Barnehagelærer Lisa Bolin Lien deler praksisfortellinger fra sitt arbeid og presenterer refleksjonsspørsmål leserne kan bruke på avdelingsmøter.
Høsten har kommet for alvor, og ute i barnehagen har de siste regnskurene skapt store søledammer. Barna leker ute, og mange er samlet rundt vannpyttene. Vannet blir forflyttet med spader og øser og blandet med jord, sand og steiner. Så kommer en plutselig regnskur. I en av de største sølepyttene trommer dråpene mot vannflaten og lager ringer og bevegelser i den brune pytten. En ny invitasjon blir gitt – til å lytte, sanse og være med i regnets rytme. Barna stanser, som om regnet ber dem om det. Øyeblikket blir fylt av noe annet. Det er ikke lenger bare lek, men et møte. Når regnet gir seg, begynner barna å samle småstein. De kaster dem i vannet, én etter én, mens de ler og sier: «Jeg lager slik som regnet», «Steinene er regnet».
Jeg oppfattet at barna forsøkte å gjenskape vannets bevegelser. De tonet seg inn på hverandre og det som skjedde; de lyttet og responderte. Det hele var veldig kroppslig – en innvevd dialog med omgivelsene. Barna ble ikke bare observatører, men deltakere i en gjensidig bevegelse med naturen. For barna ble ikke regnet bare et objekt, men en levende aktør de kunne sanse, erfare og samhandle med – som en samtalepartner, ikke bare gjennom språk, men gjennom kropp, berøring og bevegelse. Barad skriver om hvordan vi blir til gjennom intra-aksjoner med verden, i et kontinuerlig samspill der grenser mellom menneske og materiale ikke er gitt (Barad, 2007). Hun sier at det finnes ingen verden der ute som er adskilt fra oss – vi er allerede sammenvevd med den. Barads tenkning hjelper meg til å forstå denne hendelsen, ikke som en aktivitet barnet gjør med noe, men som en felles tilblivelse – der barna, vannet og lyden inngår i hverandres bevegelse.
Verden er vår omgivelse, men den er ikke bare til for å forsyne oss med materialer og inspirasjon. Et møte med en sølepytt rommer også dyp kunnskap. Kan vi forstå inntrykk som en sanselig prosess, som ikke nødvendigvis må etterlate seg spor for å ha verdi?
Tre spørsmål til refleksjon:
- Hvordan kan vi åpne for øyeblikk der barn, vær og landskap får forme hverandre – uten at vi griper inn for tidlig?
- Hva blir mulig å se når vi møter naturen som en medspiller, og ikke som et sted barna skal lære om?
- Hvilke erfaringer i barnehagehverdagen bli først synlige når vi senker tempoet og lytter med hele kroppen?
Referanse
Barad, K. (2007). Meeting the universe halfway. Duke university press.
