Derfor velger jeg å bli
Når vi leser overskriftene om barnehagesektoren, kan det ærlig talt være vanskelig å forstå hvorfor så mange fortsatt står i jobben.
Høyt sykefravær. Rekrutteringskrise. Nyutdannede som allerede tidlig i studieløpet ser for seg å slutte. Tallene er dystre, og retorikken er ofte preget av krise og mangel. Likevel går jeg på jobb i barnehagen – og har gjort det i snart 35 år. Jeg har ikke blitt fordi det alltid har vært lett. Jeg har blitt fordi jeg har opplevd at arbeidet gir mening. Og fordi jeg etter hvert forstod at den meningen ikke alltid kommer av seg selv – noen ganger må den skapes.
Mening i møte med barna
Det er lett å glemme, midt i bemanningsplaner, rapporter og turnuser, hva som faktisk gjør denne jobben til verdens viktigste. Det er møtet med barna. Relasjonene som bygges. Øyeblikkene der et barn mestrer noe nytt, blir sett, forstått og anerkjent. Denne delen av jobben har alltid vært min viktigste drivkraft. Anerkjennelsen vi får fra barna og foreldrene, er ekte, umiddelbar og meningsbærende. Den minner oss på hvorfor vi er her.
Men for meg har ikke dét vært nok alene.
Skal man stå lenge i denne jobben, må man også oppleve faglig vekst. Jeg har hatt behov for å utvikle meg, stille spørsmål om praksis, utforske nye tilnærminger og bidra til noe mer enn å få dagen til å «gå opp». Derfor har jeg gjennom årene tatt initiativ til egne utviklingsprosjekter, både innen pedagogikk, digital praksis, bokutgivelse og senere gjennom en master i kunnskapsledelse.
Det var avgjørende for at jeg fortsatt er i sektoren.
Å ville mer – og likevel bli
Gjennom mange år i sektoren, og med reiser over hele landet, har jeg møtt mange ansatte som deler dette ønsket om utvikling. De vil lære mer, bidra mer og bruke kompetansen sin. Samtidig møter de ofte strukturelle begrensninger.
Bemanningsnormen ligger mange steder på et minimumsnivå, og handlingsrommet for faglig refleksjon er begrenset. Oppdaterte nasjonale tall viser at mange barnehager fortsatt strever med bemanning, pedagognorm og stabilitet i personalgruppen (Utdanningsdirektoratet, 2025). I en slik hverdag blir også pedagogisk plantid sårbar, og den brukes ofte til å dekke opp for fravær og å sikre drift fremfor å fungere som den utviklingsarenaen den er ment å være (Utdanningsdirektoratet, 2026). Når hverdagen i stor grad handler om å komme seg gjennom dagen med redusert bemanning, blir utvikling noe som skyves til side.
Ansatte med høye ambisjoner risikerer først og fremst kun å bli brukt til å sikre drift – til å holde «hamsterhjulet» i gang. Over tid sliter dette på motivasjonen. Ikke fordi engasjementet mangler, men fordi det ikke får rom.
Likevel er det nettopp disse menneskene som representerer barnehagens største potensial.
Når ansatte får bruke sin nysgjerrighet, kreativitet og fagkompetanse, skjer det noe. Det oppstår lærende fellesskap. Det utvikles praksis. Det skapes stolthet – og det smitter.
Barnehagen som lærende fellesskap
I arbeidet mitt som foredragsholder har jeg reist rundt i hele landet og møtt ansatte som, til tross for krevende rammer, skaper fantastiske ting. Små faglige prosjekter. Nye måter å jobbe på. Deling av erfaringer.
Felles for disse barnehagene er ikke nødvendigvis bedre ressurser, men en kultur der utvikling verdsettes. Der ansatte blir sett som fagpersoner, og der det er lov å prøve, feile og lære sammen.
Dette er barnehager som fremstår som lærende organisasjoner, og det er nettopp slike arbeidsplasser som tiltrekker seg nye fagfolk. Ikke gjennom glansede rekrutteringskampanjer, men gjennom ekte faglig engasjement.
Å satse på ansatte som vil mer, er derfor også en investering i fremtidig rekruttering.
Verdens viktigste jobb
Jeg har sett barnehager der ansatte blomstrer. Der faglighet lever i hverdagen, og der ledelsen bygger kultur, ikke bare drift. I slike miljøer skjer det magiske: Turnover synker, sykefraværet går ned, og barn møter ansatte som er til stede, trygge og nysgjerrige.
Dette er ikke utopier. Det er resultater av en ledelse som satser på utvikling, en kultur som verdsetter nyskaping og en politisk forståelse av at menneskelig kapital er sektorens viktigste ressurs.
Barnehagen er et sted for danning, ikke bare for barna, men også for de ansatte. Skal vi beholde folk, må vi bygge strukturer som lar dem vokse. Skal vi lykkes, må vi erkjenne at utviklingsvilje er en viktig del av profesjonsfellesskapet. For når vi gjør det, vil vi ikke bare få folk til å stå i jobben. Vi vil få dem til å bli – fordi de vil, ikke fordi de må.
Jeg ble værende fordi jeg selv valgte å skape mening gjennom faglig utvikling. Nå håper jeg å kunne bidra videre i sektoren – også utenfor avdelingen – slik at flere kan oppleve at det finnes rom for å vokse.
For innimellom alle overskriftene vet vi dette: Å jobbe i barnehage er – fortsatt – verdens viktigste jobb.
Referanser
Utdanningsdirektoratet. (2025). Fakta om barnehager 2024. Utdanningsdirektoratet.
https://www.udir.no/tall-og-forskning/statistikk/statistikk-barnehage/analyser/2025/fakta-om-barnehager-2024/
Utdanningsdirektoratet. (2026). Evaluering av etterlevelse av barnehageloven og tilsyn på barnehageområdet (utført av Deloitte og Proba samfunnsanalyse).
https://www.udir.no/contentassets/cacbe7c1ed5d4f92bc26ae33b964b88b/deloitte_2026_evaluering-av-etterlevelse-av-barnehageloven.pdf
