HVORFOR HAR VI BØLGER I HAVET?

Ute i Spildepollen i Øygarden kommune, langt mot vest, bare en bukt unna Nordsjøen, er det god bevegelse i sjøoverflaten. Supplybåter er ankret opp i påvente av nye oppdrag til Nordsjøen, og naustene ligger som en fargerik tanngard ut mot sjøen. Barnehagens båt duver i bølgene. Barna kjenner stedet godt. Spildepollen ligger nemlig bare fem minutters gange fra barnehagen. Det blåser og regner denne dagen, slik det ofte gjør her langt mot vest, men barna hopper og løper over den store grønne marken med de første vårblomstene. De er raskt nede i fjæra der det ligger døde fugler, garnrester, plast og drivved. Noen av barna er raskt i gang med å undersøke det de finner. Andre barn går ut i vannet og henter opp små «skatter»: tang, småkrabber, skjell og steiner med sjøanemoner. Andreas står helt i ro der sjø og land møtes, og ser på bølgene som ruller over gummistøvlene.

Bakgrunnen for prosjektet

Spildepollen kystbarnehage hadde tidligere deltatt i ryddeaksjoner på stranda, og alle husket godt hvalen med 30 plastposer i magen, som ble funnet bare kilometer derfra. Hvalen kom til fjæra i Øygarden for å dø, men den kom også med et budskap. Ikke bare til de som bor her og som fikk se den syke og døende hvalen i fjæresteinene, men til hele verden. Det var et budskap om at plast dreper livet i havet. Den døde hvalen skapte bølger i lokalsamfunnet og ble et sannhetsvitne om betydningen av å arbeide for mer bærekraftige samfunn.

Den døde hvalen skapte bølger i lokalsamfunnet og ble et sannhetsvitne om betydningen av å arbeide for mer bærekraftige samfunn.

Prosjektet Ett hav – Havportrett kan ses i sammenheng med slike hendelser og med FNs hav- tiår (UNESCO, 2017). Prosjektet er et kunst- og forskningsprosjekt med fireåringer og et av flere underprosjekter som er tilsluttet UNESCO og klimaekspedisjonen One Ocean Expedition. Mens seilskuten Statsraad Lehmkuhl er på sin jordomseiling med klimaforskere om bord, undersøker barnehagebarn, barnehageansatte, kunstnere og forskere biotopen hav–land i nærmiljøet til barnehagene i Bergen og Øygarden. Planen var et krysskulturelt prosjekt for norske og kinesiske barnehager med en avsluttende utstilling når Statsraad Lehmkuhl skulle legge til kai i Shanghai. Pandemien satte en stopper for denne delen av prosjektet, som nå er et prosjekt som involverer tre barnehager ved kysten på Vestlandet. Ideen til dette deltakende kunst- og formidlingsprosjektet utviklet seg i et eksisterende samarbeid mellom Kunstpilotene og forskere på BARNkunne.

Let og finn

Det prosjektet vi skal få innblikk i nå, varte i 14 dager. En dag samlet kunstpilotene barna, de ansatte, forskerne og masterstudentene for å introdusere dagens aktiviteter. Samlingsplassen var på en skjermet høyde med utsikt over «pollen» med en liten gresslette, steiner og hulrom, små og store trær, strå og blomster. Oppdraget til alle, fra Kunstpilotene, var å finne fem små flate deler fra naturen – så små at de kunne få plass inne i hånda. De viste med noen eksempler, men lot deretter alle gå på utforskning i området. At disse tingene skulle bli en del av papiret barna laget senere i prosjektet, var nevnt, men underordnet denne dagen.

Barna ble fort oppslukt av oppdraget. Noen av barna fant de fem tingene de ville ha ganske raskt, og utforskningen gikk over i lek på området. Andre barn brukte lang tid, undersøkte, plukket og forkastet, plukket flere ting og valgte til slutt fem av disse. De ansatte og forskerne gjorde det samme; de lette, undersøkte og valgte. Vel tilbake på samlingsplassen spurte Kunstpilotene om noen ønsket å vise det de hadde funnet. Mange av barna satt helt stille og så på tingene sine, men flere og flere av barna kom på banen etter hvert som Kunstpilotene kommenterte funnene. «Se på det bladet som Andreas har funnet! Det likner nesten på et fuglehode. Kjenn så mykt det er på undersiden!» Kommentarene støttet assosiasjoner, fantasi og undring, men inspirerte også til videre utforskning av form, farge, lukt og smak. Også de ansatte i barnehagen var engasjerte i utforskningen; de kommenterte, spurte og assosierte barnas ting med sine egne funn.

Engasjement og oppfølging

Sentrale vilkår for barns utforskning kommer til uttrykk i eksemplet, blant annet betydningen av alle deltakernes engasjement for at utforskning blir et felles anliggende. Eksemplet viser betydningen av utforskende fellesskap (Ødegaard, 2020). Det er ikke utelukkende barna som går og finner ting; alle tar del i det. Ifølge Elliot Eisner (1994) fungerer pedagogen «som en kunstner» når man gir rike kunstfaglige erfaringer, men også når man skaper et klima eller vilkår for utforskning, risikotaking og kultiverer disposisjonen for lek (Eisner, 1994, s. 160). Men, fortsetter Eisner, for at en slik disposisjon skal kultiveres, må pedagogen selv føle seg fri til å utforske, leke og være nyskapende.

Et annet sentralt vilkår som kommer fram i eksemplet, er betydningen av å gå videre med å utforske funnene. Barna ble ikke bare sendt ut på et område for å finne noe, men utforskningen ble fulgt opp og ble senere en del av barnas kunstverk. Både barn og voksne ble utfordret til å undersøke nærmere det de hadde funnet. Som Eisner framhever, har pedagogen betydning for å åpne og utvide verden og velge ut deler av verden for barnet: den (ut)pekende gesten (Eisner, 1994). I eksemplet over er den utforskende tilnærmingen variert ved at de voksne deltakerne peker på og følger opp utforskningen. Her rettes oppmerksomheten mot form og farge, språklige begrep, fantasifulle innspill, poetiske uttrykk, naturfaglige fakta, kropp og bevegelse. I barnas utforskning var disse elementene uadskillelige.

Forskningens oppgave i dette prosjektet var å beskrive de utforskende prosessene og manifestere praksisene i rike beskrivelser, slik at vi kan forstå mer om hva som kjennetegner felles utforskning i barnehagepedagogikk, og hvilket innhold

Fabuleringer og fortellinger

Mange av barnas spørsmål, fabuleringer og fortellinger omhandlet et av temaene i prosjektet: Hva er ved havet? Hva er under havet? Hva er på havet? Hva er over havet?

Det følgende er et eksempel på utforskende dialoger som oppstod i prosjektet. En av prosjektdagene regnet det veldig, og alle gikk inn i et av naustene for å spise formiddagsmaten. Alle satt tett sammen, og ganske snart startet samtalen om bølgene på havet. Assosiasjonene var mange, og det var også forslagene til hvorfor bølgene er der. Barna hadde både fantasifulle og mer faktaorienterte assosiasjoner.

Det blir bølger når en blå hai svømmer med halen sin.

Det er en stor skapning, ikke som krokodille og ikke som hai som lager bølger. Den er brun med brune øyne. Den svømmer fort.

Det er sjøormen i havet som lager bølger. Den er stor. Den er blå med røde øyne og lysebrun. Den har så store tenner som tiger. Tennene går over de andre tennene.

Haien og fisken kan lage bølger.

Kanskje det var et lyn som gjorde at steiner poppet opp av vannet?

Jeg tror det er en stor blekksprut som hopper opp. Blekksprutskapningen med skarpe store tenner, mørkegrønn og med lang munn. Like lang som to benker. Den svømmer med åtte bein.

Vinden blåser sånn at havet går opp.

Krokodilleblekksprut som svømmer fort. Litt hvit, litt brun og litt rød. Den har slim som skyter ut sånn at det blir superstore bølger.

Dette var fabuleringer som ble gjenkalt i nær tid og sted til opplevelsen. Barna hadde nettopp utforsket fjæra, opplevd bølgene og kjent været med vind og regn. Fabuleringene vekslet mellom fantasifulle til mer realitetsorienterte forestillinger. Ifølge Eisner er barns forståelse avhengig av deres evne til å tenke analogt og å gripe, ofte gjennom metaforer (bilder), det som må forstås (Eisner, 1994, s. 593).

Barnas fabuleringer var mange, og både kunstpilotene, de barnehageansatte, forskerne og masterstudentene var oppmuntrende og støttende. De overtok ikke situasjonen med å fortelle den «riktige versjonen», men lot barna få leke med tankene. De avgrenset ikke barnas utforskning med å søke fakta, men lot barna også få utforske fantasiene sine.

Forståelse gjennom bilder og fakta

Prosjektet satte i gang en rekke spørsmål om biotopen ved og i havet og aktiviteter som var knyttet til livet og arbeidet i nærmiljøet ved havet. Personalet brukte kunnskapskilder de hadde tilgjengelig i barnehagen, og en bokkasse med fakta- og fiksjonsbøker. Dessuten var ulike kart viktig i prosjektet: lokale kart, verdenskart og sjøkart knyttet til lokale områder og til Nordsjøen. Vaiende i vinden nede ved fjæra ble barnas portretter av havet utstilt på smale seil, som samlet dannet et havverdenskart uten tekst.

Kartene var abstraksjoner av virkeligheten, og vi utforsket den visuelle gjenkjennelsen av naturlandskapets former, posisjoner, retninger, vinkler og avstander. På kartet hadde havet fargen blå, ved stranda i Spildepollen hadde havet en annen farge – og den skiftet. Den var mørkere, og når vi gikk og vasset i vannkanten, kunne vi se gjennom vannet. Vi kunne se steiner som hadde ulike farger og fasonger. Vi kunne kjenne vannet – det var kaldt – og erfare havets bevegelser. Den ene dagen gikk vannet høyt opp; det var flo, og da vi kom tilbake uka etter, var det fjære. Barna spurte og fikk svar om månen og om jordas bane rundt sola.

Å forstå rom, avstander og hva jorda er utover der vi står, er vanskelig. Men prosjektet bidro til å utvikle en begynnende forståelse av rom og hvordan landskapet er bestandig. Stranda ligger der i dag som i forrige uke, men den er også forandret. Verden er foranderlig.

Uka før hadde personalet og noen av barna ryddet stranda for plast og søppel, men da vi kom igjen uka etter, lå det mange døde fugler der. Personalet hadde allerede sett dette og kontaktet Mattilsynet, som ville undersøke det. Vi ble alle uroet over de døde fuglene, og vi var usikre på om det var riktig av oss å være på stranda. Hva har skjedd med fuglene? De er døde, men hvorfor er det så mange i dag, og hvorfor var det ingen i forrige uke? Dette var spørsmål som opptok både personalet og barna. Var det fugleinfluensa? Kunne det være infeksjonsfare? Kanskje skyldtes det for lite mat, slik et av barna foreslo: «Han har mista skiva si».

Ifølge Eisner er didaktikk som er preget av beredskapsplanlegging (emergent planning), kjennetegnet av at planene blir skapt i prosess. Det er noe som vi mener ikke må forveksles med tilfeldig planlegging, men heller at personalet bruker kunnskap og kompetanse til bedre å gripe øyeblikket og videreutvikle potensialet som kan ligge i det (Ødegaard & Birkeland, 2023; Birkeland & Ødegaard, 2023). Slik planlegging ligger dermed nærmere arbeidet til en kunstner og poet ved at man tillater intensjoner og mål å vokse ut av handlingene, mer enn at målene og intensjonene går forut for handlingene (Eisner, 1994, s. 41). Ved å ha en slik kunstnerisk tilnærming til planlegging og didaktisk arbeid indikerer pedagogen at mål og intensjoner er noe flytende (Eisner, 1994, s. 161), noe som illustreres i eksempelet over.

I tråd med Eisner vil vi hevde at følelser er uadskillelige fra kunnskap og tanker. At vi ble følelsesmessig uroet av de døde fuglene, satte i gang en utforskende refleksjon om hva som hadde skjedd, og en konkret handling ved varsling til Mattilsynet og en oppfølging der vi fikk vite at svaret var fugleinfluensa.

Betydning for barnehager

Med dette kunst- og forskningsprosjektet møttes kunstnere, pedagoger, forskere og barn i et felles engasjement og utforskning av hva som er i, under, over og ved havet. Sentrale vilkår for utforskning kom tydelig fram gjennom prosjektet. For det første var det et viktig vilkår for barnas utforskning at de voksne deltakerne ikke var passive observatører av det barna utforsket, men var utforskende og nysgjerrige sammen med dem. Med et felles engasjement ble utforskningen til et utforskende fellesskap (Ødegaard, 2020). Dette må ikke forstås som at pedagogene, kunstnerne eller forskerne overtok og styrte utforskningen, men det må heller ikke underslås at disse deltakerne med sin erfaring hadde en utpekende funksjon ved å vise og åpne verden for barnet. På sett og vis er dette en mellomposisjon i spørsmålet om aktiviteter skal være initiert av barna eller de ansatte i barnehagene. Vi mener at dette ikke er et spørsmål om å velge enten den ene eller den andre tilnærmingen, men at både barnas spørsmål og pedagogenes utpekende rolle kan gi retning for utforskning.

Et annet viktig vilkår for utforskningen var betydningen av å være bevegelig i målet, intensjonene og retningen for aktivitetene – at målene kom ut fra konkrete handlinger, mer enn at prosjektet hadde veldig forutbestemte mål og intensjoner (Eisner, 1994). Prosjektet hadde absolutt en retning i utforskning av biotopen hav–land og avvek ikke fra denne retningen ved ethvert innspill eller forslag til endring som kom fram. Likevel skjedde det ting underveis som førte til nye mål og intensjoner. Da barna oppdaget alle de døde fuglene, fikk de mange nye spørsmål, som personalet valgte å følge opp og utforske videre. Dette kunne skje fordi personalet hadde en tanke- og handlingsberedskap for å planlegge videre nettopp fordi prosjektet var en del av et større klimaprosjekt. Denne utforskningen førte oss i retninger vi ikke kunne ha forutsett eller satt opp som mål i forkant av prosjektet. Noen av disse prosessene var synlig for andre og kunne dokumenteres, men mest av alt var dette mikroprosesser som handlet om gradvis å oppdage og forstå og gradvis å utvide sine forestillinger om verden og oss selv som en del av verden.

Referanser

Birkeland, Å. & Ødegaard, E.E. (2023). Ett Hav – Barnehagebarns utforskning og begynnende oppdagelser i havlandskap. Manus til KINDknow Note Series. BARNkunne – Senter for barnehageforskning.

Eisner, E. (1994). The Educational Imagination: on the design and evaluation of school programs, 3. utgave. Macmillan College Publication Co.

UNESCO. (2017). THE OCEAN DECADE – The Science We Need for the Ocean We Want. UNESCO.

Ødegaard, E. (2020). Dialogical Engagement and the Co-Creation of Cultures and Exploration. I M. Hedegaard & E.E. Ødegaard (red.), Children’s Exploration and Cultural Formation. Springer.

Ødegaard, E.E. & Birkeland, Å. (2023). Emergent Ocean Literacy – collaborative exploration of local ocean landscapes in early childhood education. Godkjent abstract til Sustaining, knowing and ‘living’ the Blue? Coastal communities as places to belong across generations. NTNU 15.–16. juni 2023.