Barnehagefolk på sosiale medier

Mellom debattforum og markedsplass

I den koselige, uformelle stemningen som ofte preger samtalen på sosiale medier, er det fort gjort å glemme at dette også er en markedsplass. Der Åmås viser til problemer knyttet til eiere med kommersialisert overvåking som forretningsidé, peker Anine Kierulf på at mangelen på åpenhet omkring algoritmene (som styrer hvilke ytringer som fremmes i de enkelte kanaler) strider mot demokratiet (ifølge von Münchow, 2021).

Det er umulig å vite nøyaktig hvordan markedsmekanismer legger føringer for barnehagedebatten, men vi vet at kommersielle krefter er sterkt til stede på Facebook og Instagram. Det er ikke alltid like lett å skille mellom hva som er innspill til en faglig diskusjon, og hva som er markedsføring av et bestemt program eller et pedagogisk materiell. Det er en hårfin grense mellom debattforum og markedsplass.

Det er mange eksempler på at faglige fellesskap på Facebook fungerer som arena for aktører som har noe å selge. I presentasjonen av gruppa «Spesialpedagogisk forum » står det at dette er «ei gruppe der spesialpedagogar kan dele aktuelt fagstoff og reflektere omkring teori, forsking og spesialpedagogisk praksis.» Det er det første punktet, «dele aktuelt fagstoff», som i størst grad kjennetegner gruppa. Det andre punktet, som omhandler faglig refleksjon, er det mindre av. Det er relativt sjelden noen kommer med kritiske perspektiver på materiell og metoder som anbefales. Mange diskusjonstråder på forumet innledes med at noen etterspør verktøy som kan anvendes i arbeidet med barn som har en bestemt diagnose, og følges opp av at andre deler sine erfaringer og anbefaler en bestemt metodikk. Mitt inntrykk er at de som kommer med anbefalinger, vanligvis ikke har noen annen agenda enn å dele erfaringer og på den måten bidra til faglig utvikling. Men dette kommer ikke klart fram. Det hender ikke så sjelden at tipsene kommer fra de samme som står bak verktøyene – uten at det gjøres tydelig at de har økonomiske interesser i at barnehagene kjøper akkurat dette materiellet.

Våren 2021 pågikk en frisk debatt om kommersielle barnehagekjeder. Diskusjonen som ble ført i sosiale medier, var forbilledlig på den måten at den synliggjorde faglig engasjerte barnehagelærere, at det var tydelige stemmer og tydelige motstemmer, og at både forsvarere og kritikere av kommersielle barnehager bestrebet seg på å formulere gode argumenter. Barnehagelærerne som tok ordet, hadde åpenbart et felles ønske om best mulig barnehager for barn og gode fagmiljøer for profesjonen. Men diskusjonen viste også at kritikken har vanskelige kår når faglige og økonomiske interesser blandes sammen. I en av diskusjonstrådene fikk de som representerte og forsvarte kommersielle barnehager, følgende spørsmål: «Kan dere kritisere aksjeselskapet offentlig?» Spørsmålet ble ikke besvart. I stedet kom et motspørsmål: «Hvorfor skulle vi kritisere et firma vi trives i? Trives du ikke – bytt jobb!» Til selve saken vil jeg si at det er alvorlig om barnehageeiere legger begrensninger på ytringsfriheten ved å gi ansatte munnkurv om kritikkverdige forhold. Det er også urovekkende om kritikk forveksles med å være negativ eller blir sett som et uttrykk for at man ikke trives på jobben. Jeg håper ikke det er en utbredt holdning blant barnehagelærere at kritikk er noe som bør unngås.

Kritikken kveles av hjerter

Åmås skriver: «Sosiale medier mikser sammen de vidt ulike sfærene i vårt liv. De skaper et mindre tydelig skille mellom privatperson og samfunnsaktør. Jeg ser at dette trigger mer av alvorlig trakassering og trusler». Åmås peker på et problem mange har vært opptatt av: Nettrollene som ytrer seg om brennbare temaer, uten filter, uten argumenter, og til alle døgnets tider. Jeg tør påstå at pedagogikk og barnehagepolitikk ikke er brennbare temaer av den typen som framprovoserer nettrollene, selv om det finnes både uenighet og kontroverser. Det utydelige skillet mellom privatpersonen, fagpersonen og samfunnsaktøren – og mellom offentlige og private ytringer – gjør seg like fullt gjeldende på sosiale medier der barnehagefolk deltar. Det fører ikke til for mye hat, men kanskje heller til for mye kjærlighet – i form av hjerter, likes og gratulasjoner.

I Facebook-grupper som «Kritiske blikk på barnehagefeltet» deles fagartikler, kronikker og faglitteratur. Påfallende ofte er det ingen kommentarer til innholdet i det som deles, og i stedet for «kritiske blikk» fylles kommentarfeltet med gratulasjoner til den som har skrevet. Det er selvsagt hyggelig å heie på en kollega eller venn som har fått en artikkel på trykk; alle som har vært gjennom en publikasjonsprosess, vet at det ligger hardt arbeid bak. Det skal også sies at hjerter og likes, smilefjes og heiarop er en så sentral del av sjangeren på sosiale medier, at det vil være urimelig å kritisere alle som tar den i bruk. Problemet er at denne personlige og uformelle tonen samtidig signaliserer mangel på profesjonalitet. Det kan komme i konflikt med ambisjoner om å stryke profesjonen og fremme de kritiske perspektivene. Hvis det som gjelder er å klappe for hverandre, kan det å vise uenighet, motforestillinger og kritikk, bli noe man unngår for ikke å skape dårlig stemning.

Et annet problem med at offentlig ytring besvares med et «gratulerer», er at det lukker samtalen. Oppmerksomheten flyttes fra saken ytringen dreier seg om, til personen som har ytret seg. En slik dreining kan forveksles med anerkjennelse, men er det motsatte. For hvis jeg ytrer meg offentlig om en sak jeg synes er viktig, er det ikke for å få høre hvor flink jeg er til å skrive, men fordi jeg har noe på hjertet og ønsker å bidra i en samtale som handler om langt mer enn meg selv.

Om kommunikasjonsformen blir for privat og fremstår som uprofesjonell, begrenses muligheten til å bli lyttet til utover kretsen av folk som kjenner hverandre eller deler erfaringer og synspunkter. Åmås minner oss om den uendelige strømmen av ytringer på sosiale medier: Daglig deles 350 millioner Facebook-poster og 97 millioner Instagram-bilder. «Men det meste som blir publisert, blir aldri lest, sett eller hørt av noen, langt mindre får det innflytelse. Heldigvis, er jeg fristet til å si», skriver han. Jeg tar meg noen ganger i å tenke det samme, at jeg håper ingen «utenfra», kikker innom. I utgangspunktet ønsker jeg at politikere, barnehagebyråkrater og foreldre følger med i diskusjonene som foregår på barnehagerelaterte Facebook-grupper, men jeg er også urolig for at de kan komme til å få bekreftet en forestilling av barnehagefolk som en omsorgsfull vennegjeng uten kraft, mot og faglig tyngde.

For mange er det en høyere terskel å skrive innlegg i en avis eller et tidsskrift, enn å si hva man mener i en diskusjonstråd på Facebook. At det finnes en terskel, og at man tenker seg om før man tar ordet, kan samtidig ses som et gode. Redaktørstyrte medier gir et vern mot hatytringer og usaklige personangrep. De gir også et vern mot ufiltrerte tanker, dårlig språk og svak argumentasjon. Dette kan være avgjørende for den som ønsker å bli lyttet til.

Potensial for en styrket profesjon

Det er definitivt et gode i et demokratisk samfunn at alle får komme til orde, og det er det er mange fordeler med at det finnes offentlige arenaer der alle har mulighet til å ytre seg. Det kan også styrke den faglige samtalen at det er lav terskel for å delta, slik det er på sosiale medier. Kierulf mener at sosiale medier i utgangspunktet er en berikelse. «De gir i hvert fall muligheter til ytringsfrihet og har reelt gitt mange flere mulighet til å ytre seg og nå ut til andre,» sier hun i et intervju med Agenda Magasin. «I tillegg har de sosiale mediene bidratt til mer informasjonsfrihet, det vil si økt muligheter (sic) til å kunne orientere seg» (von Münchow, 2021).

Sosiale medier har utvilsomt betydning for barnehagedebatten, ikke minst fordi de sørger for rask spredning av nyhetsoppslag, debattinnlegg og aktuell faglitteratur. Gjennom gruppa «Ikke rør barnehageloven », som ble opprettet i januar 2021, ble mange barnehagelærere gjort oppmerksomme på regjeringens forslag om å innføre obligatorisk kartlegging av førskolebarns norskferdigheter. Gruppa bidro til at faglige og saklige argumenter mot forslaget ble formulert og fikk plass i det offentlige rom, og til at det kom inn mange høringssvar.

Det samme så vi i 2016 da regjeringen foreslo å innføre en norm for barns språkutvikling og åpnet for mer kartlegging i barnehagen. Motstanden mot forslaget ble synlig gjennom utallige ytringer på Twitter og Facebook. Sosiale medier ble også kanal for å dele, diskutere og følge opp de mange avisinnleggene der barnehagelærere, forskere, foreldre og fagforeningsrepresentanter tok til orde for å hindre regjeringens forslag i å få gjennomslag. Dette lyktes de i takket være «elegant, velformulert og faglig begrunnet bråk», som daværende redaktør i Barnehagefolk, Mona-Lisa Angell, kalte de mange ytringene. Barnehageopprør 2016 hadde ifølge Angell gjort det tydelig at «om barnehagens verdier settes under press, vil barnehagelærerne stå opp for disse verdiene og si klart ifra» (Angell, 2016, se også Pettersvold & Østrem, 2018).

Disse to eksemplene illustrerer at barnehagelæreres deltakelse på sosiale medier kan få politisk betydning. Det demokratiske potensialet ved sosiale medier knytter seg til informasjonsflyt, muligheten for å fremme kritikk og til at alle kan delta. I tillegg kan fellesskapet som oppstår, bidra til å gi profesjonen større slagkraft, både fordi man slipper følelsen av å stå alene, og fordi man erfarer at det nytter å si ifra.

Selv om kritikken fra Åmås er ramsalt, skriver han: «Fortsatt mener jeg likevel at de sosiale mediene er det mest fantastiske som har skjedd i offentlig og mellommenneskelig kommunikasjon de siste to tiår. Det er så mye å lære, så mye kunnskap, fra et overveldende antall brukere og kilder, ofte i saklig samtale i en åpen og demokratisert debatt.» Min oppfordring er å bruke sosiale medier som et sted for å finne kunnskap, bli utfordret og ta del i den vidåpne debatten, men aldri miste årvåkenhet overfor mekanismer som gir kritikken og den faglige samtalen trange kår. Vi har alle et ansvar for at den offentlige samtalen finner en form som ikke står i veien for, men åpner for at barnehagefolk anvender og utvikler sin kritiske beredskap.