Sånn til neste gang så burde du nok heller ta
barna ut i mindre grupper. Det var veldig
mange ved bordet». Den pedagogiske lederen
ser fra meg, bort til bordet og tilbake på meg.
Jeg ser uroen i øynene hennes, hun virker stresset.
«Og så burde du ha duk under. Det blir mye på gulvet
også. Kanskje du burde helle glitteret?» Jeg nikker
og sier meg enig. Jeg tenker at hun har et poeng,
og at jeg skal skrive om det i en logg senere.
Jeg ble kanskje litt revet med i øyeblikket, burde
reflektert over sånt først – jeg skal tross alt bli barnehagelærer. Når noen begynner å bruke glitteret på en annen måte enn jeg tenker
er ‘riktig’, kan jeg føle på kaosangsten. Den kom snikende da bordet
begynte å fylles med glitter under formingsaktiviteten. ‘Se på meg da!’,
lo et av barna. Hun hadde tatt glitter på nesa.
Et herlig kaos
Mange higer etter en hverdag som flyter knirkefritt og rolig, hvor alt går som planlagt med glade barn og tilfredse ansatte i en skjønn harmoni. I denne teksten skal jeg løfte frem en av de store truslene mot en harmonisk barnehagehverdag. Det er faktisk ikke glitter, selv om det er aldri så irriterende at man ikke kan gå gjennom en barnehage uten at du har glitter på kinnet når du kommer hjem. Jeg snakker om en annen trussel – nemlig kaoset. Det kan i hvert fall ofte virke som om dette er en stor trussel for noen ansatte. Mange føler nok stadig på angsten for at det skal bli et kaos på avdelingen. Jeg har følt på det selv: Det er skummelt å merke at man har mistet kontrollen. Kan det være slik at vi lar kaosangsten begrense oss selv – og ikke minst barna – i barnehagehverdagen?Da jeg kom hjem, satte jeg meg ned for å skrive en logg om de didaktiske valgene jeg hadde gjort, og hvorfor jeg heller burde tatt ut noen barn av gangen for å gjøre denne formingsaktiviteten. Jeg prøvde å gå gjennom aktivitetens forløp. Et av barna hadde sagt at hun ville pynte opp prosjektrommet vårt. Vi holdt på med et prosjekt om boka Den utrolige historien om den kjempestore pæra (Strid, 2012), og barna var blitt svært opptatt av frukt. Vi ble enige om å lage en girlander med pærer. En gutt kom bort og ville bli med. Han insisterte på at vi trengte glitter når vi skulle pynte. Før jeg visste ordet av det, satt det ti barn rundt bordet som klipte, limte og helte på glitter i alle retninger. Jeg fartet mellom alle barna rundt bordet og girlanderen og hang opp flagg fortløpende. Barna delte, pratet og lo sammen. Jeg tok meg i å streve med å finne en egentlig grunn til å ta ut barna i mindre grupper. Ja, det var jo litt kaos. Men var det ikke et litt «herlig» kaos?
Snikende kaosangst
Professor i pedagogikk Ninni Sandvik har beskrevet kaos som en kreativ kraft (i Bae, 2011). Forskere, kunstnere og filosofer har en forkjærlighet for kaos, skriver hun, men det kan se ut som om mange av oss har et behov for å endre kaos til orden. Orden kan for mange kanskje skape en viss ro, en balanse, det er kanskje gjenkjennbart og gir en slags trygghet (Odegard, 2015, s. 126). Glitteret er et materiale jeg kjenner godt til. Jeg vet at det kommer mye ut av beholderen når man skal strø på, og jeg vet også at det ikke er noe vits i å helle på for mye – det meste drysser bare av igjen. Når noen begynner å bruke glitteret på en annen måte enn jeg tenker er «riktig», kan jeg føle på kaosangsten. Den kom snikende da bordet begynte å fylles med glitter under formingsaktiviteten. «Se på meg da!», lo et av barna. Hun hadde tatt glitter på nesa. De andre barna lo, og glitter-på-nesa-fenomenet smittet raskt i gruppa. «Hehee», lo jeg usikkert, mens jeg følte pedagogisk leders bekymrede blikk i nakken. Var det hele i ferd med å skli ut? Svetten piplet frem i panna. Jeg tørket den med armen raskt og fikk sikkert glitter i ansiktet, jeg også.Fantasi og innskrenket medvirkning
Da pedagogisk leder kom bort til meg etterpå, kunne det sikkert like godt stått skrevet «kaos» i panna mi. På en måte stod det der også av alt glitteret som hadde festet seg. Men både jeg og barna hadde hatt det gøy, og samspillet hadde vært preget av anerkjennelse, utfoldelse og lek. Å la fantasien få utfolde seg på denne måten er faktisk nødvendig for læring, empati og sosialt samhold. Eisner mener at en trenger fantasien for å kunne forestille seg fremtiden, steder som ikke finnes, steder man aldri har vært, og mennesker man ikke er (Eisner, 2002, s. 202). For å nå mål må vi kunne se dem for oss. Var det nødvendigvis noe negativt at det var en stor gruppe barn, at vi ikke hadde duk, og at barna hadde frie tøyler? Det står i rammeplanen at barn skal få undersøke og oppdage, og at personalet skal støtte deres nysgjerrighet, initiativ, kreativitet og læringslyst (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 22). Om vi skal legge stramme rammer og retningslinjer for enhver aktivitet vi gjør med barna, får de da undersøke og oppdage i de retningene nysgjerrigheten tar dem? I denne formingsaktiviteten satte jeg ikke så mange faste rammer eller bestemte mål. Jeg valgte å lede sammen med barna. De fikk medvirke i et deltagende fellesskap med andre og fikk virke inn på læringsinnholdet og prosessen. Fennefoss og Jansens peker på at læringsaktiviteter som bygges gjennom samarbeid mellom pedagogen og barna, skaper mønster for bevegelighet i innhold og prosesser (Fennefoss & Jansen i Bae, 2011, s. 139). Kan barnas mulighet for medvirkning være truet hvis aktivitetene blir for detaljert eller for «godt» planlagt?Ta glitter i ansiktet
Kunstneres forkjærlighet for kaos fikk meg til å tenke på den amerikanske skribenten Ellen Dissanayake. Hun mener at vi kan se på barn som naturlige kunstnere – at de er født slik (Fredriksen, 2013, s. 63). Kanskje vi alle er født med en forkjærlighet for kaos, og jo mer vi beveger oss inn i de voksnes verden, desto mer reduseres denne? Når vi jobber i barnehage, er det viktig at vi ikke mister blikket for det herlige kaoset helt. Ta vare på kaoset! Det tror jeg må bli mitt kamprop. Ta glitter i ansiktet, la barna helle selv, kast dukene i søpla, og la det stå til. Hadde det ikke vært deilig å gjøre som barna og gi oss hen til litt skikkelig kaos en gang iblant? Harmoni handler om samstemthet – ulike toner som klinger sammen. Hva er mer samstemt enn ti forskjellige barn som får le, leke og utfolde seg i fellesskap? Kan det være at barnehageharmoniens virkelige trussel egentlig er de ansatte?Referanser
Bae, B. (red.). (2011). Medvirkning i barnehagen. Potensialer i det uforutsette. Fagbokforlaget.
Eisner, E.W. (2002) The arts and the creation of mind. Yale University Press.
Fredriksen, B.C. (2013). Begripe med kroppen: Barns erfaringer som grunnlag for all opplæring. Universitetsforlaget.
Kunnskapsdepartementet. (2017). Rammeplan for barnehagen: Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Udir. https://www.udir.no/con tentassets/7c4387bb50314f33b828789ed767329e/ rammeplan-for-barnehagen---bokmal-pdf.pdf
Odegard, N. (2015). Gjenbruk som kreativ kraft: Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt. Pedagogisk Forum.
Strid, J.M. (2012). Den utrolige historien om den kjempestore pæra. Schibsted.
