FRYDEFULLT SAMSPILL

Frydefullt samspill
Mariann Rindahl Skalle Løvås, pedagogisk leder

Jeg har mellomvakt og blir møtt av summende stemmer fra både små og store. De fleste barna har allerede satt seg ved bordet bortsett fra et par som trenger litt støtte for å finne veien dit. Gulvet bærer preg av at her har det allerede vært aktivitet en god stund. Biler, dukker og dyr ligger utover, men disse må nå vente til etter frokosten før leken kan fortsette.

Jeg setter meg ved et av bordene hvor en gruppe barn sitter klare for mat, og jeg tenker at det skal bli hyggelig å spise sammen med dem. Vi synger en matsang, og så er måltidet i gang. Barna forsyner seg av fatet som blir sendt rundt. Noen rekker å spise opp sin kvartskive før sistemann får velge seg en. Barna virker sultne denne morgenen. Akkurat nå råder det en stillhet rundt bordet. Den varer ikke lenge, men jeg verken forventer eller ønsker at det skal være helt stille.

For her skjer det brått mange ting på én gang. Noen av barna begynner å fortelle om en opplevelse. Noen starter en sang, mens andre spør etter mer mat. Noen har oppdaget at det går an å blåse bobler i melken, andre synes det er hysterisk morsomt å skrape pålegget av med fingeren. Ja, det er godt å slikke det av. Dette blir til stor begeistring fra andre.

Alt dette som foregår samtidig, får tankene mine til å vandre noen år tilbake. Noe har skjedd, for det er ikke så mange år siden jeg opplevde stemningen rundt måltidet helt annerledes. Den gangen syntes jeg ikke at det var akseptabelt å blåse bobler i melka. Synge gjorde man før måltidsstart, ikke under, og det ble hysjet om samtalen ble litt for livlig. Forventningene, stemningen og lydene hører sammen, og de har forandret seg. Vi har forandret oss. Vi har gitt slipp på noe for å finne noe nytt, sammen. Vi har snakket om det som virket som det rette for én, og som kanskje var utfordrende for en annen. Hvor kommer forventningen om å spise opp skorpene fra?

Å kjenne på glede og hyggelig fellesskap rundt frokostbordet er ikke selvsagt. Det er mye som kan utløse stress og mas. Men sammen har vi funnet verdien av alt som får plass rundt bordet, om vi lytter etter barnas bidrag. Jeg er så glad for at vi som personalgruppe har vært, og stadig er, i endring. Dagens måltid bærer preg av god stemning, og det er lite mas om skorper. Vi trenger ikke å hysje ned en livlig samtale, og en liten trall er bare koselig.

Men veien for å komme dit vi er i dag, har vært langsom og lang. Vi er en stor personalgruppe, og alle er forskjellige. Vi har ikke bare bestemt, men diskutert og reflektert rundt måltidet mange ganger. Vi har ikke alltid vært enige, og kanskje er vi ikke det nå heller. Men vi har funnet et felles mål å jobbe mot: Alle måltidene skal bære preg av glede, hygge og fellesskap.