Jeg husker i alle fall at jeg kunne ligge på ryggen
hjemme på gulvteppet og forestille meg
hvordan det var å leve i taket. At verden var
opp-ned, og jeg gikk rundt der oppe mellom lufteventilene,
taklukene og lampene. Jeg lå kanskje
bare slik noen minutter til sammen, innimellom
andre
ting jeg helt sikkert måtte gjøre og steder
jeg måtte være, men denne bekymringsløse tankeleken
er likevel noe jeg helt sikkert forbinder med
min egen barndom.
Fredfull oppussing
Det er flere ting jeg husker: lukta av våren og de store trærne på Tromøya, hvordan furubark smaker, frosset gress, jeg husker hvordan det var å svømme under vann med øynene åpne og lukta fra innsiden av en sovepose.Og jeg husker en dag i barnehagen hvor jeg brukte hele utetida på å «male» et lekeskur. Jeg hadde vann i en plastbøtte og en spade og en svamp, og da jeg førte den våte svampen mot de røde plankene i skuret, ble de mørkere og derfor nymalte i mine øyne.
Jeg fikk være helt i fred, det var ingen som ville ha meg med på noe, eller krevde at jeg møtte opp noe sted. Jeg husker godt at jeg skjønte at det bare var vann i bøttene, for det tørket jo, og snart trengte plankene et nytt strøk. Men jeg husker også at jeg samtidig følte at det virkelig var maling jeg drev med.
For den egenskapen hadde jeg som barn, og den har kanskje alle barn, at det jeg forestilte meg, ble virkelig, slik en plastbøtte med vann kunne bli til maling, en pinne et sverd, og det som sikkert bare var noen titalls besøk på stranda, et par teltturer eller noen late dager vandrende rundt i skogen nedenfor huset, kunne bli en hel barndom.
Barn passer bedre ute
Kanskje er det noe av denne friheten jeg har hatt lyst til å gi tilbake til barna mine når jeg trekker dem ut i skogen og sier at de må leke og klatre i trærne, at de må komme seg ut og leke, at jeg ikke tåler å se at de sitter inne.For lukker jeg øynene og ser for meg barn, er de nesten alltid ute. Jeg forbinder forestillingen om barndommen deres med noe åpent og fritt og romslig. Barn passer så mye bedre utendørs. Spesielt de tidlige årene er det lett å se hvordan livet ute tillater barnet en frihet som er vanskeligere å få til inne. Ute kan de ta i bruk hele registeret av nysgjerrigheten sin. Her kan de dyrke oppfinnsomhet, lysten til å ødelegge noe, til å rive ting i stykker eller føre ting sammen, til å løfte eller kaste noe. Alt dette som helt naturlig inngår i barnets lyster og interesser, men som vi ofte må be dem slutte med, så ikke de skal komme i veien for det vi prøver å lære dem.
Men det kan være at de destillerte minnene fra min egen barndom spiller meg noen listige puss. At denne samlingen av gode opplevelser noen av oss er så heldige å ha våre første leveår, denne indre sommeren, gjør det lett å glemme hvor maktesløs du også er som liten.
Fratatt kontroll over eget liv
Barndommen er jo i realiteten en livsperiode hvor både lykken og friheten din er helt avhengig av andre. Det er en tid hvor dagene og timene dine nesten i helhet er bestemt av andre menneskers ønsker og planer. Faktisk er barndommen den tida i livet hvor ikke bare noen uheldige, men alle sammen er fratatt egne valg og kontroll over sitt eget liv. Først og fremst er du overlatt til foreldrene dine, men også det utvidede samfunnet av voksne bestemmer hva slags liv du får.I møte med de voksnes forestillinger har du begrenset selvstendighet, du har få reelle muligheter til å bryte unna og takke nei og derfor fattig anledning til selv å påvirke betingelsene dine. Noe av det mest krenkende og nedbrytende for voksne som lever på institusjon, er nemlig å bli behandlet som et barn: Handlinger blir ustanselig kritisert og korrigert, det fins knapt rom for egen smak, og en må be om tillatelse til den minste ting.
Det kan høres ut som en deprimerende måte å se barnet på. Men det at du er så totalt overlatt til andres innfall og regler, trenger ikke bety at du får det dårlig. I vår lomme av historien, på vår geografiske flekk, har da barnet høy kulturell verdi? Jeg hører i alle fall stadig menneskene rundt meg snakke om barna som det mest verdifulle vi har. Og jeg ser hvor gode planer alle som jobber med barn, har; de har pedagogiske moduler og aktiviteter og leker og opplegget klart.
Kollektiv blindhet
I boka Før de forsvinner har jeg forsøkt å forstå hva barn er. Gjennom å se hva slags verdi barn og barndom har, har jeg fått undersøke hvordan vi ser på barn i vårt samfunn, og hvordan ulike samfunn har sett på barn gjennom historien. Ganske tidlig i lesningen av barndommens historie innså jeg to ting. Først innså jeg at det var umulig å peke på en tid eller et land eller et samfunn hvor jeg med god samvittighet ville la mine egne barn vokse opp. Uansett hvor jeg lette i historien, var det noe med behandlingen av barn, og synet på dem, som skurret med hva jeg selv tenkte var riktig eller godt.Og da kom den andre innsikten ganske raskt.
Hvilken misforståelse må det ikke da være at vi nå, i vårt samfunn, lever i et unikt historisk øyeblikk, hvor vi ikke utsetter barna våre for en behandling vi om femti, hundre eller fem hundre år vil tenke på som grusom, feilslått eller bare beint ut idiotisk. Fortidas ugjerninger handler ikke bare om at våre forfedre og formødre var så mye mer udyktige foreldre enn vi er. For selv om skikker og vaner heldigvis endrer seg, er de aller fleste foreldre udyktige fra tid til annen. De går for langt, de sier noe de senere angrer på, gjør noe de gjerne skulle sett ugjort. Noen foreldre er også gjennomført udyktige, og skaden de påfører barna sine, er det vanskelig å beskytte seg mot.
Den mindre fine tingen som forbinder vårt nåtidige syn på barn sammen med fortidas, handler dels om hvordan barn først blir verdifulle om samfunnet rundt dem gir dem verdi. Og dels om hvordan det som er nødvendig for oss voksne, på magisk vis blir godt for barna.
Nødvendig for oss, godt for barna
Det fine som forbinder behandlingen av barn på tvers av kulturer og tidsepoker, er hvor sterk hengivenhet og kjærlighet den enkelte mor og far kan ha til sine barn. Det finnes naturligvis mye annet også, men i tekster fra 4500 år siden, i fortellinger fra antikken, og fra dagbøker, brev og kunstverk fra vår felles historie, finnes det et rikt bibliotek av kjærlighetserklæringer og ømme beskrivelser av barn.Den mindre fine tingen som forbinder vårt nåtidige syn på barn sammen med fortidas, handler dels om hvordan barn først blir verdifulle om samfunnet rundt dem gir dem verdi. Og dels om hvordan det som er nødvendig for oss voksne, på magisk vis blir godt for barna. Hvor ligger våre blindflekker i møte med barnet og barndommen? Hva er det vi i vår tid og i vårt samfunn gjør mot barna, som ikke vil tåle framtida? Og hvordan kan vi gå fram for å bevare eller beskytte barndommen, slik at flest mulig barn kan oppleve denne indre sommeren, som har reddet meg så mange ganger?
Medgjørlighet i bytte mot beskyttelse
Den mest utbredte definisjonen av barn er at de ennå ikke er voksne. Det høres enkelt nok ut. Det barna gjør, er lek, og det voksne gjør, er arbeid, til tross for at barnas dager er stramt strukturert rundt skole, barnehage og en hel rekke aktiviteter som bærer i seg en eller annen forventning, rangering og belønning.Jeg tror vi gjør urett mot dem når vi overvåker, rangerer, vurderer og kontrollerer dem mer enn vi behøver, eller oppfordrer dem til å overvåke, rangere og vurdere seg selv
Fra de er litt yngre enn ett år, og til langt ut i tenårene, skal de gå i barnehage og på skole og lære seg en hel rekke akademiske evner, ofte helt uavhengig av deres egne interesser. I bytte mot beskyttelse, underholdning og informasjon forventer voksne høflighet og medgjørlighet. I dag tilbringer barn så unge som ett år i gjennomsnitt 35 timer i uka, altså sju timer hver arbeidsdag, i barnehagen. Det er ikke uvanlig at flere av de minste barna tilbringer opptil 41 timer i uka der.
Om vi er rause og legger til at barn er sammen med sine foreldre hele lørdag og søndag, altså fra de står opp til de legger seg, vil barn i gjennomsnitt tilbringe to timer mer sammen med sine foreldre enn med de ansatte i barnehagen. Sannsynligheten for at de ansatte i barnehagen er mer sammen med barnet enn foreldrene, er med andre ord ganske stor. Det er noe brutalt over å skrive det slik. Vi er jo ikke blinde for denne tidsvirkeligheten, men glemmer den fort. Etter de første dagene, eller kanskje ukene, hvor barnet gråter og ikke vil være igjen når foreldrene drar, sniker avleveringen i barnehagen seg inn i den daglige rutinen.
Og den bekreftes av alle de andre forpliktelsene vi har som voksne. Om ikke barnet skulle være i barnehagen, hvordan kan vi være på jobb? Vi skal ikke så langt tilbake før en slik virkelighet ville ha vært et skrekkscenario. Sommeren 1944 ble USAs mest framstående fagpersoner når det gjaldt småbarn, samlet. Til et møte i Washington ble det invitert barneleger, barnepsykiatere, barnepsykologer, småbarnspedagoger og sosialarbeidere.
Hensikten med møtet var å diskutere hva en skulle gjøre med barn under to år når en trengte å frigjøre kvinnelig arbeidskraft til krigsindustrien. Alle som én avviste tanken om å sende disse små på daghjem eller barnehage. Alle var enige om at kontakten med moren var så viktig for småbarna i de første årene at en heller fikk ofre andre ting.
Forestillinger om barns beste
Slik går nemlig også utviklingen. Det som var utenkelig for ekspertene for 70 år siden, er standard prosedyre i dag. Er det galt å sende ettåringer i barnehagen? Sannheten er jo at vi ikke vet, fordi spørsmålet er ufullstendig. Galt for hva? Rett for hva? Og mens fagfolkene diskuterer, ser ikke norske foreldre ut til å ha noen problemer med å sende de aller minste inn barnehageporten hver morgen.Det sier noe om hvor raskt holdninger til barn og ideer om hva som er en god barndom, kan endre seg. Men det forteller også at hvordan vi tenker om barndom, vanskelig lar seg løsrive fra mer overordnede samfunnsidealer. Forestillinger om hva som er til barns beste, er godt plantet i det voksne samfunnsperspektivet. Det er ikke bare tida i barnehagen som har økt de siste tiårene. Fra 1990, da jeg selv nettopp hadde begynt på skolen, til 2008 har antall timer økt med nesten to hele skoleår. Nesten alle de 1359 nye timene er lagt til småskolen.
En rekke undersøkelser de siste årene viser at barna er på sitt lykkeligste og mest motiverte første dag i første klasse. Men fra den dagen tappes de for nysgjerrighet og spenst. Det siste året på ungdomsskolen er de på sitt mest miserable. Når resultatene fra internasjonale undesøkelser slår fast at barn og unge presterer dårligere på skolen, er oppmerksomheten massiv. Men det er påfallende stille rundt det som kan beskrives som en epidemi av håpløshet blant norske skolebarn. Kanskje er det fordi det er for vondt å tenke på, og at ingen egentlig aner hva vi skal gjøre. Jeg mistenker likevel at denne mangelen på politisk engasjement også er knyttet til hvordan vi egentlig ser på barn.
Da skolen forsvant
Som små deltakere i et globalt kunnskapsmarked er det naturligvis viktig for barn å være godt intellektuelt forberedt. I en slik konkurranse gir ekstra skoleår god mening. Vi må begynne investeringen tidlig om barnet skal gi avkastning i framtida. Da får vi – eller strengt tatt barna selv – bare leve med at skolen ikke klarer å motvirke at de er mer ulykkelige enn før.Under skolestreiken i 2022 bekymret en del foreldre seg over at barna ikke klarte seg på egen hånd. De klaget over at barna kollapset til formålsløs skjermtid, når strukturen fra skolehverdagen forsvant. Mer høylytte var dem som mente at streiken ødela muligheten barna deres hadde til å få et verdig liv senere. De ble avskåret fra skoletimer og ville derfor få grimmere livsutsikter. Det er ikke noe nytt at foreldre er opptatt av hvordan barna deres gjør det på skolen. Men kanskje er det noe nytt i hvor nært forbundet et avgangssnitt er knyttet til et akseptabelt liv. Og hvor uløselig knyttet læremålene er til forestillingen om kunnskap. Bekymringene under streiken forteller at barn ikke først og fremst har verdi her og nå. For om vi var opptatt av nåverdien deres, ville vel symptomene streiken synliggjorde (lediggang, tiltaksløshet, mangel på oppfinnsomhet), fått oss til å kreve at barna våre lærte noe mer enn å møte opp til planlagt undervisning. Vi ville vel ikke tolerert at de i praksis var uten leveevne når strukturen rundt dem raknet. Vi kunne vel ikke tåle at de levde så uutsigelig kjedelige liv?
Kolonisering av barns verden
Lek er utvilsomt barns foretrukne samværsform, den ligger naturlig for dem og har enorm betydning for vår evne til å forstå oss selv og andre. Lek er noe barn klarer å ordne på egen hånd, om de bare får ryddet plass og tid til det. Til tross for alt vi vet at er godt med lek, blir voksenstyrte aktiviteter stadig vanligere i barns hverdag, og i både skolene og barnehagene går trenden mot læringssituasjoner som snylter på den leken barn selv opplever som lek.Barnets lek er altså så verdifull at den må overtas av voksne. Både pedagoger, kremmere og foreldre stirrer begjærlig på leken, og alle ser de noe de selv trenger. Derfor bruker vi også leken til å oppnå mer «seriøse formål». Fra å lære barn å konkurrere i kulturen til å fremme tidlig lese- og skriveferdighet til å gi foreldre status og skrytemuligheter blant venner. For ikke å glemme alle teknologi- og spillselskapene som tjener astronomiske summer på å høste barns ubeskyttede vilje til å drømme seg bort i leken.
Til sammen utgjør alle disse begrensningene og angrepene på leken en slags kolonisering av barnets verden. Vi tror vi som voksne kommer til hvite flekker på kartet, områder hvor det ikke finnes noe, så vi trekker opp grenser og aktiviteter. Mens det vi i realiteten overtar, er barnets egen verden.
Og som alle kolonister gjennom historien kommer vi på et eller annet tidspunkt til å skamme oss for å ikke ha forstått verdien i de samfunnene og menneskene vi utryddet, før det er for sent.
Barndommens trollspeil
I antikkens Hellas ble barn sammenlignet med planter som kunne vokse og utvikle seg i frihet. I middelalderen med dyr som måtte temmes og disiplineres. Romantikerne sammenlignet på sin side ofte barna med engler, som skulle beskyttes og beundres. Hos dem var de «himmelens budbringere». Senere, i mer moderne og industrialiserte samfunn, har barn blitt sammenlignet med maskiner eller soldater. De må prestere og konkurrere. Forfattere som Aldous Huxley har skrevet om barn som blir produsert i fabrikker, skapt for å tjene systemet. Her høres barna ut som underordnede vesener, et slags samfunnets råstoff.Vår felles historie er full av slike metaforer om barnet. De fungerer av og til som et lerret vi projiserer samfunnsidealene og ideene og behovene våre på. Andre ganger er det mer som trollspeil; barna viser oss en forvrengt utgave av våre voksne liv med alle de drømmer og nederlag, ambisjoner og redsler som ligger skjult i dem. Blant foreldrene rundt meg hører jeg først og fremst barn bli beskrevet som ekstremt verdifulle. Barna våre er så fulle av potensial. De kan bli hva som helst. Det er fristende å tro at disse ekstremt verdifulle barna må leve i den beste av alle verdener. Der vi tidligere tenkte mest på hva slags barn samfunnet eller familien trengte, sier norske foreldre i dag at de først og fremst tenker på barnas egne behov: Hva trenger barnet for å bli den beste versjonen av seg selv?
Men selv om våre norske barn åpenbart ikke er verdiløse, betyr ikke det nødvendigvis at de har egenverdi. Det er mye som tyder på at norske barn i 2025 – i alle fall sett med samfunnets øyne – først og fremst har framtidsverdi.
Tid til ikke å gripe inn
Et av de sterkeste minnene jeg har med vårt yngste barn, var like etter at han hadde begynt i barnehagen. Han var halvannet år og stod foran hylla med navnet sitt på. Han hadde en ekstra lue han ville legge i den, men hylla var for høy for ham, så han måtte kaste lua opp. En operasjon han strevde med. Han kastet en gang, men fikk det ikke til, før han så kastet enda en gang, men heller ikke denne gangen gikk det.Siden jeg hadde god tid den dagen, satte jeg meg ned på en altfor liten stol og ble sittende og se på ham. Etter hvert så en av de ansatte i barnehagen hva som skjedde, og også hun hadde tid denne dagen (for jeg hadde vært sent ute, og de andre barna hadde gått hjem). Heller enn å hjelpe ham eller irettesette meg for å trekke ut tida ble hun stående ved siden av meg og se på. Jeg føler det ennå som sant at han endte opp med å kaste lua si mot hylla sikkert hundre ganger før han til slutt fikk det til. Hele denne tida satt og stod barnehagelæreren og jeg og så på uten å si noe, uten å hjelpe. Vi betraktet bare en egenskap hos dette lille barnet, som verken hun eller jeg hadde ansvar eller ære for. Det var hans rene vilje, en evne han utviklet foran øynene våre, til ikke å gi opp. Det aller viktigste både barnehagelæreren og jeg som far hadde å tilby, var frihet, og ressursen vi trengte for å gi ham den friheten, var tid. Vi hadde begge tid til å la ham være i fred. Til ikke å gripe inn. Til ikke å hjelpe ham.
Gi dem tilbake mer av deres verden
Det er i våre barn vi tydeligst ser hva som er galt i våre voksne liv. Ikke bare feilene vi har som enkeltmennesker, men også feilene ved det samfunnet vi har laget sammen. Barna kan derfor fylle oss med skam over at vi ikke klarer å ta gode valg. Men nettopp derfor bør de også kunne fylle oss med håp. Og ikke en diffus, lindrende variant av håp, men en konkret og krevende type: De viser oss hvordan mange av sidene ved livene vi har valgt å leve, er valgt og skapt og derfor ikke nødvendige. De kan endres og kanskje også forbedres. Hvordan kan vi betale tilbake den takknemligheten over at barna viser oss det? Vi kan begynne med å gi dem tilbake mer av sin egen verden, mer av den friheten de tross alt har mulighet til å leve i. Mindre organisering, færre læringsmål, færre pådyttede verdier, mindre kjøp og salg, mindre målstyring.La dem være mer i fred, overlatt til seg selv, til sine egne vurderinger og feiltrinn. Jeg tror vi gjør urett mot dem når vi overvåker, rangerer, vurderer og kontrollerer dem mer enn vi behøver, eller oppfordrer dem til å overvåke, rangere og vurdere seg selv.
Vår oppgave er ikke å dressere et lydig menneske som kan tre inn og ta over våre oppgaver, eller et lite menneske som kan leve livene våre litt bedre enn vi selv klarer. Jobben er å skape barn som lever godt, også uten oss. Du skal etterlate dem så trygge og sterke at de klarer å møte livet uten din hjelp. Og du skal sette dem i stand til, om ikke å endre universet, så i alle fall endre sine egne betingelser. Gi dem mot til å skape sitt eget liv. Hvor mange voksne kjenner du egentlig som har det?
