INGEN SKAL STÅ ALENE

E t kritisk spørsmål har blitt stilt rundt bordet på møterommet, og de ansatte settes på sporet av en ny organisering av uterommet for å gi barna større variasjon i leken. Nye spørsmål stilles, noen har lest en fagartikkel om risikolek, én reflekterer over sin egen deltakelse i barnas lek, og en annen deler en praksisfortelling om et barn som viste en imponerende kroppskontroll når de var på tur i skogen. Plutselig er de langt inne i en felles diskusjon om den frie leken, forutsetninger for motorisk utfoldelse og hvordan synet på lekeslåssing har endret seg gjennom årene.

Sånn kan et personalmøte i barnehagen se ut. Diskusjonene er levende og argumentene faglige, og kritiske spørsmål blir igangsettere for refleksjon over egen praksis. Slike møter skjer heldigvis i mange barnehager. Personalgruppa i møtet som er beskrevet over, har en felles forståelse av at hvis praksisen og utøverne skal kunne utvikle seg videre, er kritiske perspektiver nødvendige. De har skapt en kultur hvor man kan være ærlige om feil man gjør, og hvor usikkerhet i samspillsituasjoner blir sett på som et kvalitetstegn ved pedagogisk praksis heller enn noe som bør skrelles vekk. De har en styrer som tyr til faglitteratur fremfor programmanualer, som maner til diskusjon når resten blir for komfortable i sin enighet, og som lytter til personalets vurderinger og tar disse med som argumenter videre «oppover» når eieren eller kommunen vil innføre noe som strider imot deres faglige og etiske overbevisning. Jeg har selv fått ta del i slike profesjonsfellesskap, og de fungerer som en vitamininnsprøytning i en ellers belastende arbeidshverdag.

Et forvitret profesjonsfellesskap gir ingen felles styrke til å komme oss gjennom dagene.

Personalmøter kan imidlertid også se helt annerledes ut. «Selvsagt måtte du rekke opp hånda. Nå får vi høre, da, hva den masterutdannende har å si!» Hen som rakk opp hånda, krymper seg litt sammen og angrer allerede på at hen sa noe. Hvorfor kan jeg ikke bare holde munn? De skjeve smilene og latterfulle blikkene de andre imellom er uunngåelig å overse. «Nei, altså, jeg tenkte bare at vi kanskje kunne se litt på organiseringen av uteområdet, sånn at også de yngste barna kan få flere muligheter til grovmotorisk utfoldelse?» Én sier at de prøvde å gjøre om på uteområdet for de yngste for åtte år siden, at det ikke fungerte da, og at det derfor ikke er noe vits i å gjøre det igjen. En annen innvender at det uansett er sandkassa som er mest populær, og at det er unødvendig å tilføre noe annet. Resten av personalgruppa sitter tause. Noen fikler med mobilen, andre ser ned i bordet. Kanskje styreren kan backe meg, tenker avsenderen av spørsmålet og venter på at styreren skal ta ordet. Styreren ser ubekvem ut, mumler noe om at vi uansett ikke trenger å endre på noe i dag, og går videre til saken om hvilke plastikkposer som skal brukes til barnas våte regntøy, noe som skaper stort engasjement rundt bordet. De ansatte her trives best innenfor komfortsonen og med å gjøre slik de alltid har gjort. Stiller man spørsmål til denne praksisen, er veien kort til baksnakking og utestengelse. Argumentene er ofte av privat karakter, og beslutninger tas på bakgrunn av personlig synsing og preferanser. Styreren er opptatt av å gjøre eieren eller kommunen fornøyd og syns det er betryggende at alle ansatte følger et bestemt program.

Dessverre har jeg opplevd flere møter som dette, og denne kulturen blir en ekstra belastning i et allerede krevende yrke.

Det er mange åpenbare grunner til at barnehageansatte ligger helt i toppen på sykefraværsstatistikken, har et bekymringsfullt frafall fra yrket og opplever høyt arbeidspress. Barnegruppene har blitt større, åpningstidene lengre og barna yngre, og bemanningen har så og si vært den samme gjennom hele denne utviklingen. Det har blitt flere krav og forventninger og strammere rammer til å møte disse. En mindre åpenbar grunn tror jeg kan være at det i mange barnehager eksisterer en kultur hvor det ikke er rom for uenighet, diskusjoner og kritikk. Når få tør å si noe eller respondere på kritiske spørsmål, og nye perspektiver blir hånliggjort eller avfeid, blir det veldig sårbart å være den som sa noe i utgangspunktet. Hele situasjonen dras vekk fra saken – faget – og til personen – deg. Det er belastende.

Ingen skal stå alene, sa barnehagepioneren Unni Bleken (1929–2023), som var opptatt av betydningen av barnegruppas fellesskap som forutsetning for trivsel. Når barn ikke har noen å være sammen med i barnehagen, har dette svært negativ innvirkning på deres lek, liv og læring. Det samme gjelder for de ansatte – et forvitret profesjonsfellesskap gir ingen felles styrke til å komme oss gjennom dagene.

Håpet mitt er at denne utgaven av Barnehagefolk gir dere mye å reflektere over og diskutere i fellesskap, og at flere også blir inspirert til å ta pennen fatt. Et sterkt fellesskap forsterker pedagogisk drivkraft, profesjonsetisk standhaftighet og faglig engasjement – faktorer som er helt avgjørende i en jobb hvor folk slites raskere enn vi klarer å si bemanningskrise.

God lesning!