EN STOLT HISTORIE

Nysgjerrige øyne som ser opp på deg. Lukten av våte polvotter, nystekt brød og ferske lamineringsark. Høy barnelatter bak reolen. Underfundige versjoner av sanger du kjenner godt, og barneregler om tikkende klokker og lange ormer. Trygge fang med plass til fem. En huske i stor fart og gjentakende messing etter mere. Et rødt garnnøste trukket ut og viklet innimellom stolene. Følelsen av jord på nesa, støvler i vanndammen og små armer som knuger seg inntil deg.

Mitt første møte med barnehagen var i praksis, og jeg husker det som en eneste stor begeistring. Det myldrende livet, den fantasifulle leken og alt det jeg hadde lest om, utspilte seg plutselig rett foran øynene mine. Alle de forskjellige barna, det lille «samfunnet » i samfunnet med små og store mennesker. Så mange måter å se verden på, helt annerledes enn min egen. Det var kjærlighet ved første blikk.

Er det noe som kjennetegner både barnehagefolk og Barnehagefolk, er det diskusjon, debatt og refleksjon over praksis, pedagogikk og politikk

Helt siden da, parallelt med at jeg for alvor begynte å lese faglitteratur og fikk innsikt i de fagpolitiske hendelsene, har jeg kjent på følelsen av å bære en viktig historie videre. Det særegne ved barnehagepedagogikken som ble løftet opp i teori og forskning, beskrivelser av det store samfunnsansvaret og den nærmest revolusjonære kampviljen de første barnehagepionerene hadde, gjorde meg stolt av å tilhøre dette feltet.

«Det arbeides hardt og engasjert i barnehagene om dagen», skrev daværende redaktør Klausine Røtnes i sin leder i Barnehagefolk nummer 1 i 1997. Det kunne like gjerne vært skrevet i dag, og dette engasjementet fikk jeg føle på kroppen da jeg etter hvert begynte å jobbe i barnehagen selv. Det er en sånn driv i barnehagefolks ønske om å gi barna det de har rett til og krav på, som gjør at de jobber iherdig – til tross for belastningene yrket innebærer. Nå om dagen kan det riktignok virke som om strikken har blitt tøyd i lengste laget, og kampen for bedre bemanning har igjen fått et oppsving: Nok er nok.

Når jeg blar tilbake i tidsskriftets over 150 utgaver gjennom 40 år og leser de mange lederspaltene til tidligere redaktører, sitter jeg likevel igjen med et spørsmål om vi noen gang vil bli hørt. «Barnehage- Norge spiser ambisiøse barnehagelærere til frokost. Det siste året har jeg møtt flere barnehagelærere som med gråten i halsen forteller at de vurderer å slutte i jobben sin», skrev Mona-Lisa Angell i 2013, og i 2018 fulgte Vigdis Foss opp med en lettelse over at barnehagefolket endelig hadde begynt å si fra: «En langvarig taushetskultur har de siste årene begynt å slå sprekker.» Jeg tror det er viktig å holde fast ved det Unni Bleken sa: «Vi gir oss aldri, og ikke da heller.»

Et fagtidsskrift skrevet av og for barnehagefolket selv, gir en mulighet til å ytre seg både om den viktige jobben som gjøres, og de viktige kampene som må tas, for at barnehagen skal være det myldrende, utforskende og lekende lille samfunnet barna trenger. Da Ove Grotheim og Jan Borge startet opp dette tidsskriftet i 1984, var det ment som et faglig grasrotopprør. I boka Kritisk og begeistret fra 2014 beskriver Anne Greve, Turid Thorsby Jansen og Morten Solheim hvordan den aksjonistiske barnehagelæreren trer frem med sine kampsaker i tidsskriftet.

At tidsskriftet er initiert av profesjonen selv, betyr ikke at det er fritt for kritikk. «Vi må vite hvor vi er for å finne retningen videre. Ellers kan vi gå oss helt vill», skrev Røtnes i 1998, og fjorten år senere påpekte Angell: «Potensialet for den ‘dårlige barnehagen’ ligger overalt, i alle barnehager. Den ligger i alt vi ikke tør og alt vi glemmer å reflektere over.»
Er det noe som kjennetegner både barnehagefolk og Barnehagefolk, er det diskusjon, debatt og refleksjon over praksis, pedagogikk og politikk. Det har kjennetegnet oss opp igjennom historien og er fortsatt nødvendig. Den politiske interessen for og styringen av sektoren har endret seg mye gjennom fire tiår, men kampen om hva som er barnehagekvalitet, kan ennå kjennes slik Røtnes formulerte det i 2008: «Kvalitet fremstår som et mangehodet troll som er vanskelig å temme: Det har kommet fra utsiden og har reist langt – er ikledd blådress og hvite skjortesnipper og kommer med lovnader om en ny og ensrettet ideologi.» Alle skribentene vi har i Barnehagefolk, kjemper mot dette trollet og krever å bli lyttet til, slik at vi sammen kan «sørge for at beslutningstakere ikke gis mulighet til å være uvitende om hva folk i barnehagefeltet mener», slik Angell skrev i 2010.

Vi kan se tilbake på en historie preget av sterke kvinner, og noen menn, med mot til å ytre seg, formidle faglige perspektiver og stå på krav og barrikader – til barnehagebarnas beste. Den kampånden kan ikke bare eksistere i historiebøker og gamle tidsskrifter. Det er vi som er barnehagefolk. For at ikke barndommens egenverdi og barns rett til lek skal forsvinne i dagens politikk og praksis, må nettopp vi ta ansvar og sette ord på hva det innebærer. For, som Røtnes uttrykte, hvem skal ellers gjøre det?

Gratulerer med dagen!