1984: «La oss kutte ut tantevirksomheten og bli litt mer profesjonelle»

NB! Denne artikkel ble først publisert i Barnehagefolk 1/1984

Den vanlige mannen-i-gata, ja, til og med foreldre som selv har barn i barnehage, har ofte ikke begreper om hva en førskolelærer og en barnehage er for noe. Hva skyldes dette? En av de viktigste årsakene tror jeg er at de voksne generelt i vår kultur er veldig lite opptatt av barn og hva som skjer med dem. Barn er bare noe man får og har til de helt av seg selv en gang blir voksne mennesker!?! At det finnes noen barnehager for de foreldre som av en eller annen grunn trenger barnepass, er for så vidt greit. Men at barna, derimot, får noe helt vesentlig i barnehagen som er av betydning for deres utvikling og for hvordan de kommer til å bli som voksne mennesker, det er dessverre ikke en vanlig oppfatning blant folk flest. Hva kommer dette av?
            Jeg tror vi finner noe av årsaken hos oss selv. For er det ikke nettopp slik at vi ved vår manglende bevissthet om betydningen av egen jobb, ved vår manglende selvrespekt og yrkesstolthet kommer i skade for å drive med alt for mye tantevirksomhet istedenfor profesjonelt arbeid?

En meget dyktig konsulent fra et kjent lederutviklingsfirma skulle holde foredrag for 22 barnehagebestyrere om ledelse. Foredragsholderen var kontaktet lang tid i forveien, alle kom, og vi ventet forventningsfulle. Men tror du ikke damen begynte foredraget med å gi oss fryktelig kjeft? «Her sitter altså en forsamling ledere for små og mellomstore bedrifter i et knøttlite, kjellerlignende lokale, med for få stoler, rundt et for lite og uegnet bordtennisbord med papirene dinglende på fanget, uten tavle og skikkelig belysning og skal høre på et viktig foredrag. Hvordan i all verden vil dere at noen skal kunne ta dere høytidelig når dere ikke engang gjør det sjøl?» Det var en helt relevant kritikk til oss alle!

Den vanlige mannen-i-gata, ja, til og med foreldre som selv har barn i barnehage har ofte ikke begreper om hva en førskolelærer og en barnehage er for noe. Hva skyldes dette?

            Hvorfor tar vi oss selv så lite høytidelig? Hvorfor står vi ofte der med det lilla skjerfet i handa og nærmest ber om unnskyldning for at vi er til? Ved å svare på dette kommer det fram to forhold som viser hvordan vi sitter fast i en ond sirkel: Samfunnet møter oss med så liten anerkjennelse at vi etter hvert får en selverkjennelse som sier oss at vi ikke betyr noe. I tillegg er jobben vår så preget av at vi skal gi, legge til rette, informere, aktivisere og servere at vi lett glemmer hvor nødvendig det er at vi selv skal kunne stille krav. Sirkelen kan bare brytes ved at vi innser at forutsetningen for at vi skal kunne oppnå anerkjennelse i samfunnet for den jobben vi utfører, er at vi arbeider for å oppnå større selvrespekt og yrkesstolthet.
            I det følgende vil jeg ta for meg noen metoder jeg tror vi må anvende i dette arbeidet. Først og fremst tror jeg det er en del ting vi bør slutte med:

• Vi må slutte med å kaste bort tid og krefter på uvesentlige ting!
• Vi må slutte med å tro at vi kan lede et profesjonelt pedagogisk arbeid uten ledere!
• Vi må slutte med å ansette folk i barnehager som ikke selv kan tenke seg å ha sine egne barn der!
• Vi må slutte med å informere om og beskrive vårt arbeid ved hjelp av tilfeldige, mangekantede og fargerike lapper som henges opp rundt ørene på foreldre og andre i barnehagen!
• Vi må slutte med å tro på at samfunnet selv skal forstå og innse hvor viktig arbeidet med barns oppdragelse er uten at vi forteller dem det!

• Det vesentlige

Hva er det da som er vesentlig, da? Jo, det er ungene og alltid ungene!

Avdelingsmøtet
Det ukentlige, timelange avdelingsmøtet danner etter min mening et av de viktigste utgangspunktene for et seriøst og utviklende pedagogisk arbeid i barnehagen. Og derfor får det stor betydning at vi arbeider med å gjøre disse møtene så innholdsrike som mulig, og at vi gjennomfører dem på en dyktig måte. Møtets hovedtema må alltid være barna. Vi kan ikke bruke tiden til å diskutere vakter, hvilke brødtyper vi skal bake, eller hva den siste mandagsfilmen på TV het. Noen holdepunkter:

• Møtet bør alltid være godt forberedt, spesielt av avdelingslederen. Fint hvis dagsorden kan deles ut dagen før.
• Innholdet skal først og fremst være en kontinuerlig oppsummering og planlegging av arbeidet med det enkelte barn og gruppen.
• Ta alltid en runde på hvordan de voksne har jobbet den siste uka med barna og hverandre.
• Spør alltid: «Hva er det som går fint, og hva er det vi ikke får til?» Analyser situasjonen, og vit hva som er årsaken til at ting blir slik de blir!

Et eksempel:
Etter at ungene har vist fram et lite skuespill på julefesten, kommer en mor bort til personalet og sier begeistret: «Tenk at ungene er så flinke, det hadde jeg aldri trodd!»
Gal kommentar fra personalet: «Ja, det er helt utrolig!»
Riktig kommentar fra personalet: «Ja, det er veldig gøy! Men så har vi også jobbet hardt alle sammen for å få dette til. Vi startet allerede i midten av oktober med forberedelsene.»

• Begynn møtet presis. Velg et egnet møterom, og sitt slik at alle kan notere. Bland ikke spisepausen inn i møtet, og skriv alltid referat.
• Hele institusjonen må samarbeide om at disse møtene alltid skal kunne gjennomføres uansett vær og føreforhold.

Selvfølgelig kan førskolelæreren noe mer enn assistenten. Det er derfor vi blir gitt ansvaret! Vi har gjennom vår utdannelse lært en profesjon som ingen andre har, nemlig å ta ansvaret for, ha oversikt over og lede en gruppe barn og sørge for at det skjer utviklende pedagogisk arbeid!

Jeg har inntrykk av at det en tid nærmest har vært på mote å ha masse møter i barnehagene. Kanskje man derigjennom håpet at folk skulle tro man drev med noe viktig? Uansett hva motivet er, så er det i hvert fall viktig at man er klar over det selv. Hvis vi tar voksentid fra barna, kan dette bare forsvares dersom vi mener vi skal gjøre noe enda viktigere enn å bli der vi er. Et av de viktigste elementer ved vårt arbeid i barnehagen mener jeg alltid bør være at vi både i smått og stort foretar prioriteringer i forhold til hva som til enhver tid er viktigst for barna!

Praktisk informasjon
Et annet eksempel på feil prioritering for eksempel i forbindelse med møter er hvordan vi gir praktisk informasjon. Det er ikke riktig å bruke et personalmøte til å fortelle at vinduspusseren kommer på tirsdag, at oppvaskmaskinen ikke vil bli reparert før i neste uke, eller at personalfesten blir holdt i hagen til Anne. Alle disse tusen og én praktiske beskjeder, som riktignok er viktigst å få gitt, må etter min mening gis på en helt annen måte. Skal så avdelingslederen eller bestyreren gi disse skriftlig? Ja, det mener jeg.
            Og en veldig stor fordel ved at man samler opp dette og setter av en time for eksempel hver annen uke til å skrive og mangfoldiggjøre dette, vil være at man alltid kan være sikker på at alle har fått alle beskjeder, og at personalet kan være sikker på at de ikke behøver å bruke unødvendig tid hver for seg til å skaffe seg slik informasjon.

Opplæring av nytt personale
Det siste eksempelet jeg vil ta fram i forbindelse med feil bruk av tid og krefter, gjelder opplæring og veiledning av personalet. Dette er et problem som jeg ikke tror vi kommer til bunns i før alle som jobber i barnehage, har utdannelse før de begynner. Men inntil da?
            Bør vi ikke så langt det er mulig unngå å ansette folk til stillinger i barnehagen som sier ifra ved intervju at de bare har tenkt å bruke denne jobben som en mellomstasjon et år før de skal noe helt annet, eller mens de prøver å finne ut hva de skal bli? Hvor lite seriøse skal vi tåle at folk er når det gjelder et så seriøst yrke? Vi har da ikke tid til å jobbe som yrkesveiledere?
            I alt for stor grad mener jeg at det også har blitt ansatt folk i barnehagen som stiller helt blank når det gjelder modenhet i yrkeslivet. Dette fører til at vi ofte bruker for mye tid til å oppdra personalet om vanlig yrkesetikk.

• Ledelse

 

Den hyggelige «førskolelærertanten» står da ikke opp foran sin assistent og tror at hun kan noe mer enn henne? Hun er da demokratisk og sitter ikke og tar avgjørelser på egen hånd? Hun skiller seg da ikke ut fra resten av personalet på huset ved å gå på egne avdelingsledermøter?
            Jo, for det er bare det at det er nettopp her så mange av oss tar så skrekkelig feil. Vi trekker oss fra lederrollen og blander sammen demokrati og misforstått medbestemmelsesrett. Den farligste konsekvensen av manglende ledelse er at ofte blir ingenting gjort, det skjer ingen progresjon i arbeidet! Selvfølgelig kan førskolelæreren noe mer enn assistenten. Det er derfor vi blir gitt ansvaret! Vi har gjennom vår utdannelse lært en profesjon som ingen andre har, nemlig å ta ansvaret for, ha oversikt over og lede en gruppe barn og sørge for at det skjer utviklende pedagogisk arbeid! Hvis vi ikke tror på dette, så undergraver vi vår egen yrkesgruppe og sier med det at hvem som helst kan komme inn fra gata og gjøre den jobben vi gjør?
            På grunn av vår kompetanse og ved å vise vår faglige dyktighet i praksis må vi kunne forvente at det øvrige personalet viser oss tillit. Vi vet alle hvor viktig det er i arbeidet vårt at vi raskt kan foreta endringer i planer og prioritering av arbeidet. Og dette må nødvendigvis ofte lederen ta på seg ansvaret for å gjøre alene. Som den ansvarlige sitter hun med den totale oversikten. En riktig arbeidsform må etter min mening ofte bli at lederen revurderer, tar en beslutning og sørger for at den blir gjennomført. Så bør man selvfølgelig på førstkommende avdelingsmøte begrunne en del av sine avgjørelser for de andre og åpne for kommentarer. Ved at lederen gjennom det daglige arbeidet viser at hennes avgjørelser har begrunnelse i forhold til de mål som er satt opp for barnegruppen, vil hun kunne fremstå som en autoritet.

For er det ikke nettopp slik at vi ved vår manglende bevissthet om betydningen av egen jobb, ved vår manglende selvrespekt og yrkesstolthet kommer i skade for å drive med alt for mye tantevirksomhet istedenfor profesjonelt arbeid?

Bestyreren
Dette jeg har nevnt, gjelder også bestyreren, eller administrerende direktør, om du vil! Det forum hun først og fremst legger fram sine planer og begrunnelser for, blir avdelingsledermøtet. Og jeg mener det er svært viktig for barnehagen at avdelingslederne og bestyreren danner et fagteam som kan gi institusjonen en «åndelig kontur». Med det mener jeg at barnehagen står for en enhetlig pedagogikk, og at de ansatte ikke bare har ansvar og forpliktelser overfor sin egen avdeling, men også overfor hele huset og dets barn. Mangler denne «åndelige kontur», vil det kunne føre til at personalet på de enkelte avdelingene sitter på hver sin tue og både bokstavelig og billedlig talt maler om veggene på avdelingen hvert år etter sitt eget hode. Og dette kan ikke kalles ansvarlig og profesjonelt arbeid. Bestyreren bør regelmessig kalle inn til og lede avdelingsledermøter hvor man i fellesskap sørger for at barnehagen holder fast ved sine felles pedagogiske prinsipper. Dette blir også et forum for videreutvikling av arbeidet og for personlig faglig respons til hverandre.
            Når det gjelder faglig respons, så mener jeg for øvrig at bestyreren har en veldig viktig oppgave overfor den enkelte avdelingsleder. Jeg tror mange førskoleledere går lei og blir utslitt nettopp fordi de jobber i et vakuum. De sliter og strever og ser selvfølgelig selv resultatene av sitt arbeid, men det er også uhyre viktig å få respons fra en annen kompetent person som kan se sammenhengen mellom innsats og resultat. Det er for eksempel forstemmende å få følgende kommentar fra bestyreren etter et arbeidsår hvor man har satt i gang en lang rekke tiltak for å bedre foreldresamarbeidet på avdelingen: «Sånn flaks du har med foreldrene i år da?»
            Bestyreren skal kunne spille en stimulerende rolle og være ikke bare den administrative og økonomiske leder, men virkelig også den pedagogiske leder av hele barnehagen. Og derfor blir det nødvendig at hun har et nært samarbeid med avdelingslederne, at hun deltar som observatør og rådgiver på avdelingsmøtene, og at hun jevnlig går inn som deltakende observatør i forskjellige situasjoner på avdelingene. Men dette er ikke lett å få til!
            Blant annet fordi:

• Det ikke finnes kontorpersonale i barnehagen.
• Bestyreren ikke gis opplæring i for eksempel administrasjon og ledelse før hun får jobben.

Og for å ta det siste først: Jeg sier ikke dermed at bestyrerne ikke gjør jobben sin godt nok! Men konsekvensene av denne manglende opplæring tror jeg for mange fører til at de jobber enormt mye med kontorarbeidet, og at de må bruke unødvendig lang tid på å få oversikt over stillingens muligheter og begrensninger. Når det gjelder kontorpersonale, mener jeg følgende eksempel skulle være høyst sammenlignbart:
Anbefalt norm sier at en skoleleder ved en mellomstor skole, med ca. 300 elever og 15 lærere, skal for det første ha en inspektør med redusert undervisningstimetall (sammenlign bestyrerassistent!) pluss kontorhjelp i 8 til 16 timer per uke! At en barnehagebestyrer må sitte på sitt kontor og skrive inn post, bestille dopapir og føre månedlig fremmøtestatistikk, er etter min mening dårlig bruk av ressurser og tid!

• Spesielle kvalifikasjoner?

Hvilke krav må kunne stilles til de som skal jobbe i barnehage? Hvis en person som har barn selv eller planlegger å få det i nærmeste fremtid, av prinsipp mener det vil være best for det barnet å ikke gå i barnehage, mener jeg dette vitner om en så grunnleggende mistillit til og manglende tro på det arbeidet vi gjør, at jeg ikke vil ansette henne i barnehagen. Vi kan dessverre ofte møte den holdningen utenfor barnehagen at det er litt syn på de barna som har foreldre som ikke klarer å passe dem selv, men må sende dem i barnehage. Å få forandret denne holdningen ute i samfunnet vil kanskje ta litt tid, men vi får i hvert fall sørge for at vi ikke skal bruke vår dyrebare tid til å bearbeide slike holdninger blant barnehagens eget personale.
            Kan det tenkes at man ville utdanne seg til lærer hvis man mente det var galt at barn lærte å lese og skrive? Eller til pølsemaker hvis man var vegetarianer?

• Informasjon og skriftliggjøring av arbeidet

Om vi ikke nødvendigvis skal kalle det uprofesjonelt, så la oss i hvert fall innrømme at vi har en ganske eiendommelig måte å informere på i barnehagen. Jeg tror ikke en finner igjen det «lappesystemet» vårt så mange andre steder? Jeg mener vi bør slutte med å henge opp viktig informasjon rundt omkring på veggene i barnehagen. Det finnes allikevel et unntak som jeg vil nevne før jeg går over til det mer generelle om dette: «I dag-lapp». På mange avdelinger finner man nå det som kalles «i dag-lapp». Dette er gjerne en blokk som henger ved utgangsdøra der personalet skriver en kortfattet orientering om det barna har opplevd i løpet av dagen. Dette tror jeg er verdifullt for barna fordi foreldrene får et godt utgangspunkt når de skal snakke med barna om hvordan dagen har vært. Det kan bli en fin overgang mellom barnehage og hjem, og de vil hjelpe barna til å få bearbeidet dagens opplevelser. Det viktigste bør ikke bli å skrive at det var fiskeboller til middag, og at barna fikk fire timer med frisk luft, men om gruppens små og store gjøremål i løpet av dagen. Selv om denne «i dag-lappen» blir en fast rutine, så tror jeg ikke den kan stå alene som den eneste form for skriftlig informasjon til foreldrene.

La meg med en gang presisere at vi i dag, etter mer enn 40 års profesjonelt arbeid, er ferdig med tantevirksomheten. Vi vet hva vi er gode for, og er stolte når vi får sjansen til å vise det.

Årsplan
Ved begynnelsen av hvert arbeidsår må hele personalet samles for å diskutere planer og målsetting for det kommende barnehageår. Med andre ord for å lage en årsplan. Det mest ideelle er at man får dette til mens det er sommerbelegg i barnehagen og før tilvenningen av alle de nye barna begynner. Ut ifra en slik felles årsplan vil det kunne gå an å trekke noen punkter samt tilføye det som blir spesielt for den enkelte avdeling. Et slikt materiale bør gis skriftlig til de enkelte foreldre. Mye ved arbeidet vårt er avhengig av et godt foreldresamarbeid for at det skal lykkes, og det er et sterkt ønske hos oss å få litt mer respons og få til en rikere dialog med dem enn det som ofte er tilfellet. Dette vil bli mye lettere å få til dersom vi kan gi dem noe helt konkret og skriftlig som de kan forholde seg til. For at noen skal kunne svare, så må de jo først ha fått et spørsmål!
            I løpet av året vil vi stadig komme tilbake til årsplanen, vurdere resultater opp mot mål og eventuelt revurdere og omprioritere. Hvor spennende dette arbeidet vil bli, henger nøye sammen med hvor konkret og realistisk man har klart å sette opp målsetting for arbeidet. En slik arbeidsform vil måtte føre til at vi i mye større grad plikter å komme med begrunnelser for hva vi til enhver tid foretar oss i barnehagen. Og den vil også føre til at vi står mer åpent til for kritikk. Men så var det jo også respons vi ønsket oss?

Informasjonsbrosjyre
På bakgrunn av blant annet årsplan vil vi på litt sikt kunne lage en informasjonsbrosjyre som enkelt og kortfattet forteller litt om vår spesielle barnehage. Dette med tanke på eksternt bruk, for eksempel til andre institusjoner vi samarbeider med.

Foreldremøter
Jeg tror det kan være vanskelig for mange foreldre å forstå hvor mye arbeid som ligger til grunn for et foreldremøte. Personalet forbereder seg godt lang til i forveien og synes det er et veldig viktig møte, men selve innkallingen til møtet sender ofte ut helt andre signaler:
            En liten plakat innerst i hjørnet i garderoben noen dager før, uten dagsorden eller informasjon om tema, kan lett forlede foreldrene til å tro at her skal det holdes et koselig lite kaffeslabberas! Og så blir vi så skuffet når våre travle dobbeltarbeidende småbarnsforeldre ikke prioriterer samarbeidet med oss så høyt at de tar seg tid til å komme!? Ved skikkelig planlegging kan vi allerede ved årets start sette opp en plan for når foreldre- og personalmøter skal holdes i løpet av året, og hvilke emner vi vil ta opp. Dette sendes ut til foreldre og bør inneholde for eksempel svarslipper slik at vi tidlig kan få oversikt over hvem som kommer.
            Og så bør vi huske på at selv om vi har vennet oss til barnehagens miniverden når det gjelder det fysiske miljøet, så gjelder ikke dette for foreldrene og andre som besøker barnehagen: Det er sannelig ikke lett for pappaer som er 1,80 på strømpelesten, å ta oss på alvor når vi forlanger at de skal sitte og konsentrere seg tre timer på en stol som passer for halvparten av deres kroppslengde. Kanskje de ikke engang får en stol!

• Vårt spesielle ansvar

Det er vi som skal fortelle samfunnet hvor viktig arbeidet med barns oppdragelse er! Noe av det mest utilgjengelige, men også kanskje det mest spennende ved barnehageyrket er at det er så vanskelig å peke på resultatene av arbeidet. Det betyr slett ikke at resultatene mangler. Vi vet at de finnes der i store mengder, men det nytter ikke at vi blir sittende med dette for oss selv. Hvis vi skal skape en større anerkjennelse og forståelse av betydningen av barnehage, så må vi finne frem til metoder som anskueliggjør den betydningen det har for barna at de går i barnehage.
            Vi må modig legge fram våre skriftlige planer og ideer og følge opp med oppsummeringer og drøftinger i forhold til hva vi har oppnådd. På den måten får foreldrene og andre noe som er helt avgjørende for hvorvidt de skal kunne forstå hva det er vi driver med, og kunne komme med kritikk. Vi må i mye større grad komme fram med det vi står for personlig, og det barnehagen samlet står for.
            I jobben vår er det viktig at vi er bevisst på våre egne holdninger om livssyn, politikk og moral. Det er fordi disse holdningene alltid vil ha stor betydning for vårt daglige arbeid med oppdragelsen av barna. Og her finnes alltid mange motsetninger i voksengruppen. Disse motsetningene trenger vi. Vi må få dem fram i lyset, drøfte dem og lære oss å leve med dem. Jeg mener at vi i barnehagen bør ha «god plass» til mennesker med ulike meninger og livssyn. Det som er viktig, er at vi ikke møter dette som problemer, men som spennende utfordringer. Vi må bli i stand til å nyttiggjøre oss dem på en saklig måte. Vi skal ikke ansette eller arbeide sammen med folk fordi de passer inn i vår private omgangskrets. Samarbeidet mellom de voksne i barnehagen skal bygges på modenhet, respekt og faglig dyktighet.

Hvorfor bli førskolelærer?
Du vil kanskje si at mye av dette jeg har tatt opp her, krever så mye arbeid at det er helt ugjennomførbart! «Hun kan da umulige vite hvordan vi allerede strever for å få timene og kreftene til å strekke til!»
            Jo, jeg vet noe om det! For jeg mener at vi her står overfor en av de vanskeligste motsetningene i yrket vårt: På den ene siden sliter vi som lavstatusgruppe med så mange hindringer på grunn av dårlig økonomi og manglende bemanning at dette tapper oss helt for krefter. På den annen side innser vi at skal vi noen gang kunne endre på den lave statusen, så hviler også mye av dette arbeidet på oss selv! En utenforstående vil kanskje undre seg over at noen orker å jobbe i barnehage i det hele tatt? Ja, hvorfor blir vi førskolelærere, da?
            Jeg kan i hvert fall svare for meg selv: For det første kan jeg vanskelig forestille meg et yrke hvor man har så mange muligheter for å bruke så mange sider, sanser og egenskaper hos seg selv i jobben. Mulighetene for utvikling både intellektuelt, følelsesmessig og fysisk er til stede i veldig stor grad. Jobben blir aldri rutinepreget, og man har en spesiell frihet og selvstendighet i forhold til hvordan man vil legge opp arbeidet for å nå de ønskede resultater. Det er alltid nok å gjøre, og det mangler aldri utfordringer. Barna er en utømmelig kilde til både alvor og glede. Det er fantastisk å kunne være med på å dele deres undring og nysgjerrighet over alle livets merkverdigheter.
            På grunn av alt dette er jeg førskolelærer. Og jeg mener at å oppdra barn er noe av det viktigste voksne mennesker kan gjøre. Barna er det mest dyrebare vi eier! De er framtiden! Og derfor må vi som arbeider med dem, ha høye idealer. Det er ingenting annet enn det beste som er godt nok for barna! På denne bakgrunn er det at vi ikke kan tillate oss å gå stille i dørene med barnehagesaken.

Barna er årsaken til at vi må ta oss selv svært høytidelig!