Betraktninger fra en ikke-navngitt profesjonsutøver med master i barnehagepedagogikk

Hvorvidt tittelen på masteroppgaven min (Nyhus, 2015) oppleves kaudervelsk av omverden, har jeg ingen kontroll over. For meg eksisterer den nå i digital form hvor omverden kan finne den, og i innbundet form hjemme hos meg. Mest av alt eksisterer etterdønningene av arbeidet med masterundersøkelsen i meg, et arbeid som påvirker min praksishverdag i barnehagen. Kanskje kan arbeidet kalles kompetanse på akademisk nivå. Jeg kjenner meg lite igjen i Krøgers beskrivelse av mitt arbeid som en «surrealistisk utslag av en teoretisering som har gått amok». Min masterundersøkelse ble min mulighet til å yte motstand til en tankegang som favoriserer pedagogisk arbeid som målbart og etterprøvbart. Med min penn (tastatur) valgte jeg skriving som metode for forskning, for å se stillhet på nye måter. Jeg hadde mange inspirerende samtaler og diskusjoner med min veileder, Ann Merete Otterstad, som bidro til å nyansere retningen som skrivingen min tok. Underveis ble det tydeligere for meg at det jeg egentlig gjorde var å skape et faglig ståsted, som ga meg muligheten til å forstyrre vanetankene mine og favne det ubestemmelige. Jeg gjorde det ved å gjøre ordet stillhet om til verbet stillhet(e), for å betrakte stillhet forbi det jeg allerede fylte begrepet med. Det kan kanskje for noen forstås som surrealistisk teoretisering som går amok. For meg var det både ekte og meningsfullt.

I kapittelet mitt i antologien Hverdagslivets dirrende kraft (Johansson og Otterstad, 2019) har jeg skrevet frem den samme faglige posisjoneringen gjennom en opplevd hendelse på en småbarnsavdeling i barnehagen jeg jobber i. Der skriver jeg om hva som kan skje under et bilteppe sammen med to toåringer, hvor jeg blir bergtatt av opplevelsen av å være til, og hvor fornemmelsen av magi er helt altoppslukende. Jeg gjør posisjoneringen min gjeldende i samtaler med kollegaer, hvor vi nyanserer det å ta barnas perspektiver og å ha en mangesidig tilnærming til livet. Vi snakker for tiden mye om inkludering og tilhørighet. Spørsmål stilles til hvordan episoder og hendelser kan se og høres ut når et barn opplever å være inkludert i barnehagens fellesskap. Ved å se på og snakke fram en og samme hendelse fra hverdagslivet sammen, og la ulike faglige perspektiver beskrive tankene og meningene våre, møter vi våre egne holdninger og verdier på måter som kan forstyrre våre umiddelbare antakelser om barn og inkludering. Faglige perspektiver utvider horisontene våre, og gir oss redskap til å tenke med, i en verden som oppleves kompleks og mangesidig. Kanskje kan vårt faglige språk gjennom aktive samtaler lede oss til nye spørsmål og behov for å undersøke mer. Noe mer som vi kanskje verken har sett eller hørt tidligere. Jeg kaller det å leve sikker-usikker. Jeg er sikker i min sak at det å ha flere faglige perspektiver er viktig. Jeg er sikker-usikker fordi det gjør meg mer lyttende slik at jeg kan sette antakelsene mine under en faglig lupe og granske mitt språk og beslutninger, i et faglig raust fellesskap. For meg er min faglige posisjon, som jeg har fra min masteroppgave, alltid fylt av etiske overveielser og valg.

Masterstudiet har gitt meg faglige redskap til å kle meg med flere og ulike faglige perspektiver, også mitt fagspråk. Jeg valgte en filosofisk Deleuze og Guattari-inspirert retning på masteroppgaven min, og den har beriket vokabularet mitt slik at jeg nå står stødig når jeg velger å beskrive og benevne hverdagslivets barnehagehagefaglige hendelser. Jeg snakker ikke om «å stillhete» i dagligtalen min, men jeg nyanserer i mange sammenhenger at stillhet ikke nødvendigvis kan defineres som en egenskap hos meg eller deg. Den kan eksistere mellom oss. Å undersøke faglige antakelser og å være våken for tatt for gitt sannheter, «sånn har vi alltid gjort det», har alltid vært viktig for meg.

Det er for så vidt interessant at forrige gang det kom meg for øret at noen hadde interesse for oppgaven min, var en henvendelse på Messenger i 2019 hvor ordene «vakker og innsiktsfull» ble brukt for å beskrive innholdet. Ja, for det er faktisk tittelen på min oppgave du referer til i teksten din, Cathrine Krøger. Jeg er stolt av masterundersøkelsen og oppgaven min. Jeg håper at arbeidet mitt kan sette i gang faglige samtaler og bidra til at barnehagens faglige språk utvides. Jeg håper også at det kan bidra til at barna vi har i barnehagen møter kompetente helter som evner å se mangfold av måter å tenke, leve og virke i komplekse sammenhenger, som det er å leve livene våre i 2021.

Hilsen Kjersti, førskolelærer og barnehagelærer

Kilder: