Finnes det et sted i verden hvor hastverk ikke når frem? En barnegruppe på en uforstyrret øy kan gi inspirasjon til fordypning i lek og ro i barnehagehverdagen.
Vi tar utgangspunkt i at pedagogiske rammer kan fremme det den tyske sosiologen Hartmut Rosa kaller «resonans»: en tilstand som kan redusere den opplevde hastigheten og fremmedgjøring i dagens samfunn (Rosa & Endres, 2017). Ansatte og barn fra en håndfull barnehager i Kristiansand tar ofte turen ut til Bragdøya, en ubebodd øy utenfor Kristiansand. Vi har fulgt en barnegruppe som besøker øya nesten daglig. I tråd med Alison Clark (2022) forstår vi en reduksjon i hastighet ikke som at barna på øya oppførte seg «langsomt» og var konstant tilfredse, men snarere som et uttrykk for deres dype engasjement i den daglige aktiviteten.
For noen av de ansatte var overfartsrutinen litt stressende i starten. I dag beskriver de det som et rolig og meningsfullt øyeblikk som ‘skaper en så fin ramme for dagen. Det er da den starter, og det er da den slutter’.
Et felles ritual
Utegruppen tilbringer to dager ukentlig i deres avdelingsbarnehage på fastlandet og reiser de tre resterende dagene til Bragdøya. Båtturen til Bragdøya setter rammen for dagene barnegruppen holder seg på øya. Barna og de ansatte møtes på et avtalt sted og blir hentet av «kapteinen sin» rundt klokken ni. Om ettermiddagen, klokken to, seiler han dem tilbake. «Så det blir faktisk et slags pusterom. At man får litt tid til å snakke med hvert barn. Og så er det kjempegøy når det er store bølger og vannsprut på barna. De åpner munnen og roper ... Ja, det smaker potetgull!», som en av de ansatte fortalte.
For noen av de ansatte var overfartsrutinen litt stressende i starten. I dag beskriver de det som et rolig og meningsfullt øyeblikk som «skaper en så fin ramme for dagen. Det er da den starter, og det er da den slutter». Overfarten fremstår som et felles ritual som opprettholder tiden gjennom en gjenkjennelig og pålitelig struktur (Han, 2020). Samtidig gir det et rom for hvile, samtale og delt glede. Enkelte dager kan turen oppleves som kald, bølgete og krevende – en form for motstand som likevel kan skape grobunn for resonans.
Tid for seg selv
Bragdøya tilbyr romlige muligheter som er forskjellig fra det de ansatte i institusjonen opplever i barnehagen på fastlandet. Ofte holder gruppen seg på en åpen slette med store avstander, noe som gir mulighet til å oppsøke og ta «egentid». Den gode oversikten gir de ansatte en ro som gjør det mulig å gi barna rom, samtidig som de kan ha oversikt hvis noen av barna har behov for å prate eller trenger hjelp med noe. Det store fysiske rommet og det å bare være en enkel barnegruppe fremfor flere avdelinger skaper dermed mulighet til å ta seg tid for seg selv – en mulighet som barna benytter seg av i stor grad.
Her kan barna velge hvordan de vil oppleve øya, kanskje ved å sitte på en stein og la blikket gli ut over havet eller slappe av i en trillebår. Dette gjenspeiles også i de ansattes bevegelser. Som en av dem sier: «Jeg føler at jeg blir en bedre voksen når jeg ikke samhandler så intenst med barna hele tiden. Men det er ikke så langt unna jeg trenger å gå. Bare for å føle at jeg får litt pusterom. Det er bra.» Muligheten for litt avstand i korte perioder åpner for godt samspill og tilstedeværelse i andre situasjoner.
Den gode oversikten gir de ansatte en ro som gjør det mulig å gi barna rom, samtidig som de kan ha oversikt hvis noen av barna har behov for å prate eller trenger hjelp med noe
Drømmedager på et uforstyrret sted
Den tilsynelatende roen på øya ser imidlertid ikke ut til bare å være relatert til «å komme seg på en tur til øya». Barnehagen velger bevisst å tilbringe tre lange sammenhengende dager på Bragdøya. Erfaring viser at korte besøk ikke skaper den samme roen. Personalet forbinder en god dag med at barna får fordypet seg i leken sin – ikke nødvendigvis fordi selve leken er rolig: «Selv om det er vått, og selv om det er litt kaldt, så … Det er … En drømmedag. Fordi jeg ser at de koser seg. Det gikk rett i hjertet mitt, altså. Den roen.» Roen forbindes også med mangelen på forstyrrelser. Personalet nevner at i en «vanlig barnehage» ville de ha valgt et uteområde i nærområdet som ikke ville blitt forstyrret av andre mennesker.
En pedagogisk tidslomme uten øy?
Rosa (2019) påpeker at vårt forhold til tid kan være et tegn på en fremmedgjøring fra verden. Denne fremmedgjøringen kan motvirkes ved å skape sterkere forbindelser. Han kaller disse forbindelsene relasjoner basert på resonans. For å støtte meningsfulle relasjoner i stedet for å skape distanse fra hverandre og verden må vi, ifølge Rosa, endre strukturene i både vår økonomi, politikk og velferdssystemer. Her kan utdanningsinstitusjoner spille en sentral rolle. Selv om resonans ikke kan konstrueres mekanisk, kan man undersøke om en pedagogisk institusjon fremmer åpenhet og tilknytning til verden, eller om den snarere bidrar til fremmedgjøring.
Vi tror at perspektivene til de ansatte som er fremhevet i dette bidraget, kan peke på kvaliteter som muligens kan bidra til en hverdag hvor barna kan erfare resonans. Disse kvalitetene bør ikke sees på som enda en ny metode eller sjekkliste. Ikke alle har tilgang til sin egen lille «øy». Men kanskje kan flere likevel hente inspirasjon fra visse aspekter ved en slik «øypedagogikk»: ritualer som skaper et rammeverk for dagen, fleksible timeplaner og muligheten til å gi barn tid og rom til å knytte seg dypt til verden.
Referanser
Clark, A. (2023). Slow knowledge and the unhurried child : time for slow pedagogies in early childhood education. Routledge.
Han, B.-C. (2020). The disappearance of rituals: a topology of the present. Polity Press.
Rosa, H. (2019). Resonance: A sociology of our relationship to the world. Polity Press.
Rosa, H. & Endres, W. (2017). Resonanspædagogik. Når det knitrer I klasseværelset. Hans Reitzels Forlag.
Denne artikkelen tar utgangspunkt i et forskningsprosjekt hvor artikkelforfatterne og Merete Lund Fasting samarbeidet med en barnehage knyttet til Bragdøya. De ansatte i barnehagen delte sine refleksjoner i fokusgruppeintervjuer. Fotografiene er tatt under feltarbeidet.
