LEKENDE FORTELLINGER MED LEKVERDEN SOM ARBEIDSMÅTE

I Norge kan det se ut som om det har vært en innforstått praksis i mange barnehager at lek skal være fri for voksnes innblanding, og dette er også et dominerende syn i norsk lekforskning (se Greve et al., 2023). «Frykten for å kuppe barns lek» (jf. Pyle & Danniels, 2016, s. 276) ser ut til å påvirke barnehageansattes holdninger til seg selv som lekepartnere, og mange er redde for å «kaste seg inn i leken» (jf. Greve et al., 2023). Men det er ikke bare redselen for å forstyrre barns naturlige evne til å leke som er årsaken til at ansatte ikke leker med barn. Mange er usikre på hvordan de skal delta i lek; de er redde for å miste kontrollen over situasjonen, og de ønsker ikke å gå ut av komfortsonen (Bjerknes et al., under utgivelse; Brėdikytė, 2022; Greve et al., 2023). Og da er det kanskje tryggest å observere barns lek fra sidelinja (jf. Kallestad & Ødegaard, 2013). Bredikyte (2017) oppfordrer allikevel ansatte til å prøve for å oppleve gleden over at barna ønsker å ha deg med i leken, noe studentene våre fikk erfare etter at de hadde vært med på å skape lekverdener i praksis (Bjerknes et al., under utgivelse).

Å skape en lekverden sammen

Blant alle læringsutbyttene barnehagelærerstudenter skal oppnå i løpet av utdanningen, er et av dem at de skal utvikle ferdigheter i å delta i lek sammen med barn (UHR, 2018, s. 12). Utvikling av studentenes lekferdigheter er vanligvis knyttet til praksisperiodene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig å overlate dette til praksis når vi vet at mange barnehageansatte sjelden deltar i lek. Dette var bakgrunnen for at vi ved barnehagelærerutdanningen ved USN i Drammen ga studentene opplæring i den lekpedagogiske arbeidsformen lekverden. Formålet var å gi studentene noen verktøy som skulle gjøre det lettere for dem å slippe seg løs i leken og gjøre seg «lekbare» (jf. Greve et al., 2023).

Verktøyene vi ga studentene, var i hovedsak inspirert av barnehageforskerne Gunilla Lindqvist og Marilyn Fleer. I doktorgradsavhandlingen Lekens estetik. En didaktisk studie om lek och kultur i förskolan (Lindqvist, 1995) beskriver Lindqvist hvordan barns lek utvikles når barn og voksne skaper en fiksjon sammen, det hun kaller en lekverden. Lekverdenen bygger på fortellinger fra barnelitteraturen, og det er når de ansatte dramatiserer personer og handlinger fra fortellingene, at lekverdenen blir til. Lekverdenen skapes i samspill mellom barn og ansatte, og Lindqvist konkluderte med at det kulturelle fellesskapet er viktig for at leken skal utvikle seg (Lindqvist, 1995). Barnelitterære tekster er gjerne bygd opp rundt grunnleggende konflikter i barns liv, og de viste seg å egne seg godt som utgangspunkt for en felles lekverden fordi de handler om noe som både berører og interesserer barna. Lindqvist (1995) så også at det var de flertydige tekstene med rike tolkningsmuligheter som ga mest næring til leken. Fordi leken er et felles prosjekt for barn og ansatte, er det også en fordel at boka ikke bare berører barna, men også engasjerer de voksne (Bredikyte, 2017). Uten engasjement er det vanskelig for voksne å gjøre bokas univers virkelig for barna, for eksempel ved å gå i rolle som en av karakterene i boka. For å finne bøker som egner seg godt som utgangspunkt for en lekverden, kan det derfor være lurt å starte med å lete etter bøker som har et persongalleri som berører og engasjerer, uansett om du er barn eller voksen.

En mer pragmatisk pedagogikk

Lindqvists avhandling har inspirert forskere og lærere i barnehager og skoler over hele verden til å utvikle ulike former for narrative lekverdener (jf. Fleer, 2020). En av disse er Marilyn Fleer, som har utviklet det hun kaller Conceptual PlayWorld (f.eks. Fleer, 2018, 2020), en lekpedagogisk arbeidsmåte som legger særlig vekt på utvikling av naturvitenskapelige begreper gjennom lek. Denne ble utviklet fordi Fleer så med bekymring på at barns lek mange steder fortrenges til fordel for mer formell opplæring i tidlig alder. Conceptual PlayWorld er et forsøk på å skape en pragmatisk pedagogikk som både kan tilfredsstille myndighetenes krav til læringsutbytte og ivareta leken i barnehagen og for de yngste barna i skolen.

Den versjonen av lekverden som studentene våre fikk opplæring i, er inspirert av Lindqvists avhandling og av nyere studier som bygger på hennes arbeid (f.eks. Bredikyte, 2017; Fleer, 2019). Studentene brukte et planleggingsskjema, som er en omarbeidet versjon av Fleers (2022) Conceptual PlayWorld blank template (Monash University, u.å.). Studentenes lekverden skiller seg fra Fleer på ett viktig punkt: De planla ikke for læring, men for lek.

Eksempler fra praksis

I den neste delen av teksten overlater vi pennen til fire studenter som har skapt lekverdener sammen med barn i praksis. Først ut er Kristin, som skapte en poetisk lekverden sammen med ettåringer. Kristins tekst viser hvordan de yngste barna uttrykker undring og nysgjerrighet gjennom ulike uttrykksformer. I den neste teksten forteller Christine om hvordan barn på en avdeling fra tre til seks år ble inspirert til å uttrykke seg gjennom musikk, og hvor viktig lekverdenen ble for fellesskapet på avdelingen. I lekverdenen til Caroline og Daniel var det humor og spenning som bidro til å skape et engasjerende fellesskap mellom studentene, barna og alle de rare fuglene som kom innom Kafé Haletippen. La oss tre inn i studentenes litterære universer!

En poetisk lekverden — Kristin Solbakken Lien, barnehagelærer og masterstudent

Diktet Så rart! av Inger Hagerup (1950) er utgangspunktet for en lekverden jeg skapte sammen med fem ettåringer. Valget av lyrikk som utgangspunkt for leken var inspirert av ettåringenes poetiske væremåte, og underveis i prosjektet viste det seg at diktets åpne form egnet seg godt til å skape et rom for undring og lek for de yngste. Jeg forsøkte å skape en bevegelig overgang fra diktet til lekverdenen ved å ikke sette noen tradisjonelle rammer for leseopplevelsen. I stedet for en høytlesningsstund med krav om barna som tilhørere fulgte den korte formidlingen av diktet barnas signaler, og rommet var i barnas eie hele tiden. Barnas mulighet til å bevege seg fritt i det fysiske miljøet under formidlingen var min invitasjon til å la dem reagere på og kommentere det de hørte underveis. Slik ble det også lettere å ivareta deres uttrykk da de senere dukket opp igjen i lekverdenen.

Fra formidling til lekverden gikk veien videre gjennom to små portaler (magiske innganger til lekverdenen), i hvert fall i mitt voksne hode. Men de små hadde ikke tenkt seg videre. Vår lekverden forble i portalene til de ble lukket. Den retningen ble drevet frem av barna, og jeg og de ansatte på avdelingen måtte følge etter. For i dette prosjektet var det tiden og barnas bevegelser som skulle gjelde. Det er ikke en voksenverden. Det er en hagerupsk verden – utelukkende på barnas premisser.

I portalene bodde diktets edderkopp og flaggermus. Først var portalene og småkrypa svært små, slik at barna kunne holde dem i hendene. Edderkoppen levde i et virvar av spindelvev. Flaggermusen hang opp ned på pinnen sin og ble omsorgsfullt vekket av små barnehender. Portalene kunne åpnes på hver sin måte og var laget av pappesker og garnrester. For hver dag barna kom til avdelingen, vokste portalene i omfang, og åpningene ble flere. De små portalene forsvant ikke, men levde side om side med de store. Enkelte av portalene ble etter hvert så store at både barn og voksne kunne krype ut og inn av dem. Det ble mer og mer spindelvev å boltre seg i. Så langt strakk det seg at barna kunne løpe frem og tilbake gjennom garderoben med hver sine spindelvevkveiler uten at det tok slutt. At garderoben var stedet for lekverdenen, var også av vesentlig betydning. Det var her vi bygde og utvidet verdenen. Slik kunne barna også dele den med foreldre og søsken, og det var både det første og det siste de møtte da de kom og gikk fra barnehagen.

Barnas utfoldelse skjedde i mellomrommene og tomrommene av det vi så for oss på forhånd, og øyeblikkene i lekverdenen bar preg av at de ansatte tok seg tid til å svare på barnas nonverbale uttrykk. I stedet for at barna imiterte de ansattes bevegelser, fanget de ansatte opp barnas. Ved å gjøre de samme bevegelsene fikk vi en forståelse for hvordan barna tenker og sanser objektene, og de ansatte fikk muligheten til å reflektere over hvordan lekverdenen kunne videreutvikles praktisk. En slik fenomenologisk tilnærming, der oppmerksomheten er rettet mot barnas kroppslige uttrykk og tid, bidro til å gjøre lekverdenen mer gjensidig og likeverdig. For å forstå barnas opplevelse var det ikke annet å gjøre enn å oppleve sammen med dem.

Det som i tillegg spant ut av lekverdenen, og det som kanskje fikk størst ringvirkninger, var «Åånåtåtten». Diktet Så rart! skapte en mulighet for kontinuerlig formidling gjennom hele perioden. Fordi diktet er kort, rimer og er delt i to vers, kunne vi trekke det frem som et rytmisk tilskudd på stellebordet, på turveien eller ved matbordet, enten som helhet eller ved å dele det opp i vers eller verselinjer. Edderkoppen var den gjennomgående interessen for barna. Sakte, men sikkert ble den, via barnas egne språklige og poetiske utforskning, døpt om til «Åånåtåtten». Først var det en ytring ett av barna brukte for å referere til lekverdenen, men etter hvert ble den videreført som et felles symbol for hele gruppa. «Åånåtåtten» ble også lekverdenens problem. I begynnelsen var den en edderkoppfigur som gjemte seg i en av portalene, og i løpet av perioden ble oppdraget med å finne den i det stadig økende omfanget av portaler og spindelvev en del av barnas lek. En dag glemte jeg oppdraget med å gjemme «Åånåtåtten» på forhånd, men da tok «Åånåtåttens» døper selv ansvar og gjemte den for deretter å lede meg til å finne den i en kveil av spindelvev som han selv hadde konstruert på gulvet.

«Ånåtåtten» var både et spørsmål og et svar. Barna testet ut uttrykkets meningspotensial og brukte det både referensielt, ekspressivt og poetisk. Den gjemte seg, vokste, krympet, laget spindelvev og var frontfigur for all den poesien som finnes i lek – fra lyder og ord til fri utfoldelse. Det er vanskelig å ikke la seg berøre av ettåringene som tar et slikt eierskap til språket og diktet.

Som en avslutning på prosjektet lukket vi portalene sammen. Portalene krympet til sin opprinnelige størrelse. Det eneste som unndro seg formelen for en avslutning på prosjektet, var fantasien. «Åånåtåtten» hadde nemlig over natta vokst til dimensjoner vi ikke ventet oss, og veltet ut av spindelvevet som en figur med én meter lange ben ikledd barnas gummistøvler. Med Så rart! utfordret vi ikke bare hva som kan leses for de yngste barna, men vi fikk også utforsket skumle og mørke kontraster på en småbarnsavdeling – til fryd for de aller yngste.

I denne lekverdenen har nøkkelen vært improvisasjon, kreativitet, nysgjerrighet og en god dose galskap. Det har vært en stor mengde materialer i bruk, men det var enkelt å innhente. Det skal ikke så mye til annet enn øyeblikk, fantasi og ei bok som har stått i hylla fra den gang man selv var et småkryp.

En musikalsk lekverden — Christine Lindseth Christensen, pedagogisk leder

Muligheten jeg fikk til å skape en lekverden i barnehagelærerutdanningen, står igjen som en av de mest betydningsfulle opplevelsene jeg fikk erfare i praksis. Min lekverden tok utgangspunkt i boka Sofia finner en sang, skrevet av Marit Larsen og illustrert av Jenny Løvlie (2023). Boka handler om jenta Sofia som oppdager en sang i byen hun bor i, illustrert i boka som en gul, svevende «sky». Sangen blir borte for henne, og gjennom oppslagene i boka følger vi Sofias jakt på sangen, som hun i bokas slutt finner tilbake til i et konserthus fylt til randen av musikk. Hun finner sin egen sang, den som setter seg i kroppen og som gir henne godfølelsen.

Lekverdenen fant sted på en avdeling med tre- til seksåringer og fulgte hele praksisperioden. Den første uka ble barna gradvis introdusert for bokas innhold gjennom spor og hint. Den gule sangen ble malt på vinduene og dukket opp i form av gult stoff hengende flere steder på avdelingen, og Sofias fotspor ble malt på gulvet. Viktige elementer fra boka fikk plass som en installasjon i rommet som barna kunne få sanselige erfaringer med, gjennom å ta og føle på. Dette skapte nysgjerrighet og undring.

Hele den første uka møtte barna nye spor. Ikke bare skapte det nysgjerrige barn, men selv foreldrene tok seg tid til å ta del i undringen over alt nytt og annerledes. Det skapte en felles referanse foreldre og barn kunne samtale om, både på vei til og hjem fra barnehagen. Etter noen dager ble boka lest i sin helhet, hvor spor, hint og historien om Sofia ble knyttet sammen, og det hele fikk en sammenheng.

For at lekverdenen skulle få muligheten til å utvikle seg til noe mer, var det nå viktig å ha et våkent blikk og studere hva slags elementer og erfaringer barna ble opptatt av og eventuelt ville ta med seg videre. Ville noen av inntrykkene barna hadde fått servert og blitt kjent med uka før, komme til syne gjennom deres uttrykk i leken? Som student var dette en lærerik del av prosessen, for veien videre lå ikke i forhåndsbestemte aktiviteter eller ferdige opplegg. Jeg måtte hente inspirasjon fra det som kom til syne i leken, av barn som selv hadde latt seg inspirere.

Det tok ikke lang tid før vi kunne se spor av historien til Sofia i leken. Barna demonterte ivrig installasjonen med elementer fra boka på eget initiativ, og disse ble viktige artefakter for dem i leken. Noen av barna ble svært opptatt av det musiske. Notene som vi malte på vinduer og gulv, og pianoet fra installasjonen som spilte «sangen til Sofia», resulterte i at et av barna gjenskapte konserthuset fra boka i konstruksjonsleken, og uttrykte at avdelingen nå var blitt et musikkrom. Det gule stoffet omformet barna til superheltkapper, og snart hadde avdelingen fått en gjeng med superhelter som løste små og store oppdrag i barnehagen. Barna var, uten å være klar over det, i ferd med å danne grunnlaget for oppdragene de snart skulle få løse.

Nå var tiden moden for å presentere barna for oppdrag og problemer som skulle løses. Det var bokas hovedkarakter, Sofia, som stod bak disse. Hun kommuniserte med oss via brev og telefoner, som dukket opp med jevne mellomrom og ga oss oppdrag. Disse fungerte som portaler inn til lekverdenen. I det første brevet ble barna invitert med inn i barnehagens eget «konserthus», hvor de sammen med dirigenten (meg) skulle få oppleve og skape sin egen konsert. Det ble et musikalsk, rytmisk og lekent fellesskap med store og små, som sammen erfarte, skapte og lot seg rive med i musikken. Kanskje fant noen også sin egen sang, slik som Sofia?

I det andre oppdraget fikk barna en telefon fra en fortvilet Sofia som hadde mistet sangen sin, slik som i boka, og hun henvendte seg til barnehagens superhelter med en bønn om ikke de kunne hjelpe henne med å finne den. Barna levde seg inn i at de nettopp hadde hatt «direkte» kontakt med Sofia, og gleden ble om mulig enda større da de forsto at Sofia hadde lagt igjen superheltkapper nok til alle. Tolv gule, kappekledde barn løp ivrig nedover i skogen utenfor barnehagen og var fast bestemt på å løse oppdraget. Stemningen var til å ta og føle på når man kunne høre jubelbrøl i skogen, og Sofias sang var funnet.

Avslutningsvis mottok barna et siste brev med oppdrag om å finne sin egen sang. Denne gangen fikk barna besøke den lokale kirken. Idet døren gikk opp, hørtes mektig musikk fra kirkens orgel, og barna ble stumme av beundring. I kirkerommet møtte de igjen alle elementene de hadde blitt kjent med fra historien om Sofia. Det hele ble avrundet med sangstund med kantor ved tangentene, hvor det var barnas egne sanger som ble sunget, og sammen lukket vi portalen til lekverdenen en siste gang.

Det er mye å ta med seg fra en slik erfaring, men noe står frem som ekstra viktig for meg. Å la en person «utenfor» være den som inviterer barna inn i lekverdenen, tillot de ansatte å ha en veldig aktiv rolle i leken sammen med barna. Vi var i lek sammen på like premisser. Leken ble inkluderende: Det var ikke noen krav eller kvalifikasjoner for å delta i fellesskapet. Det som kanskje var mest betydningsfullt for meg, var hvordan en litterær lekverden gav plass til alle i leken. Barna fikk nye lekevenner, og de som slet med lekekoder, lekeinvitasjoner eller følelsesregulering, gav seg hen til denne lekverdenen og var med – med hele seg. Det var en sterk opplevelse. Og til deg som selv vil ut og skape en litterær lekverden sammen med barna: Det er lov å gripe tak i noe du selv føler du mestrer godt, eller som du blir inspirert av. For hvem inspirerer vel ikke andre bedre enn den som selv er inspirert?

En verden av fjær og fantasi — Caroline Alvestad og Daniel Beletse Desta, barnehagelærerstudenter

Hvordan skaper man levende og engasjerende lek med utgangspunkt i en bok? Dette ønsket vi å utforske da vi fikk mulighet til å jobbe med lekverden som arbeidsform i vår praksisperiode. Sammen utviklet vi en lekverden basert på boka Kafé Haletippen av Bjørn F. Rørvik og Per Dybvig (2010), en bok som skulle vise seg å gi både oss og barna en fargerik og fantasifull inngang til lek, samarbeid og fellesskap. Kafé Haletippen handler om reven og grisungen og deres forsøk på å samle på fjær. Ved å åpne en kafé hvor fugler må betale med halefjær, prøver de å utvide den stusselige samlingen sin. Vi valgte boka fordi den er full av humor, har et rikt og spennende persongalleri, tydelig fortellingsstruktur og interessante illustrasjoner – alt vi håpet ville trigge barnas fantasi. I startfasen visste vi ikke hvilken vei prosjektet ville ta, men vi holdt mulighetene åpne slik at barna kunne være med på å forme innholdet basert på sine innspill og impulser underveis.

Den første dagen startet vi med å legge ut spor i skogen: fjær som barna «tilfeldigvis» oppdaget da vi var på tur. De ble straks nysgjerrige: Hvem hadde mistet dem? Hvor kom de fra? En av guttene hadde hørt om en rømt papegøye fra en dyrebutikk, og lurte på om det kunne være den. Det at barna fikk undre seg og knytte egne erfaringer til det de opplevde, la grunnlaget for videre engasjement.

Den andre dagen hørte vi mystiske lyder ved et eiketre. Barna hadde mange teorier om hva som lagde lydene – fra kattugle og hakkespett til flyvende gris og ekorn med tuba. De ble aktive medskapere av historien før den i det hele tatt hadde begynt. Andre dag dukket et skilt med teksten «Kafé Haletippen» opp i skogen ved eiketreet. Inne i «kafeen» fant vi en koffert med enkle rekvisitter, og gjennom dem fikk barna møte reven og grisungen. Kofferten ble et fast element i prosjektet og fungerte som inngangsport til lekverdenen. Vi presenterte menyen, blant annet solstekt mygg, og barna ble med på å lage maten. Betalingen? Selvsagt halefjær.

Den tredje dagen hang kofferten i eika igjen – og der lå boka. Vi satte oss ned og leste, og det tok ikke mange sidene før barna begynte å knytte sammen det vi hadde opplevd i løpet av uka med det de nå hørte. De la merke til detaljer, sammenlignet fugler og tok aktivt del i fortellingen. Dette ble starten på et to ukers langt oppdrag.

Barna fikk i oppdrag å hjelpe reven og grisungen med å samle fjær fra fuglene i boka, og disse fjærene satte vi inn i et album. Hver dag møtte vi en ny fugl ved eika og gjennomførte et oppdrag. Disse oppdragene ble til små utfordringer der barna måtte tenke kreativt, samarbeide og finne løsninger sammen. Blant annet skulle barna prøve å fange Snublefinken ved å lage en felle. De brukte tau og naturmaterialer fra nærområdet. Deretter gjemte vi oss og ventet spent – og ikke lenge etter hadde den uheldige Snublefinken surret seg inn i fella. Den fikk hjelp av barna til å komme seg løs, og de fikk en halefjær som takk. Den russiske skjeggfuglen trengte et sted å overnatte, for den hadde kommet helt fra Brumelumsk, og barna lagde egne fuglehus av kartong og naturmaterialer. Spøkefuglen skulle le så mye at den mistet en fjær fra treet den satt i. Barna samarbeidet og prøvde alt, fra vitser og rim og til og med en prompeknapp, og de fikk oppleve hvordan språk og humor skaper fellesskap. Hermegåsa var veldig glad i fugledansen og inviterte til fysisk lek i en hinderløype hvor barna byttet på å være Hermegåsa med egne nebb. De hermet etter hverandre, foreslo nye utfordringer og hjalp hverandre gjennom løypa. Suppegjøken var forkjølet og trengte hjelp til å lage suppen sin. Barna fikk utdelt en oppskrift med en blanding av symboler, skrift og tall og hjalp hverandre med å finne ut hva som skulle i gryta. De lette etter «ingredienser» i skogen, fant på egne medisiner og fikk til slutt fuglen frisk igjen. Pipestilken var så sjenert at den ikke turte å komme frem. For at den skulle føle seg trygg, lagde barna et gjemmested med stokker, kvister og blader. Her fikk vi se både empati og kreativ problemløsing i praksis. Slukhalsen var den siste fuglen vi møtte. Barna lagde mat til ham på Kafé Haletippen, men Slukhalsen ble aldri mett. Til slutt stjal han albumet vårt med alle fjærene, og vi måtte ut på redningsaksjon. Barna organiserte seg, fordelte roller og la en plan for hvordan de skulle få det tilbake – og det klarte de. Fjærsamlingen var komplett!

Prosjektet ble avsluttet med en høytidelig fjærseremoni ved eika. Barna fikk hver sin spesielle fjær som takk for innsatsen. Vi serverte mark på eikeblad og åpnet kaféen én siste gang. Det ble en leken og stemningsfull avslutning som samlet trådene i det vi hadde skapt sammen. Gjennom hele prosjektet ble fjærene en rød tråd som samtaletema, i rollelek og som samlingsobjekt. Flere av barna fant egne fjær utenom opplegget og ville gjerne legge dem til i albumet. Vi opplevde at barna tok eierskap og videreførte lekverdenen på egen hånd, selv etter at vi hadde dratt.

Vi erfarte at lekverden som arbeidsform la godt til rette for inkluderende lek og nye relasjoner. Barna fant hverandre på tvers av tidligere lekemønstre, og vi deltok både i rolle, som medlekere og medundrere – noe som styrket både innlevelsen og fellesskapet. Oppdragene barna fikk, ble også små arenaer for problemløsing. De måtte tenke kreativt, samarbeide og finne løsninger sammen. Enkle utfordringer skapte stort engasjement, og vi så hvordan barna tok initiativ til å utforske, diskutere og evaluere ideer i fellesskap. Det å få bruke både kroppen, språket og hverandre i møte med utfordringer bidro til mestring og en sterk opplevelse av fellesskap.

Alt i alt har vi erfart hvordan en god bok, kombinert med tid, rom og lek, kan bli inngangen til en rik og meningsfull læringsprosess for både barn og ansatte. Dette er erfaringer vi tar med oss videre, og som har gitt oss tro på leken som drivkraft for utvikling, undring og glede.

Inkluderende fellesskap

Da vi introduserte lekverden som en arbeidsform barnehagelærerstudentene skulle prøve ut i praksis, var formålet å gi studentene noen verktøy som skulle gjøre det lettere for dem å delta i lek sammen med barn. Mange studenter oppdaget at lekverden gjorde det lettere å delta i fantasilek med barn, og ikke minst var det flere som erfarte at når de først hadde blitt «lekbare» (jf. Greve et al., 2023), fortsatte barna å invitere dem med i lek (Bjerknes et al., under utgivelse). Lekverden ga studentene noen verktøy de kunne bruke til å skape et kulturelt fellesskap der både barn og ansatte kunne hengi seg til fiksjonen.

Fordi leken skapes i en kulturell kontekst, vil den utvikle seg i mange ulike retninger. Fortellingene over er gode eksempler på det. Allikevel har de noe til felles: Alle tar utgangspunkt i barnelitterære tekster med ulike kvaliteter. Det poetiske språket i Så rart! ga ettåringene i Kristins lekverden nye måter å kommunisere på. I Sofia finner en sang er det illustrasjonene av musikk som en gul sky som blir viktig for lekens utvikling, mens det er det rike persongalleriet og den språklige humoren i Kafé Haletippen som egger fantasien til barna i lekverdenen til Caroline og Daniel. I de tre lekverdenene spiller også rollefigurene i bøkene en viktig rolle. Mens ettåringene gjemmer og finner en lodden edderkoppfigur, får barna på avdelingen til Christine aldri møte Sofia, men fiksjonen opprettholdes av kommunikasjon via brev og telefon. På Kafé Haletippen dukker fuglene opp en etter en når Daniel går i rolle. Møtene med rollefigurene er også det som driver leken videre og får den til å vare, for det er disse som formidler oppdrag eller problemer som skal løses. For de yngste er det repetisjon og utvidelse som blir viktig, mens de eldste stadig får nye og mer krevende utfordringer som må løses i fellesskap. Og det er her nøkkelen til vellykkede lekverdener ligger: Å skape noe i fellesskap inkluderer alle! Studentene oppdaget nemlig ikke bare at de ble mer «lekbare» som voksne, de så hvordan deres deltakelse førte til inkluderende lek og nye vennskap i barnegruppa – også etter at de hadde forlatt lekverdenen.

Referanser