«Barna er så opptatt av leoparder om dagen, kanskje vi skulle innredet det lille ekstrarommet på avdelingen som en jungel? Med palmer, lianer og forskjellige dyrefigurer?» Den nyutdannede barnehagelæreren er ivrig og legger ut til den erfarne fagarbeideren om mulige løsninger for å skape et lekemiljø som treffer barnas interesser. Når fagarbeideren kommer til orde, konkluderer hun: «Ja, men det der har vi prøvd før. Vi lagde jungel der for tretten år siden. Det funket ikke da, så det er ingen vits å prøve det igjen!»
Barnehagen skal være en lærende organisasjon, står det i rammeplanen. Det betyr at personalet reflekterer rundt faglige problemstillinger og oppdaterer seg på kunnskap. For at barna skal bli møtt på sine behov og få medvirke, slik det står i formålet, må de ansatte være i utvikling. Hvorfor det, kan man kanskje spørre? Når du har jobbet i barnehage i en årrekke, møtt ulike barn og foreldre og stått i titusen situasjoner, kan du få en opplevelse av at du har sett og gjort alt. Du har masse erfaring og har opparbeidet deg en vane. Så hvorfor ikke bare lene seg på den og gjøre slik du alltid har gjort det? Hvorfor bruke krefter på å lage et jungelrom, når vi prøvde det for tretten år siden, og det ikke fungerte da? «Kompetanseutvikling er avgjørende for å videreutvikle eget faglig skjønn», sier Siv Andrine Thalberg i denne utgavens spalte Hva mener de ansatte? Hvis man bare tviholder på gårsdagens praksis, vil man ikke øve opp evnen til å vurdere, analysere og handle ut ifra hva som er det spesielle med en gitt situasjon, relasjon og kontekst. «Hvis vi ikke reflekterer og utforsker nye praksiser og forståelser, er det stor fare for at vi stagnerer og gror fast i gamle handlingsmønstre», sier Anita Remmen i samme spalte. Selv om en situasjon kan ligne på noe du har opplevd før, vil barnet og konteksten alltid være ny.
Hvis man bare tviholder på gårsdagens praksis, vil man ikke øve opp evnen til å vurdere, analysere og handle ut ifra hva som er det spesielle med en gitt situasjon, relasjon og kontekst.
Vanen er på mange måter både en velsignelse og en forbannelse. Den er bygget på viktige erfaringer, opplevelser og kunnskap, ofte over lang tid. Vanen gjør at arbeidsdagen glir lettere. Vi trenger ikke stoppe opp for å tenke oss om i hver eneste situasjon med et barn, en forelder eller kollega. Men om vi ikke åpner blikket for andre mulige måter å gjøre eller tenke på, blir vanen fort en forbannelse. Da kan praksisen bli automatisert, og vi risikerer å gå glipp av det særegne. «Ved å reflektere over mitt eget arbeid kan jeg utvikle meg og lære av erfaringer», sier Pernille Roberg i spalten. Får vanen enevelde, mister du muligheten til å bli kjent med deg selv som pedagog.
I år markerer vi at barnehageloven er femti år. Det er tid for å spørre om det er noe som kjennetegner barnehagen nå, og som vil stå seg i fremtiden. Jeg holder en knapp på engasjementet. Helt fra de første barnehagelærerinnenes kamp for profesjonen lenge før vi fikk en egen lov, har stå-på-vilje og faglig drivkraft preget feltet. For meg personlig har nettopp diskusjonene, refleksjonene og det å være på søken gitt stor mening i arbeidet med barna. I pedagogikk finnes det ingen fasit. Det finnes ingen oppskrift på hva som er det riktige å gjøre, eller hva utfallet av dine handlinger vil bli. Det er dét som er barnehagepedagogikkens magi: Det som fungerte i går, fungerer ikke nødvendigvis i dag. Man er nødt til å prøve seg frem og improvisere. Bare slik er man til stede i øyeblikket og kan hengi seg til det som foregår akkurat nå. Plutselig observerer du noe nytt i barnas samspill eller deler en ny opplevelse med et barn eller en forelder – og så må du reflektere videre. Som Christina Wallumrød beskriver det i utgavens spalte: «Når vi jobber med alle disse små og store menneskene, blir vi aldri utlært.» Heldigvis.
Er vi tro mot det uforutsigbare og ukontrollerbare i barnehagepedagogikken, beveger vi oss i retning av en profesjonsetisk bevisst praksis. Dyktige barnehagefolk syns det er spennende med nye tanker, ny kunnskap og andres perspektiver. «Jeg tror at mulighet for utdanning, faglig utvikling og refleksjon er det som har gjort at jeg fortsatt jobber i barnehage etter 24 år», sier Therese Nilsen. «Jeg har hatt perioder hvor jeg har tenkt at jeg kanskje burde finne på noe annet. Men de gangene jeg har kjent på det, har jeg lest bøker, lyttet til podkaster, videreutdannet meg eller søkt nye utfordringer. Det har alltid løftet meg ut av tankene om å slutte», sier Paul-René Davidsen Pettersen.
Mulighetene for utvikling er rett og slett en grunn til å bli i yrket. Men da må barnehagene få de rammene som trengs for å kunne prioritere faglig utviklingsarbeid. Det blir spennende å se om den nyvalgte rødgrønne regjeringen viser politisk handlekraft og innfrir sine løfter om å styrke bemanningen, øke andelen barnehagelærere og gi ansatte bedre muligheter for kompetanseutvikling – de neste fire årene.
God lesning!
