NB! Denne artikkel ble først publisert i Barnehagefolk 2014 Teksten ble skrevet en sen kveld etter jobb, rett før leggetid. Jeg jobbet på barnehjem og var svært tett på sårbare og risikoutsatte barn de døgnene jeg jobbet. I samspillet med barna gjorde jeg meg stadig vekk oppdagelser hvor ny innsikt plutselig åpenbarte seg og stod klart for meg.
Omsorg i barnehagen er mer enn å få sitte på et fang og kjenne en varm voksenhånd varsomt tørke tårene som finner veien ned kinnet. Det er mer enn å bli løftet opp av et par sterke og trygge hender som sier at det er greit å være her oppe en stund mens verden går videre i sitt hastige tempo nede på gulvet. Det er mer enn å tilby plaster når huden på kneet ikke holdt i møtet med grusen, og det
er mer enn å varme opp ti frosne småtær en sur vinterdag. Omsorg er mer enn å være en voksen i et rom som passer på så barna ikke skader seg og som ordner opp når det blir konflikter. Det er mer enn å sørge for at barna har gode måltider og at de har fått på seg nok klær når det er på tide å gå ut. Omsorg er mer enn å være den trygge, blide, varme og velmenende voksne. Misforstå meg rett: omsorg er alt dette, for denne type omsorg er helt grunnleggende i barnehagen, men omsorg i barnehagesammenheng er likevel så mye mer.
Rammeplan for barnehagen er klar: “Barn har rett til omsorg og skal møtes med omsorg.” og vi som jobber der har “[…] en yrkesetisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen”. Rammeplanen sier også at “en omsorgsfull relasjon skal være preget av lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill” (Kunnskapsdepartementet, 2011, s. 29).
Jeg er spesielt opptatt av det som har med relasjoner å gjøre. Vi kan ikke snakke om omsorg uten å snakke om relasjoner. Relasjoner er fundamentet for alt som foregår i barnehagen. For meg er omsorg å fylle hver eneste relasjon med så mye kvalitet som mulig. Slik jeg ser det er en kvalitetsfylt relasjon mellom barn og voksne først og fremst avhengig av den voksnes genuine interesse for barnet og barnets måte å se og være i verden på. Uansett situasjon må den voksne ha en dyp vilje til å bli bedre kjent med barnet og hva det har på hjertet. Som voksne må vi være nysgjerrige fordi vi vil vite, vil forstå og vil bli bedre kjent. Vi trenger ikke gå inn i relasjonen med klare svar og et mål om å skulle lære bort eller formidle antatt nyttig kunnskap til barnet, men heller legge vår egen agenda til side og gå inn i det barnet er opptatt av. På den måten vil barn-voksen relasjonen være preget av et samspill som bidrar til trygg tilknytning med viktige ingredienser på plass: tillit, frihet, klokskap, trøst, ledelse når det trengs, refleksjon, samarbeid og ikke minst trygge og mestrende barn og voksne. Min påstand er at genuint interesserte voksne gir høyere kvalitet på relasjonen og at dette igjen gir høyere kvalitet på omsorgen.
Jeg vet ikke, men jeg antar at mange som jobber i barnehage tenker at det er enkelt å omsette omsorg i praksis. For meg er det ikke nødvendigvis slik, i hvert fall ikke om vi ønsker at omsorgen skal være av høy kvalitet. Det er ikke alltid like lett å ta seg tid, lytte og prøve å forstå når det koker rundt deg og noen gråter mens andre trenger deg på do. Derfor mener jeg at alle barnehager må tørre å diskutere egen omsorgspraksis. Det store spørsmålet å stille må være om vi med hånden på hjertet kan si at alle hverdagssituasjoner i barnehagen er preget av omsorg.
I dette arbeidet kan det også være lurt å åpne opp for å lære noe av barna selv. Min erfaring er nemlig at de beste forbildene på omsorg ofte er å finne blant barna. Barn utløser omsorg og er mottakere av den omsorgen som gis, men de er også svært dyktige omsorgsgivere. Jeg tror vi voksne har noe å lære av den omsorgen barn gir, den som er ubehandlet, rå og ett hundre prosent ekte. Eller for å bruke ordene fra Rammeplanen: Den er preget av lydhørhet, nærhet, innlevelse og vilje og evne til samspill.
Hva tenker forfatteren om teksten i dag?
Teksten «Omsorg er mer enn omsorg» var et resultat av en øyeblikksrefleksjon. Nesten alt jeg har skrevet av barnehage- eller miljøterapirelaterte tekster, har vært dét: refleksjoner i øyeblikkene. Teksten ble skrevet en sen kveld etter jobb, rett før leggetid. Jeg jobbet på barnehjem og var svært tett på sårbare og risikoutsatte barn de døgnene jeg jobbet. I samspillet med barna gjorde jeg meg stadig vekk oppdagelser hvor ny innsikt plutselig åpenbarte seg og stod klart for meg. Det var refleksjoner hvor erfaringer ble til oppdagelser, som igjen ble til gjennombrudd i arbeidet: Er det slik det henger sammen? Er det dette det handler om, det raseriet ditt? Før jeg kom til barnehjemmet, jobbet jeg i barnehage. Å begynne å jobbe med de sårbare og risikoutsatte barna var intenst. Det var som en konstant forsterkning av alt jeg visste var viktig i arbeid med barn: evnen til å følge initiativene deres, nærheten, lydhørheten, innlevelsen og sensitiviteten. Barna på barnehjemmet satte oss på prøve som omsorgspersoner, og min utfordring var å ha omsorg for dem i motstanden mot meg. Oppdagelsen jeg gjorde, var at jeg skjønte at jeg ikke ville klare å bygge en god relasjon uten å være følelsesmessig involvert i barna og uten å utøve en dypere form for omsorg. På det tidspunktet jeg skrev teksten, var jeg fortsatt sterkt engasjert i barnehagefeltet, selv om jeg da jobbet som miljøterapeut. Jeg tenkte tilbake på tiden som pedagogisk leder i barnehage og fikk behov for å dele min oppdagelse med andre barnehagefolk. Selv om det er forskjell på å jobbe i barnehage og på barnehjem, handler det jo om det samme. Om teksten står seg i lys av dagens barnehage og barnehagepedagogikk? For meg er det helt opplagt at den gjør det. Ekte omsorg er ikke noe annet i dag enn for ti år siden. Ekte omsorg står seg over tid. Ekte omsorg forutsetter en dypere interesse for barnet. I dag jobber jeg på en småbarnsavdeling hver fredag. Jeg er så heldig at jeg får lov til å øse min omsorg utover de små barna og ikke minst jobbe sammen med andre barnehagefolk som har skjønt at omsorg er mer enn omsorg.
