Det er formiddag på småbarnsavdelingen, og alle barna
har vært ute. Nå er vi på vei inn igjen, og det er en
liten stund til det skal serveres lunsj. Inne på avdelingen
møter barna ulike materialer og farger vi gjerne
forbinder med høsten. Det er silkepapir, stoffbiter og
tyll i fargene rødt og oransje, og vi har også en stor
boks med tørket høstløv. Jeg setter blader og silkepapir
ned på gulvet, finner frem bordviften med gitter
foran, som kan «lage vind», og plasserer den i vår lave
vinduskarm. Her kan barna stå rett foran den og
kjenne vinden i ansiktet. Vi tar bladene og silkepapiret
og holder det foran viften, slik at det blåser ut i
rommet. Barnas kropper snurrer rundt, og latteren
runger gjennom rommet når løv og silkepapir treffer
ansikt og kropp. Så blir en ny runde med blader sendt
ut, og igjen snurrer kroppene rundt, så ned på gulvet
med sprellende bein og armer – og opp igjen. Barna
utforsker viften ved å plassere silkepapir både foran,
bak og oppå den. Det blir stor entusiasme og glede når
papiret suger seg fast til viften. Nye hender kommer til
og prøver på den samme teknikken, og igjen fester papiret
seg. Latteren triller i rommet, akkompagnert av
en liten seiersdans rundt omkring, frem og tilbake. Så
er alle tilbake ved viften igjen, og nå sendes silkepapir
og tørre blader gjennom rommet enda en gang. Frydefull
latter, høye hvin. Nå fester blader og silkepapir
seg i håret og på leppene, og vi ser på hverandre og ler
høyt. Mange ivrige hender hjelper med å plukke bort
silkepapir og løv som sitter fast. Noen av barna tar
boksen som løvet har vært i, og fyller den opp på nytt
med bladene som har virvlet utover. Når den er fylt
opp, samarbeider de om å få tømt den ut igjen. Det
er ingen lett oppgave, og mange hjelper til. Jeg flytter
meg fra vinduskarmen og helt ned på gulvet sammen
med barna for å bidra når boksen fylles enda en gang.
Så kaster vi alt sammen høyt opp i lufta, og silkepapir
og blader daler ned over oss. Stemningen i rommet er
euforisk: Små kropper danser gledesstrålende rundt,
og bein tramper i gulvet. Nye barn kommer inn etter
utelek, og stemningen og tempoet bølger frem og tilbake
når nyankomne barn og ansatte tilfører ny energi.
Leken pågår helt frem til lunsjen er klar, og vi trekker
med oss lekenheten inn i måltidet. For hva oppdager
vi etter at vi har samlet oss rundt bordet? Biter av silkepapir
og tørket løv har festet seg i både klær og hår.
Latteren og gleden dette skaper, følger oss videre inn i
måltidet – og enda lenger
Spørsmål til refleksjon:
- Hvordan legger dere til rette for estetiske møteplasser for de yngste barna?
- Hvilke roller tar dere som ansatte i lek som kan fremstå uforutsigbar og kaotisk?
- Hva gjør dere for å verne om lek med høyt tempo og mye energi?
