BARNDOMSØYEBLIKK

I en tid hvor dystre nyheter står i kø, demokratiske strukturer trues og mektige verdensledere viser muskler, kan selv den mest håpefulle kjenne på avmakt og motløshet. Det er store spørsmål på den geopolitiske agendaen, og alt det hverdagslige vi holder på med, kan føles ganske smått. Men kanskje blir det desto viktigere å rette blikket mot det lille. I barnehagens formålsparagraf står det at barndommens egenverdi skal anerkjennes, og at barna skal møtes med tillit og respekt. Det fordrer Mariannes, Alex’, Evys og alle de andre ansattes evne til å se det store i det små.

En myk og fargerik ball triller bortover gulvet med ettåringen og Marianne krabbende etter. Årets første krokus stikker så vidt sin lysegrønne hånd opp av jorda, og toåringen peker og roper mot Alex. Det oransje duplotårnet når straks taket, og treåringen rekker den siste klossen opp til Evy. Det fnises litt stille inni lekeskuret, og fireåringene brister ut i latter når Charlotte finner dem. De iskalde, små føttene kjenner varmen fra store hender, og Abdi trykker femåringen akkurat litt tettere inn på fanget sitt.

Alle disse øyeblikkene er bittesmå byggesteiner i barndommens palass. Det er også her pedagogikken muliggjøres. I forkant av et slikt øyeblikk har dyktige barnehagefolk tenkt over hva disse barna trenger og er opptatt av, reflektert rundt barns medvirkning og skrevet iderike planer. Marianne har lagt merke til ettåringens fascinasjon for gjentakelser i lek, Alex har tatt med toåringen til det stedet han vet at krokusen spirer først, Evy har jobbet lenge med å styrke relasjonen til treåringen, Charlotte har forstått betydningen av å delta i fireåringenes lek, og Abdi kjenner godt til femåringens behov for ekstra nærhet i nye situasjoner. Observasjonene er kanskje gjort, tankene er kanskje tenkt, og planene er kanskje skrevet, men det er først når barna ser på det du tilbyr, smaker på det, lukter på det og tar i det, at det pedagogiske kan tre frem. Først da begynner det virkelige pedagogiske arbeidet. Hvordan du responderer på barnas blikk, kropp og uttrykk når de møter noe du har tilrettelagt for, er avgjørende for hvor glitrende byggesteinene blir.

Det særegne ved barnehagepedagogikken er det som foregår i mellomrommet mellom de didaktiske planene og det som skjer når barna responderer sanselig på det vi tilbyr dem. I dette mellomrommet har barnehagefolk sett gylne muligheter i år etter år. Vi har faktisk et formål som ikke bare forplikter, men også tillater og muliggjør at vi er tilstedeværende i øyeblikkene her og nå sammen med barn. Formålet tillater at vi hengir oss i leken med kropp og sjel fordi barnet er i flytsona. Det tillater å legge bort planene du egentlig hadde fordi barna blir opptatt av noe helt annet. Det tillater å bli lenger i en situasjon selv om klokka viser lunsj, fordi barnet er i utforskermodus. Formålet muliggjør at barn får oppleve at personer med makt over og ansvar for dem også er i stand til å ta imot deres lekende initiativer. Det muliggjør spontan improvisasjon og avstikkere fra rutiner. Det muliggjør sanselige erfaringer uten konkrete læringsmål.

Denne helhetlige tilnærmingen til alle mulige situasjoner i løpet av en helt vanlig barnehagedag er unik for barnehagen. I motsetning til instrumentelle og detaljstyrende utbyttebeskrivelser og kompetansemål er målene for virksomheten nedfelt i prosessformuleringer. I barnehagens rammeverk formidles det en respekt for barndommens verdi her og nå, og i den aller første rammeplanen ble barndom beskrevet som en livsfase med egenverdi – som ikke kan forseres eller tas igjen, men som må få ta sin tid. Barnehagefolk som er tro mot formålet, lar seg ikke rive med av forlokkende skjemaer som garanterer læringsprogresjon fra mandag til fredag, eller av ferdige opplegg med aktiviteter som effektiviserer arbeidshverdagen. De lener seg heller på barnehagens verdigrunnlag, hvor lek, omsorg, læring og danning skal sees i sammenheng. De holder fast på sitt oppmerksomme nærvær i barns verden. De våger å forbli i situasjoner de innerst i barnehagehjertet vet at er betydningsfulle. Slik står de støtt i møte med krefter som vil gjøre barnehagen til noe annet enn det den er.

Når verden virker dyster og uoversiktlig, er det kanskje mer nødvendig enn noen gang å tviholde på dette: et mandat som baner vei for tilstedeværelse i barndomsøyeblikkene, og hvor lysegrønne krokusblader får lov til å være det viktigste i verden akkurat nå. God lesning!