Hei tante Astrid!

Jeg er nok ikke den som har skrevet mest om det å tenkeføle, selv om jeg absolutt står inne for begrepet. Det er for øvrig hentet fra fysikeren Karen Barad (2007), hvor hun setter spørsmålstegn ved språkets funksjon og definisjonsmakt. Det er heller ikke min masteroppgave det henvises til. Jeg har et hovedfag i fagdidaktikk om praktisk historieundervisning i temaet Eidsvoll 1814 og demokratiforståelse. Jeg har en PhD-grad om språklige betingelser for endring og utvikling, sammenhenger mellom subjektiv og institusjonell vurdering. Jeg har aldri argumentert for flere mastere, men jeg argumenterer sterkt for å heve statusen til praksis og praktikere gjennom å skrive fram kompleksitet. Vi må skrive fram kunnskapsprosesser som ikke maktstjeler noen, men hvor hver enkelt beholder en eller annen form for agentskap. Det er, slik jeg ser det, svært viktig i dag, hvor offentlig sektor utsettes for massivt styringsteknologisk press.

Da holder det ikke å kun snakke om kompleksitet eller si at noe er komplekst, da må kompleksiteten også få et språklig uttrykk. Noen lager derfor nye ord, nye sammenstillinger av ord, ord settes i flertall og verbaliseres. Bare tenk på hva som skjer hvis man snakker om praksiser i stedet for praksis. Hvert ord kan slik bli et dikt, men ikke alt finner sine ord. Karen Barad mener at språket og den språklige vendingen i forskning og utvikling har fått for stor plass og at man må legge til en metafysisk dimensjon å tenke med. Kunnskaper eksisterer også uten ord. Deleuze og Guattari (2004 a, b) konkretiserer prosessene gjennom å gjøre språket metodologisk og performativt eller handlende i seg selv. De kaller det konseptets pedagogikk, og at hver pedagog blir til en nomade i hvert konsept eller ord, og kan åpne opp pedagogiske verktøykasser som hele tiden er i endring akkurat slik Astrid og Irma viser oss. Begrepene pedagogene bruker er tilsynelatende de samme, men innholdet i dem endrer seg ettersom hva det enkelte barn har behov for. Tenking består derfor av mer enn kognitive prosesser, de er også knyttet til affektive bevisste og ubevisste materielle krefter og bevegelser. I dag snakker vi slik om materialisering og kroppsliggjøring av tenking og nødvendigheten av at betydningen av affekt kommer klart fram i pedagogikken. Affekt som noe som rører og berører meg. Gjennom oppmerksomheten rettet mot affekt ser jeg derfor Astrid og Irma tydelig og det de gjør kan fanges i ord, andre ord. Ikke som definisjoner på noe, kriterier og uttrykk for sannheter, men som erfaring i ord, åpninger i og for dynamikk. Ord, Astrid og Irma, blir som dikt i bevegelser som rører og berører. Astrids og Irmas kropper blir deres profesjon. Astrid og Irma kropper sin profesjonalitet.

Poshumanisme gjelder først og fremst om å gi noe tilbake til praksisfeltet. Posthumanisme og nymateriell forskning har imidlertid vært kritisert lenge og vært beskylt for ordgyteri, tåkeprating og selvfølgelig akademisering. I praksis er det faktisk motsatt, og nesten litt ironisk. For mens våre spørsmål og metoder, analyser og utvidelser på den ene siden blir høstet av i akademia, ofte uten at vi blir referert, blir vi mottatt i det såkalte praksisfeltet med holdningen: Endelig kommer det noen og snakker vårt språk, et språk vi forstår. Snakker om ting vi kjenner oss igjen i, bekrefter det vi står i, og som vi kan tenke sammen og videre med.

Et av de viktigste aspektene ved posthumanisme, og som språket bærer preg av, er forsøkene på å unngå enten-eller tenking. Tante Astrid og jeg, vi er på samme lag.

Kilder: