Vi har tre toaletter i barnehagen til personalet.
Der inne kan man låse døren og være
nesten helt alene. Dette er de eneste stedene
det er mulig å ha et bittelite sammenbrudd uten å
bli oppdaget. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg
har grått på jobb, men jeg vet når jeg begynte å lure
på om det var sånn det skulle være.
Et stress som bygger seg opp
Jeg vet ikke når stresset i kroppen min begynte å bygge seg opp til noe som kunne skade helsa mi, men jeg vet når noen andre enn meg skjønte at det var det som foregikk. Jeg var heldig, jeg fikk hjelp – og om ikke det var før det var for seint, så var det ikke altfor seint. «Hvis du hadde fortsatt som du gjorde, så ville du havnet utenfor arbeidslivet», fikk jeg høre av helsepersonell, som vet hva stress er, hva det gjør med deg, og hva utfallet kan bli hvis ikke hjelpen kommer i tide. Det var vanskelig å klare å puste og helt umulig å snakke da jeg tenkte på det mulige utfallet. Det er for meg som jeg tror det er for mange andre – at mye av identiteten min er knytta til jobb, profesjonen og å være nyttig. Hvem er jeg hvis jeg ikke er barnehagelærer?Forskningen på emosjonell belastning og undersøkelsene om organiseringen av arbeidsmiljøet i barnehagene er verdifulle tilskudd til økt forståelse for problemet og løsningene.
Uro i kropp, uro i blikk
Sykefraværet i barnehagene er høyt. Om det er for høyt, vet jeg ikke, for hva definerer dette? For høyt for hvem? Jeg kan si hva jeg tror. Jeg tror det er for høyt for barnehagebarna. De uttrykker misnøye og utrygghet ved mangel på fast ansatte – med uro i kropp og blikk, med opprør og motstand. Barns motstand mot autoriteter og systemer er både et naturlig og viktig aspekt ved deres ytringsfrihet og medvirkning, men når motstanden bunner i sider ved praksisen som er negative på grunn av rammebetingelsene, er det verre. Og jeg er nesten mer bekymra for de barna som ikke viser motstand, men nærmest ukritisk lar seg håndtere av det som faktisk er fremmede – når det er nye vikarer den tredje uka på rad. Jeg tror dette begynner å bli mer synlig for foreldrene nå, mye takket være modige barnehagefolk som ikke dekker over, men våger å vise frem vikarbruken, ressursmangelen og konsekvensene det får for praksis.Jeg tror det begynner å bli synlig for «folk flest», og at dét skader rekrutteringen til yrket. Jeg tror ikke smertegrensen har nådd bevilgende myndigheter, for de virker mer opptatt av hva barnehagen skal koste for foreldrene, og hvilken mat vi skal servere barna. Alle beslutninger om å gjøre noe med bemanningen skyves til 2030 eller 2040 – de magiske tiårene når barnehagene plutselig skal være fiksa. De kommer ikke til å bli fiksa med mindre vi får på plass en langsiktig plan for å sikre tilstrekkelig, kompetent bemanning. Hva tilstrekkelig, kompetent bemanning er, kan være vanskelig å gi et konkret svar på. Det som er sikkert, er at symptomene viser at det ikke er tilstrekkelig slik det er nå.
Det er sjelden noen dør fort
Helt konkret er sykefraværet i barnehagene cirka 63 prosent høyere enn snittet for alle sysselsatte. Legemeldt sykefravær viser at topp tre årsaker er muskel- og skjelettplager, psykiske lidelser og sykdom i luftveiene. Vi vet at 31 prosent av helseproblemene oppgis å være helt eller delvis forårsaket av arbeidet. Det er altså 31 prosent av helseproblemene våre som vi selv oppgir at er forårsaket av arbeidet vi utfører. Det er sannsynlig at det kommer mange uføre ut i den andre enden av en barnehagekarriere, men vi har en lovfestet rett på et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.Jeg liker lover og avtaler, men jeg liker ikke at de ikke klarer å beskytte oss bedre. «Ved planlegging og utforming av arbeidet skal det legges vekt på å forebygge skader og sykdommer», står det. Jaha. Hvordan skjer dette i praksis ute i barnehagene? Når vi år etter år ser at sykefraværet er høyere enn for andre yrker, kan vi lure på om det er planer og bedre utforming som mangler. Det er sjelden noen dør fort på jobb i barnehagen. Vi får ikke et stillas i hodet eller dør av fall fra stor høyde. Vi «dør» sakte, vi slites. Vi har det til felles med andre kvinnedominerte yrker, og jeg mener bestemt at dette er vår tids arbeiderkamp – kampen for et verdig, helsebringende yrkesliv, som det er mulig for et normalt fungerende menneske å stå i til normert pensjonstid. Det er vanskelig å planlegge godt nok med utilstrekkelige ressurser, og ressursene er gjennomgående lave, mens slitasjen og sykefraværet er gjennomgående høy for pleiemedarbeidere, skole- og barnehageassistenter, barnehagelærere og sykepleiere. Vi som skal ivareta de aller mest sårbare i samfunnet, gis et arbeidsmiljø som ikke holder oss friske.
Det er en vesentlig forskjell mellom å være sliten og å slites. Jeg har vært sliten i mange ulike jobber og situasjoner i mitt liv. Forskjellen har vært muligheten til å hente seg inn. Det har vært mange personlige historier fra barnehagefolk i media, og det jeg leser gang på gang, er at folk står i hverdager på jobb uten mulighet til å hente seg inn. De er uten mulighet til restitusjon mellom den konfliktfylte samtalen, barnet som krever alt ditt fokus, de høye lydene og de tunge løftene.
Hvor lenge kan jeg holde ut?
Jeg var på et pensjonskurs der var det snakk om når det var lurt å «velge å ta ut pensjon». Den dyktige kursholderen snakket om økonomisk smarte valg man må gjøre i livet. Jeg tenkte at det dummeste økonomiske valget jeg har tatt, er å velge en karriere der sannsynligheten for at jeg er i posisjon til å velge å jobbe lenge nok til å oppnå en god pensjon, er minimal. Det handler mer om hvor lenge jeg kan holde ut. Gjennomsnittlig avgang for barnehagelærere er før fylte 60 år, og dette har vært stabilt over tid. Det er antagelig ti år før den pensjonsalderen som forventes av en som er født på åttitallet, som meg.I tillegg til setningen om at jeg ville falt ut av arbeidslivet hvis jeg fortsatte som jeg gjorde, fikk jeg også klar beskjed av helsepersonell om at det ikke var noen ting i veien med meg. Fysisk sett var jeg helt frisk. Jeg, som spiste Ibux som drops, hadde klippekort hos kiropraktor og hadde i årevis vært overbevist om at jeg nok måtte ha en genetisk dårlig bygget nakke eller noe. Stress kan gjøre vondt helt på ekte. Det kan gjøre så vondt at du selvmedisinerer deg med smertestillende tabletter, varmeputer og kiropraktorknekking. Jeg var altså en kvinne i 30-årene, helt frisk, i ferd med å stresse meg ut av arbeidslivet. Jeg tok ansvar, jeg jobbet med meg selv, og jeg kom ut på andre siden med lærdom for livet.
Den japanske skåla
Det er bra at vi nå fokuserer på emosjonell belastning. Temaet er gjenstand for forskning, og en ny Sintef-rapport om relasjonelle og emosjonelle krav viser hvordan disse kravene påvirker de ansatte sett opp mot andre krav vi har i arbeidet (Buvik et al., 2023). Tar vi med resultatene av Utdanningsforbundets medlemsundersøkelse Når plantid bare er en plan (2023), tegner det seg et uheldig bilde. Kombinasjonen av alle kravene satt opp mot forutsetningene barnehagelærerne gis til å løse det pålagte mandatet, påvirker fagligheten og helsa negativt. I KS bransjeprogram barnehage er det fokus på HMS-gruppene i barnehagen og deres positive effekt på arbeidets organisering. I tillegg rettes blikket mot tidlig innsats ved sykefravær. Jeg tror dessverre ikke det er nok for å løse utfordringene som kommer av underfinansieringen. Det er viktig at dette ikke reduseres til symptombehandling og blir den enkeltes problem og ansvar. Den hjelpen jeg fikk, var god. Jeg følte meg som en japansk skål, som kjærlig var blitt limt sammen. Skjøtene var godt synlige, men var reparert med metalltråd og mønstrete maling. Smått om senn virka jeg igjen, men jeg kunne ikke virke på samme måte som før – da ville det bare ryke på nytt, for rammene for jobben var jo stadig de samme. Så jeg tok ansvar for det feilslåtte systemet, som hadde ført til slitasjen. Mine erfaringer med (nesten) å bli knust av det systemet jeg jobba i, ble til engasjement. Dette engasjementet fikk rom å vokse på i Utdanningsforbundet. Skåla kunne brukes til noe nytt. Det jeg ikke vet, er om jeg våger å vende tilbake – hvis ikke forutsetningene for yrket endrer seg. Risikoen for min egen helse og økonomi kan vise seg å bli for store for å kunne gjenoppta det yrket jeg virkelig elsker.Enkel matematikk, stor kostnad
Samfunnet har til nå ikke tatt tilstrekkelig tak i belastningene som påføres barnehageansatte. Samfunnet har ikke anerkjent at det systemet som barnehagen på kort tid har blitt, ikke fungerer godt nok for de som skal jobbe der. Bransjeprogram barnehage er en god start. Forskningen på emosjonell belastning og undersøkelsene om organiseringen av arbeidsmiljøet i barnehagene er verdifulle tilskudd til økt forståelse for problemet og løsningene.Barnehageyrket er arbeidskrevende – det vil alltid arbeid med mennesker være. Det vi som jobber i barnehagen er opptatt av, er at ressursene brukes hensiktsmessig – at de brukes på økt bemanning. Forsterket og kompetent bemanning vil gjøre belastningen på den enkelte mindre. Det er enkel matte. Det som ikke er så enkel matematikk, er hva det vil koste. Vi kan regne ut hva det koster å ansette flere barnehagelærere og fagarbeidere, men hva vi sparer på det, er ikke like lett å komme med et tydelig tallmessig svar på. Hva sparer vi i vikarutgifter, sykepenger og uføretrygd? Hva sparer vi på at de som en gang var ansatt i barnehagen, kommer ut som spreke pensjonister? Eldrebølgen alle er så redd for, kan jo også bli mindre ressurskrevende av at vi sørger for at arbeidslivet ikke er årsaken til at helsa skranter lenge før fylte 70 år. Kostnaden er like enorm for samfunnet som det er for den enkelte som får servert setningen «du kan havne utenfor arbeidslivet» av en helsearbeider som holder opp speilet og viser nøyaktig hvor knust skåla rakk å bli.
Min erfaring er en av veldig mange, og risikoen ved å fortelle en historie og vise til en erfaring er at den lett kan avvises. Det er lett å si at det er meg det er noe i veien med. Barnehagefolk lever tett på historier og erfaringer i sitt yrke; det er det vi ser, leser, tolker og styrer etter – kontekst og relasjoner. Det vi derimot trenger for å få oppmerksomhet fra de som kan og bør løse problemet vårt, er tall, statistikk og kalde fakta. Jeg måtte ta ansvar for min skål, men jeg forventer at noen andre tar ansvar for hele serviset.
Referanser
Buvik, M.P., Thun, S. & Ose, S.O. (2023). Relasjonelle og emosjonelle krav og belastninger i arbeidet. En studie av omfang, håndtering og konsekvenser av relasjonelle og emosjonelle krav i arbeidet blant fem yrkesgrupper. (Sintef-rapport 2023:013666).
Utdanningsforbundet (2023). Når plantid bare er en plan – rapport fra medlemsundersøkelse om arbeidstid i barnehage. (Rapport 3). Utdanningsforbundet.
