved Oslo- Met, svar fra en pedagogisk leder med overskriften Velkommen til oss, Anne Greve. Den pedagogiske lederen skriver: ta deg gjerne en tur, jeg viser deg mer enn gjerne min barnehage og deler hvordan vi jobber for kvalitet. Som disse eksemplene viser, kan det se ut til at argumentasjon, som utgjør selve kjernen i en debatt, utelukkes i kommentarfelt og avisinnlegg der temaene berører eiers inntreden i pedagogikken. De som inviterer, er alle ansatt i et konsern som det har blitt utformet kritikk mot, og invitasjonene ser ut til å skulle være et forsvar mot kritikken på konsernet vegne. Tekstene fremstår generiske; de har både samme form, oppbygging og innhold. På bakgrunn av det kan vi ta spørsmålet i denne utgaven av Barnehagefolk et skritt videre, og spørre: Våger vi å møte faglig fundert kritikk?

At profesjonsutøvere tør å være kritiske til hverandre er avgjørende for utvikling av enhver institusjon. Som barnehagelærere har vi et profesjonsetisk ansvar for å stå opp for de verdiene som ligger til grunn for utførelsen av yrket vårt. Vi må delta i det offentlige ordskiftet om barnehage og barnehagenes kår og aktivt ta del i debatten om barnehagens pedagogiske innhold. På den måten blir man det Hennum og Østrem kaller den dannede barnehagelærer (2016).

Det ligger i barnehagelærernes mandat å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet i tråd med godt faglig skjønn. Eiers ansvar er å sørge for at det er de ansattes faglige og pedagogiske vurderinger som ligger til grunn for innholdet i barnehagen, slik det står i rammeplanen. Hvis kommunale barnehager pålegger sine ansatte å bruke pedagogiske programmer eller verktøy, er dette like problematisk som når eiere i private barnehager gjør det. Det er ikke de ansattes jobb å forsvare eier når det ytres kritikk mot eiers prioriteringer og satsinger.

Det er derimot profesjonens oppgave å argumentere både for og imot barnehagens pedagogiske praksis, med faglige argumenter. Allikevel ser ut til å råde en generell misoppfatning i barnehagediskusjonene: at det å kritisere en kjede eller kommune på et faglig grunnlag, innebærer kritikk av de ansatte og jobben de gjør. Følgende sitat fra det samme kommentarfeltet er et godt eksempel på hvordan en potensielt saklig diskusjon glir over til å handle om sårede følelser: At du har bestemt deg for at vi ikke er gode nok, får du stå for.

Men å kritisere programmer og verktøy er ikke et angrep på de som jobber i barnehagene. Kritiske perspektiver basert på faglige vurderinger er helt nødvendig for profesjonens overlevelse. Både innad i feltet – og utad – må vi kunne diskutere alt som har med barnehage å gjøre, til og med betente temaer som eieres inngripen i pedagogikken og barnehagelærernes autonomi. Hvorfor? Fordi det har betydning for rammene rundt profesjonsutøvelsen vår, og i sin tur på tilbudet barna får.

Derfor må vi også alltid vurdere hva vi legger i begrepet faglig skjønn i møte med standardisering og forhåndsdefinert pedagogikk. Vi må kunne sørge for at personalet utvikler en felles forståelse for barnehagens oppdrag slik det er gitt i rammeplanen, fremfor gjennom en eiers utvalgte konsepter og programmer. Vi må alle medvirke til at eier og profesjonen samarbeider om å gi barna et barnehagetilbud av god kvalitet, forankret i barnehagens mandat – ikke i rollelydighet eller politiske mål. Barnehagelærere har ansvar for å ta pedagogisk funderte vurderinger for pedagogisk praksis. Vi kan ikke ukritisk bruke pedagogiske verktøy og metoder bestemt av eiere eller andre som ikke kjenner barna, eller har kunnskaper om faget eller den konteksten det skal settes inn i. Kritikk er altså en fundamental del av barnehagelærerens oppdrag.

Er det frykt for represalier fra eiere eller ledere som gjør at barnehagedebatten strander i invitasjoner til private samtaler? Eller er det tilpasninger til forventninger på arbeidsplassen som gjør at praksis bare «blir sånn», og som gjør at den faglige dimensjonen blir for krevende å uttrykke gjennom ord og i tekst?

Det kan i tilfelle gi svært uheldige konsekvenser. «Hvis barnehagelærere fraskriver seg ansvaret for å foreta slike vurderinger, fraskriver de seg også status og myndighet som profesjonsutøvere», skriver Hennum og Østrem (2016). Å våge å være kritiske til hverandre i det offentlige rom, for eksempel i sosiale medier, handler om oss som profesjonsfellesskap, om oss som profesjonsutøvere, om profesjonens legitimitet, og om barnehagens mandat.

Det er vårt ansvar alltid å sette barnets beste først og å kunne argumentere faglig og saklig for hvordan vi i praksis gjør nettopp det. Tar vi ikke dette ansvaret, kan vi risikere at kommuner, konserner og aktører uten innsikt i barnehagen blir de som definerer innholdet i pedagogikken. Det kan vi ikke legitimere, hverken overfor barna eller oss selv. n

Kilder:
Sjetne, J. (2021, 23 august). Velkommen til oss, Anne Greve. Dagsavisen, Debattinnlegg. Hennum, B.A & Østrem, S. (2016) Barnehagelæreren som profesjonsutøver. Cappelen Damm AS.