Fra samfunnsforskning til barnehage
– Først, Berit: Mange kjenner deg, men ikke alle. Hva var din inngang til fagfeltet barnehage?– Jeg hadde et hovedfag i pedagogikk og hadde vært forskningsassistent ved Institutt for samfunnsforskning. Og litt tilfeldig ble det ledig et vikariat ved Barnevernsakademiet, som da var den viktigste institusjonen for utdanning av førskolelærere. Jeg kom med andre ord fra et veldig samfunnsorientert og samfunnsbevisst miljø og inn til barnehagefeltet. Og med ulike jobber videre, i tillegg til utdanning, utredninger og forskning, har dette feltet vært viktig gjennom hele min karriere.
– Men du da, John Roald, du har jo også fulgt barnehagene lenge. Hvordan var din inngang til barnehagefeltet?
– He-he. Nå må journalisten gå litt ut av sin rolle, men ok: Min spede inngang var at en 20 år gammel litt forvirret, rød-grønt orientert ung mann hadde landet på to mulige veier for utdanning og yrke og søkte på praktikantjobber i barnehager og på Kleiva landbruksskole. Landbruksskolen ville ikke ha meg, men det ville Stokmarknes daghjem. Etter det ble det førskolelærerutdanning og så cirka 10 år i barnehager i Ålesund. Gradvis skled jeg over i skrivende virksomhet og fikk Pedagogisk Forum og Debattserien for barnehagefolk, som det den gang het, som viktige oppdragsgivere i mange år framover. Og dermed har jeg også fulgt feltet gjennom mange år.
– Men vi skulle snakke litt om viktige endringer som har skjedd i løpet av disse 40 årene. Hvilke vil du legge mest vekt på, Berit?
– Det mest betydningsfulle er at barnehagen er blitt mer tilgjengelig, og at barn nå har rett til barnehageplass. Barnehagen har også blitt mer synlig i det offentlige bildet, det er en viktig endring. Det samme er endringen i alderssammensetning. Etter at ettåringene fikk plass og seksåringene kom inn i skolen, er det flere småbarn i barnehagene. At barn fikk rett til medvirkning, er også viktig.
«Barnehage er bra!»
– I tillegg vil jeg si at debatten rundt ny rammeplan i årene 2015–2016 var veldig viktig. Da forsvarte hele barnehagefeltet barnehagens tradisjonelle verdier og fikk politikerne med på det.– Hva har du opplevd som viktige endringer? spør Berit.
– Hvis jeg tenker tilbake til mine første år som førskolelærer og sammenligner med i dag, er den største endringen at barnehagene nå er blitt en selvfølgelig del av samfunnet, og et tilbud til alle barn. På 70- og 80-tallet var det jo betydelig motstand mot barnehager. Vi måtte kjempe for barnehagenes eksistens, vi måtte argumentere for hvorfor barnehagene var viktige og nødvendige. «Barnehage er bra!» var slagordet under den første «Barnehageuka » tidlig på 1980-tallet!
– I tillegg opplevde jeg det som viktige endringer da det kom en rammeplan for barnehagene. Da fikk vi et viktig hjelpemiddel ute i praksis, og vi fikk et slags offentlig stempel på at det vi jobbet med, var viktig. Når dette ble fulgt av mer faglitteratur for området vårt, tidsskrifter som Barnehagefolk og konferanser der barnehagene var tema, ble identiteten som fagpersoner styrket. Vi var litt mer enn koselige «tanter» og «onkler» som passet på barna. Men da må jeg legge til: Det er ganske så hyggelig å treffe folk i byen som sier «Hei, onkel John!», 40 år etter at de satt på fanget mitt og fikk trøst …
Ikke-materiell verdiskaping
– Hvis vi beveger oss fram til nåtida, Berit, hvordan vil du beskrive feltet i dag? Hva er det som rører seg, og hva står eventuelt på spill?– Da tror jeg bemanning må være det viktigste stikkordet. I dag er bemanningssituasjonen kritisk og sårbar. Særlig de yngste barna trenger tilgjengelige barnehagelærere og andre kompetente ansatte.
Med en sårbar bemanningssituasjon står omsorgen og kvaliteten på spill. Det er kort og godt for dårlig bemanning i dag. Dette er bekymringsfullt og noe som må tas på alvor.
– I den sammenhengen tenker jeg det er vesentlig at det blir en sterkere verdsetting av arbeidet som gjøres i barnehagene. Jeg synes vi skal begynne å snakke om verdiskaping i barnehagen. Jeg er så lei av at næringsliv og hele samfunnet bare snakker om den materielle verdiskapingen, det handler bare om penger og arbeidsplasser. Men jeg mener jo det foregår en type ikke-materiell verdiskaping i barnehager. Det dannes blant annet holdninger til andre mennesker og til miljøet. Så jeg synes at for eksempel Lærerprofesjonens etiske råd skulle begynne å diskutere barnehage og skole som verdiskapingsarenaer.
– Blant trender som bør snus, tenker jeg at den økende bruken av programmer, og tendensen til å måle alt, med fordel kan endres.
Lekne, modige og engasjerte
– Det med verdier og holdninger som utvikles, handler naturligvis også om de som jobber i barnehagene, de voksne, som de litt upresist blir omtalt som. Med din brede erfaring med veiledning og utviklingsprosjekter nært barnehagefolk i praksis, hva vil du si kjennetegner dem?– Ut fra min erfaringsbakgrunn vil jeg si at de for det første er interessert i utvikling, i sin egen og andres. De har sans for barn og respekt for barn. De er engasjerte og gir mye av seg selv. De har sans for humor, er lekne, og de er modige, ukonvensjonelle og fleksible.
– Det var litt av en rosende liste!
– Ja, noen vil kanskje si at dette er litt rosenrødt. Men slik jeg kjenner feltet, er dette faktisk kjennetegn ved barnehagelærere og andre engasjerte barnehageansatte.
– Hvis det er slik, må jo det være et veldig godt utgangspunkt for å skape noe bra, for å skape kvalitet …?
– Ja, helt opplagt. Og det tror jeg gir noen svært gode muligheter, noe jeg har sett mange eksempler på i mitt samarbeid med folk i praksisfeltet. Men jeg blir jo nysgjerrig: Du da, John Roald, som både har erfaring fra praksis og et blikk utenfra som journalist gjennom mange år, hvordan har du opplevd barnehagefolk som gruppe?
– Jeg er naturligvis ikke objektiv, til det har jeg vært for nært knyttet til feltet, men jeg vil kanskje bruke stikkordet engasjement. Nå er det etter hvert en stor gruppe vi snakker om, det er blitt mange tusen som jobber i barnehager, og alle er ikke like. Men jeg har opplevd barnehagefolk som veldig engasjerte i det de holder på med. Går vi litt tilbake i tid, leste barnehagefolk faglitteratur, tidsskrifter og fagblad i et mye større omfang enn mange andre yrkesgrupper. De var ivrige på kurs, konferanser og utviklingsarbeid. Ja, oppriktig engasjert i arbeidet og fagområdet sitt. I hvor stor grad det fortsatt gjelder, vet jeg ikke, men jeg tror det ligger et godt grunnlag, og muligheter for kvalitet, i dette.
Betydning for folks identifikasjon
– Vi har denne samtalen fordi Barnehagefolk fyller 40 år, og vi har begge vært med, på ulike vis, gjennom det meste av denne perioden. Hva var ditt første møte med tidsskriftet, og hva tenker du om rollen Barnehagefolk har spilt?– Det første jeg var med på, som jeg husker, var et intervju til «Pedagogisk Bokorm», som Pedagogisk Forum startet med i 1983. I Debattserien for barnehagefolk tror jeg at jeg skrev en artikkel i 1987 første gang. Og senere har det, som du vet, blitt en rekke både artikler og intervjuer.
– Et tidsskrift skrevet av og for barnehagefolk, tror jeg kan ha betydning for folks identifikasjon med feltet. Det gir mulighet til å kunne følge med på hva som rører seg i praksisfeltet. Tidsskriftet gir også en mulighet til å delta i større debatter, og det er åpenhet for å skrive om det som er praksisnært og ikke styrt av trange akademiske krav. Men jeg skulle ønske at flere studenter skrev i Barnehagefolk, at det ble betydningsfullt i utdanningen av barnehagelærere.
– Og helt til slutt: Vi har unngått å snakke om rekrutteringsproblemet, for det er jo så vanskelig. Men kanskje kan et sterkere fokus på arbeid i barnehager relatert til verdiskaping også motivere unge mennesker i dag til å søke seg til yrket? Men det er et stort tema som vi får ta opp ved neste korsvei, sier Berit Bae
