I år har vi barnehagefolk mye å feire. Det er rett og slett et omfattende jubileumsår. For nitti år siden ble den første barnehagelærerutdanningen etablert, for femti år siden ble den første barnehageloven vedtatt i Stortinget, og det er tretti år siden vi fikk den aller første rammeplanen. Dette har instituttleder ved barnehagelærerutdanningen på OsloMet, Kristin Danielsen Wolf, og førstelektor emerita ved USN, Ingeborg Tveter Thoresen, valgt å markere med å invitere ulike fagpersoner innenfor feltet til å skrive frem verdiene som den helhetlige, barnesentrerte og sosialpedagogiske barnehagetradisjonen i Norge er bærer av. Resultatet er en liten pamflett med stor signifikans.
Den helhetlige tenkningen om barnet
I innledningen tegner redaktørene opp et bilde av de seneste årenes politiske og faglige debatt rundt hva barnehagen skal være og inneholde. Det uttrykkes en bekymring for at det helhetlige synet på barn og barnehagens arbeidsmåter i dag er under press, og de spør hvilke kamper som er verdt å kjempe for ut fra barnets beste som ledende prinsipp.
Gjennom bokens syv kapitler besvares dette spørsmålet fra både et historisk, utdanningspolitisk og praktisk nivå med beskrivelser av barnehagens røtter og grunnleggende verdier på en måte som gjør meg stolt over å tilhøre denne tradisjonen og profesjonen.
Indirekte styring og deltakelse i lek
I bokens første kapittel loses leseren gjennom barnehagelovens tilblivelse og endringer fra 1975 og frem til i dag med en oversiktlig illustrerende tabell som både førsteårsstudenter og erfarne barnehagelærere vil kunne ha nytte av. Deretter inviteres det til kritisk refleksjon rundt hvordan dagens individfokuserte politikk med vekt på tidlig innsats og fremtidig læring utfordrer barnehagens tradisjon for vektlegging av barndommens egenverdi, barns egeninitierte lek og en helhetlig læringsforståelse. Det vises hvordan indirekte styring gjennom begrepsbruk kan være en trussel mot barnehagelovens intensjoner.
Det er gledelig å se at barnehagens kjerneverdier også kommer til syne i bokens utforming. Professor i pedagogikk presenterer dilemmaer knyttet til barnehagelærernes forståelse og praktisering av barns rett til lek og gjør rede for forventninger til lekens plass og betydning i barnehagen. Det bidras med kritiske spørsmål til personalets deltakelse i barnas lek og refleksjon rundt profesjonelt ansvar.
Innsiktsfullt og lærerikt
Flere kapitler i boken belyser profesjonens mandat, det etiske ansvaret og barnehagelæreren som tusenkunstner på en måte som vekker refleksjon og faglig stolthet. Begreper som danning og oppdragelse blir drøftet, og det gis en gjennomgang av utdanningens historie, pedagogikkfagets plass og hva som skal til for å skape den beste utdanningen for dagens og fremtidige barnehagelærere.
Antologien avsluttes med et kapittel om de grunnleggende verdiene i rammeplanen, med viktige kritiske spørsmål. Det reflekteres rundt om barndommen i dag får lov til å ta sin tid, slik det ble beskrevet i den første rammeplanen av 1996, og det fremheves respekt for barn som medmennesker.
Overkommelig påminnelse
Dersom nye barnegrupper og tilvenning ikke gir rom for å lese mange fagbøker denne høsten, er denne lille pamfletten overkommelig. Den fungerer som en påminnelse om barnehagens verdier og kan bidra til å holde det faglige motet oppe i en hektisk oppstart. Selv om boken i stor grad er teoretisk, historisk og politisk, er den tilgjengelig og forståelig. Leseren vil lett se og forstå sammenhengen tekstene har med praksis.
Det er håp om at antologien vil bli pensum for nye barnehagelærerstudenter som skal føre denne tradisjonen videre i møte med hvert enkelt barn.
