Da jeg først leste om SELMA-prosjektet, lå jeg ved bassengkanten på Sicilia med Facebook i den ene hånden og den kanadiske kulturteoretikeren og filosofen Erin Mannings bok The Minor Gesture (2016) i den andre. Overskriften som møter meg, er: «Meld deg på: Gi 5-åringene livsmestring med SELMA». Ph.d.-livet tilbyr en tilstand hvor tankene alltid spinner og aldri slipper taket. Tanker og ord må modnes, jeg må være tålmodig og begynne der det starter. I en blanding av minner og en følelse av ubehag det er vanskelig å sette ord på, merker jeg at det er noe der – i mellomrommet mellom minnene, SELMAs nettside, kommentarfeltet på Facebook og boken jeg holder i hånden.

Tekniske svar

Jeg husker en av mine siste praksisperioder i 2009 under barnehagelærerutdanningen. Jeg skulle lede et avdelingsmøte hvor jeg ville at vi skulle ha en faglig diskusjon om et kapittel i en bok vi hadde på pensum. Temaet var hvordan vi kunne være og tenke i møte med barn. Det gikk skikkelig skeis! En av de ansatte (ikke praksislærer) parerte meg umiddelbart med en engasjert tirade om hvordan folk som skriver bøker og ikke jobber i barnehage, kan tillate seg å vite noe om det å være sammen med barn. En stille, smånervøs og introvert bandgutt kom aldri helt til hektene igjen. Jeg så verdien av å lese teori, men hadde den ansatte likevel et poeng?

Hva har dette med SELMA å gjøre, lurer du kanskje på? For å være helt ærlig lurte jeg lenge på det samme, men nå fornemmer jeg en sammenheng. Sammenhengen ligger i bruddstykkene av minner fra min egen yrkeserfaring i barnehage, som barnehagelærerstudent og barnehagelærerutdanner og minner om studenter og ansatte som i frustrasjon søker tekniske svar på komplekse og utfordrende arbeidsoppgaver og høye krav. Og hvis det skulle være noen tvil: Jeg forstår godt følelsen av å ha dette behovet! Som profesjonelle ønsker vi å fremstå faglig trygge ved å kunne svare for oss når foresatte eller andre søker tips og begrunnelser, eller når medarbeidere kritiserer oss for bruk av fagtekster. Kan det være derfor jeg i noen tilfeller har opplevd at studenter og praksislærere spør hvorfor vi ikke har det ene eller det andre pedagogiske programmet eller verktøyet på pensum? Samtidig har vi presset i sosiale medier hvor vi stadig må forsvare vår faglighet på en arena hvor teoretisk kompetanse ofte settes opp mot «en naturlig evne» til å ta vare på barn. Mange glemmer, etter min mening, at begge forutsetter hverandre – og at både fagkompetanse og oppdragelse preges av historiske og nåtidige syn på barn og barndom, kultur og forskning. Daglig møter barnehagelærere skepsis både innenfra og utenfra feltet rundt nødvendigheten av å ha bachelor- og masterutdanning for å kunne arbeide med barn.

Vi må stille kritiske spørsmål til ideen om at pedagogikk kan avgrenses til standardiserte metoder

Definitivt ikke Supernanny

Men presset finnes ikke bare ute i kommentarfeltene. Da jeg fikk jobb ved barnehagelærerutdanningen, hendte det at jeg fikk spørsmål om barneoppdragelse fra andre foreldre som var av en teknisk art. Illustrert på et generelt plan ble spørsmålene gjerne formulert slik: «Du som jobber i barnehagelærerutdanningen, hvordan skal jeg få barnet mitt til å gjøre som jeg vil?» Svarene mine ble ofte noe som dette: «Det er vanskelig å svare på fordi jeg ikke kjenner barnet ditt eller har vært i situasjonene sammen med dere. » Det tok ikke lang tid før folk sluttet å spørre. Jeg var definitivt ikke Supernanny. Det gjorde meg tvilende til min grunnholdning om at jeg må tørre å være usikker i møter med barn og foresatte. For pedagogikk er mer etikk enn teknikk, ikke sant? Jeg bør jo være ydmyk for at jeg aldri med hundre prosent sikkerhet kan si hvordan et barn opplever en gitt situasjon inni seg. Kunne svaret mitt bli tolket som at jeg ikke kan faget? Og føler de som jobber i barnehage og skal håndtere mange slike tekniske spørsmål fra foreldre, studenter og medarbeidere det på samme måte? I en slik verden blir det god plass til metoder som tilbyr det jeg satt på spissen kaller en teknisk pedagogikk. Årsak–virkning. Universelle spørsmål og enkle svar. I denne logikken kan det passe fint med programmer og metoder som tilbyr tydelige og raske svar som gir inntrykk av god fag- kunnskap – som for eksempel «SELMA», «Trygg før 3», «Trygghetssirkelen », «Grønne tanker glade barn» og «DUÅ» (De utrolige årene). Alle disse programmene messer: Gjør du det slik, vil det virke på den måten vi voksne ønsker, men det er selvfølgelig bra for barna óg! Hvis vi ser pedagogikk som et middel for å oppnå én type kvalitet, altså det som beskrives som kvalitet i et pedagogisk program hvor barnet skal prestere noe forhåndsdefinert, risikerer vi å redusere barnet til et objekt og pedagogikken til et spørsmål om barnets evne til tilpasning.

«Teaching to the test»

Men uroen min stopper ikke her i hungeren etter raske svar. Når jeg leser informasjonen om SELMA på nettsiden, blir jeg bekymret over måten kunnskap produseres på, og hva som får verdi i det som kan ligne et positivistisk verdensbilde. Selvsagt har barnebøkene og forelesningene som tilbys i prosjektet, et potensial til å gi barn og ansatte innsikt i emosjonell læring og utvikling og kanskje også vekke en interesse for pedagogikk hos ufaglærte. Men i forskningsdesignet som brukes i SELMA, hvor én gruppe barnehager ikke gjør endringer i sin praksis (kontrollgruppen), og den andre gruppen gjør det (intervensjonsgruppen), vil det sannsynligvis bli forskjellig «resultat ». Særlig hvis forskjellene som måles, baseres på kriterier bestemt av hensikten med prosjektet og intervensjonen. Det ser for meg ut som om det stilles et forskningsspørsmål vi allerede vet svaret på: Har SELMA en ( positiv) effekt? Det er frivillig å delta, og de barnehagene som gjør det, ønsker selv å bli kurset. Når deltakere i forskningsprosjekter ønsker å bli bedre i noe, kan det medføre en tendens mot positive skåringer i postvurderinger i kvantitativ forskning. Samtidig, hvis innholdet i SELMA er tenkt som utgangspunkt for både intervensjon, måling av effekt og resultatmål, kan det oppstå et validitetsproblem. Omstendighetene rundt forskningsdesignet kan gjenspeiles i det som omtales som teaching to the test, og da bør vi diskutere hvordan resultatene blir til. For hvis kontrollgruppen som ikke kjenner til SELMA, blir observert og vurdert med SELMA som sammenligningsgrunnlag, vil resultatene av målt effekt samsvare med det. Spørsmålet er om dette er ensbetydende med at kvaliteten i kontrollbarnehagene faktisk er dårligere. Vi kan gå glipp av andre aspekter ved hva som kan regnes som god kvalitet i barnehagens pedagogiske arbeid. Et eksempel er etiske avgjørelser de ansatte må ta i unike relasjoner som oppstår der og da – og som kanskje aldri oppstår igjen. Det kan også bli problematisk hvis opplæringen de ansatte får i SELMA, passer med observasjonsverktøyet de skal teste for å samle inn data. Da øker sjansen for at resultatene vil vise at barnehagenes arbeid står mer i stil med SELMA enn før, noe som igjen kan gi et inntrykk av at SELMA har en positiv effekt. Likevel er det mye som ligger utenfor det et observasjonsverktøy kan hjelpe observatørene med å undersøke, som også påvirker pedagogisk arbeid, for eksempel kontekstuelle forskjeller som bemanningssituasjon, dagsform og evne til oppmerksomhet i øyeblikket.

Mellom kunnskap og verdier

Og her kommer Manning inn. Ved bassengkanten. Hun bruker uttrykket The minor gesture til å beskrive de bittesmå bevegelsene som skaper markante endringer i måten vi tenker og handler på. Disse bittesmå endringene skjer i spenningen mellom kunnskap og verdier og hva som kan stå på spill i et møte, for eksempel med et barn, hvis det ikke tar utgangspunkt i sikkerheten som ligger i det å vite noe om møtet på forhånd. Barnehagelærere må tørre å røske litt i samtidens forskningsønske om å skape kunnskap som skal fortelle dem hva de bør gjøre. Vi må stille kritiske spørsmål til ideen om at pedagogikk kan avgrenses til standardiserte metoder. Barnehageforskning kan ikke skynde seg av gårde mot raske svar; den bør skje i en dialog med alle som har interesse for barnehagene, og forskerne må være tydelige på hvilken kunnskap de faktisk er i stand til å produsere.


Referanser

Manning, E. (2016). The Minor Gesture. Duke University Press.

Stengers, I. (2018). Another science is possible: A manifesto for Slow Science. Polity Press.

Universitetet i Stavanger (2023). Sniktitt. Dette er klart i SELMA. Hentet 10.08.23 fra: https:// www.uis.no/nb/laeringsmiljosenteret/ sniktitt-dette-er-klart-iselma Universitetet i Stavanger (2023). SELMA – Social and EmotionalLearning & Life Mastery in Early Childhood Education and Care. Hentet 10.08.23 fra: https:// www.uis.no/en/node/3766