Jeg, Miriam, møter Angela for en prat over denne artikkelen som jeg skrev i tidenes første utgivelse av Barnehagefolk. Vi ble kjent med hverandre da hun var tenåring og ble nær venn av min datter. Angela hadde en helt spesiell evne til å gi omsorg til alle rundt seg, og valgte tidlig å jobbe som omsorgsarbeider for svært utsatte barn. Der stilte hun opp med både pågangsmot og en stor porsjon galgenhumor, som hun heldigvis har klart å bevare i sin nåværende jobb som barnehagelærer. Jeg har fulgt henne lenge, og er imponert over hvor dedikert og profesjonell hun er i yrket sitt og hvordan hun engasjerer seg barnehagepolitisk for barna, foreldre og alle som jobber i barnehage. Alle barnehageansatte fortjener, mer enn noen, å bli sett og få anerkjennelse for arbeidet de gjør. Så mens de jobber så svetten spruter, la oss i det minste være deres talerør, holde mikrofonen, samle inn forskningsdata og gi dem en sjanse til å bli hørt! De er den viktigste garantien for at samfunnet vårt ivaretar barnas rett til det samme. Samtalen vår kommer raskt i gang når vi setter oss ned.
Miriam: I artikkelen i det første nummeret av Barnehagefolk, som kom ut i 1984, skrev jeg om hva vi selv kunne og burde gjøre for å bli mer profesjonelle yrkesutøvere, og dermed bidra til å heve statusen til barnehagepedagogen. Som nyutdannet og dedikert førskolelærer husker jeg hvor oppgitt jeg kunne bli av å bli kalt barnehagetante. Og hvor provoserende det var at samarbeidspartnere, overordnede og foreldre ikke visste hva jeg het eller at jeg hadde en høyskoleutdannelse som ga meg spesielle kvalifikasjoner til lederjobb i barnehage. Nå har du lest artikkelen, Angela, og jeg lurer på hvordan du opplever å bli møtt når du forteller om hvilken utdannelse og jobb du har? Ansvaret blir veldig vanskelig å bære, når ikke rammene for den daglige driften er på plass. Pedagogiske ledere blir tatt med på alt for mange praktiske og organisatoriske beslutninger, sikkert fordi heller ikke styrerrollen gis rammer som er nødvendig for å sikre en god virksomhet. Barnehageansatte har i alt for lang tid havnet i et umenneskelig krysspress.
Blir dratt i mange retninger
M: Vi har alltid jobbet jevnt og trutt med å utvikle og fornye vår kompetanse. Vi samarbeider med lærere på høyskoler og universiteter, deltar i forsknings- og utviklingsprosjekter og er aktive fagforeningsmedlemmer. Hva tenker du om engasjement og behov for faglig utvikling?
A: Mine umiddelbare tanker er at vi «står klare», men både kompetanseheving og organisasjonsutvikling er fryktelig vanskelig å få til uten arbeidsvilkår og rammer som er tilstrekkelig gode. Jeg opplever at det blir lagt opp til at pedagogene må jobbe på fritida med dette, dersom de ikke skal ofre god oppfølging av barna på avdelingen sin.
M: Hvor mener du det formelle ansvaret for kompetanseutviklingen i barnehagene ligger?
A: Det er vel barnehagens styrer og pedagogene som har ansvaret lokalt…? Men det ansvaret blir veldig vanskelig å bære, når ikke rammene for den daglige driften er på plass. Det blir satt i gang prosjekter og kursing i regi av kommunen, som er fryktelig interessante og viktige, men det fordrer at det finnes ansatte som har tid og kunnskap til å drive arbeidet videre. Jeg skulle ønske at alle ansvarlige innen barnehagefeltet kunne ta inn over seg at hver eneste oppgave pedagogen gjør utenfor avdelingen, resulterer i at den avdelingen sitter igjen underbemannet. Hvert eneste minutt vi bruker til andre ting enn å være på avdeling går direkte utover barna, og samtidig går det også utover barna når barnehagene blir stående som en tantevirksomhet som ikke har tid til å drive barnehagefaglig forsvarlig virksomhet.
M: Kan du beskrive litt mer hva det er som skjer i praksis? Hvem er det som blir sittende med tidkrevende rapportskriving, deltakelse i undersøkelser og som svarer på henvendelser fra alle mulige hold? Og hvem blir mottakere og distributører av de store mengdene med informasjon som strømmer inn i barnehagene fra utallige etater og leverandører?
A: Det er det vi som blir sittende igjen med. Pedagogiske ledere blir tatt med på alt for mange praktiske og organisatoriske beslutninger, sikkert fordi heller ikke styrerrollen gis rammer som er nødvendig for å sikre en god virksomhet. Og når avdelingsmøtet er det eneste faste møtepunktet blant de ansatte på en avdeling, blir det stadig puttet inn flere ting vi skal ta der. En kursholder oppfordrer til 15 min med gjennomgang av noe, styrer ønsker 15 min for å ta opp saker vedrørende HMS, kommunen vil ha 15 min av tida til siste satsningsområde. Dette er nok velmenende og begrunnes med at vi må sikre faglighet og videreutvikling i feltet vårt. Men det oppleves som en manglende tillit til oss pedagogiske ledere og liten, eller ingen forståelse for hvor mange retninger vi blir dratt i, på så liten tid. Vi bruker ledermøter til praktiske ting, fordi styrer sitter mutters alene på kontoret og har masse oppgaver hun ikke får sparret med noen om. Så når skal vi da få gitt faglige innspill og motta kollegaveileding?
A: Ansvaret ligger hos pedagogisk leder på avdeling. Utfordringene her er at idet du har fått en vikar, er det allerede et større press på avdelingen. Den faste ansatte er borte, og en vikar kan aldri fylle den rollen umiddelbart. Så når og hvordan skal denne veiledningen skje?
Løsningene passer ikke utfordringene
M: Da jeg tok hovedfag i barnehagepedagogikk på starten av 2000-tallet, lå det forventninger i luften om at nå skulle det skje en kompetanseheving og en fornying av ledelsesstrukturen i barnehagen. Hva tenker du om dagens situasjon når det gjelder fordeling av ansvar og oppgaver i forhold til kompetanse og lønn?
A: Pedagog-normen har økt og det er bra med tanke på en anerkjennelse av at vi trenger styrket faglig kompetanse i feltet. Det kan også gi større anerkjennelse for vår profesjon, og bidra til å sikre bedre betingelser og større autonomi i yrket. Det virkelig store problemet, er derimot at barnehagelærerstudiet har aldri hatt så lite søkere som i år! Og søkertallet var vel allerede lavt? I tillegg er det et faktum at en høy prosentdel av ferdig utdannede barnehagelærere jobber med helt andre ting enn barnehage. Jeg ser ingen god løsning på disse utfordringene, så lenge politikere og myndigheter viser så liten villighet til å se på årsakene til at dette skjer.
Vi deltar på kurs og hører om kvalitet i barnehagen, satsningsområder, viktigheten av arbeidet vårt og forskning i feltet. Alt dette hadde under normale omstendigheter vært utrolig interessant og viktig med tanke på videreutvikling og faglighet. Men jeg sitter alltid igjen med en frustrasjon over at løsningene ikke passer utfordringene! Vi kan ikke heve kvaliteten, sikre god nok språkstimulering, ha faglige gode møter uten nok dyktige folk! Vi kan rett og slett ikke gå fra, uten at barna vi går fra er i trygge hender!
Sykefravær blir ikke tatt på alvor
A: Jeg jobber i en barnehage hvor rammene er bedre enn i mange kommunale barnehager. Plantiden vår er dekket av annet personale, og vi har samlet den på en heldag annenhver uke som betyr at jeg faktisk får jobbet godt over flere timer. Vi har også fylt pedagognorm med kun en på disp. Hun er utdannet barnevernspedagog, med mange års erfaring fra barnehage så her opplever jeg at det bare er tittelen som skiller, ikke kompetansen. Men vi sliter, som så mange andre barnehager med skyhøyt sykefravær, som da kommer på toppen av en allerede svært sårbar bemanningsnorm. Jeg opplever at dette absolutt ikke tas på alvor. Det er mange forslag til hvordan vi som individer og enkeltbarnehager skal få fraværet ned, men det er ikke nok kunnskap eller villighet til å se på hvorfor det er sånn overalt i hele landet.
På individnivå tenker jeg at man må sette hardt mot hardt. Jeg blir så provosert av at det fortsatt er de på jobben som sitter og jobber på kveld og i helg uten å kreve noen kompensasjon tilbake. De dekker over at rammene ikke er på plass, for barnas skyld. Men da faller vi tilbake til innstillingen om at vi jobber i barnehage fordi det er så koselig.
Foreldre på barnestoler
M: Den fysiske utformingen av barnehagen er også med på å legge premissene for det pedagogiske arbeidet. Hvilke tanker gjør du deg om dette?
A: Rommene i barnehagen vår er lagt til rette for en barnegruppe hvor alle barna er veltilpassede barn uten store utfordringer. Det er en felles grov- og fingarderobe, et stort fellesrom og to små lekerom. For de barna som trenger skjerming fra lyd og andre sanseinntrykk har vi måttet ta i bruk de ansattes arbeidsrom. Det betyr da at pauserommet blir brukt til pauser, som arbeidsrom, til foreldresamtaler, avdelingsmøter, ledermøte og møter med ulike eksterne instanser med mer. Det oppleves vanskelig å bli tatt på alvor som en profesjonell pedagogisk virksomhet når vi har foreldremøter hvor de voksne må sitte i en barnestol i flere timer, mens de får en powerpoint-presentasjon på et lerret laget av et tisselaken og hengt over en lekekube.
Det er barna det går utover
M: Aviser, TV og radio er nå daglig fulle av reportasjer og debatter om pågående «barnehagekrise», «bemanningskrise» og «foreldreopprør». Hva oppfatter du er narrativet i denne krisen?
A: Jeg håper at det som kommer frem er at vi ikke får brukt kunnskapen vi besitter og drevet feltet fremover på den måten vi ønsker. Vi må dekke opp for fravær fordi bemanningsnormen er uforsvarlig. Og når du ikke får brukt kunnskapen din, når du slites i mage retninger og går med så mye dårlig samvittighet både for barn og ansatte på avdelingen, tror jeg at dette er viktige faktorer for høyt sykefravær og frafall av kompetent personale i barnehagesektoren.
Det er barna dette går utover. De har en oppholdstid på veldig mange timer i løpet av uka og det skal sikres at den tiden går til mye mer enn oppbevaring. Jeg tror foreldreopprøret kommer av at foreldre i større grad har fått innsikt i hva bemanningsnormen faktisk betyr i praksis. Hos oss har vi en åpningstid på 9 timer og 45 min. Med arbeidstid, pause og møtevirksomhet dyttet inn i kabalen med tre ansatte på en avdeling med 18 barn sier det seg selv at timene med full bemanning er få. På toppen av dette kommer sykefravær og mangel på vikarer.
A: Utfordringene er sammensatt, men jeg opplever at alt henger sammen med problemstillingene som vi har snakket om her. I de samarbeidene der det virkelig butter, opplever jeg at foreldres manglende innsikt og respekt for kunnskapen vi besitter, ligger til grunn. Men, så lenge vi ikke har tid eller ressurser til å drive virksomheten slik vi ønsker og har kompetanse til, så kan jeg jo ikke klandre foreldrene for det!
M: Barnehageansatte har i alt for lang tid havnet i et umenneskelig krysspress. Overskriftene er av og til hårreisende beskrivelser av hva som skjer i barnehagen, og kan oppfattes som alvorlige anklager mot personalet i barnehagen. Hvordan virker dette inn på deg i det daglige arbeidet? Hvem skal ta vare på oss som står midt oppi dette?
A: Jeg tenker med gru på de ansatte som har opplevd alvorlige ulykker i barnehagen og hvem som ender opp med å bli stående som ansvarlige når slikt skjer. Ja, det er sikkert måter det kunne forebygges på, men realiteten, og fakta, er at det ofte oppstår situasjoner der barns sikkerhet ikke blir ivaretatt – og da snakker vi om liv og helse. I neste omgang handler det om svikt i ivaretakelsen av barns helse i form av trivsel, oppfølging og utvikling.
Brenner for yrket, men strikken er tøyd
M: Jeg tenker at øverste barnehagemyndighet nå må komme på banen med et system for «krisehåndtering», der ansatte og foreldre gis rett til å få umiddelbar hjelp, ansvarliggjøring, konkrete tiltak og nedsettelse av «krisestab». Dette må skje før hele sektoren kneler!
A: Jeg er helt enig! Jeg opplever at øverste barnehagemyndighet ofte peker på hva vi selv skal gjøre for å fikse problemet ved å pålegge oss enda mer ansvar og oppgaver og i verste fall hevde at det er de barnehageansatte selv som er problemet og at vi er for lite løsningsorienterte!? Når det i tillegg ikke kommer noen signaler fra myndighetene om at de vil undersøke hvorfor fraværet er så høyt og hvorfor folk forsvinner fra yrket, vil den vonde spiralen bare fortsette. Vi vet allerede at dette er oppskriften på å slite ut folk og ta fra dem gleden over eget yrke. Samtlige jeg snakker med på egen arbeidsplass er helt tydelige på at de brenner for yrket sitt, samtidig som de er tydelige på at dette orker de ikke å stå i til pensjonsalder.
Miriam og Angela: Vi har stått på i mange tiår for barnas rett til ha en god og kvalitetssikret barnehagehverdag. Uten nok ansatte til stede på gølvet, har vi ingen sjanse til å få brukt vår kompetanse!
Vi gratulerer med 40 års trofast tjeneste for Barnehagefolk!
